![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BOK Marit Ihle, Minnebok
Roman 151 s.
Tiden
Intens, velskrevet debutroman som henter mye vitalitet ut av «stream of consiousness»-teknikkenMarit Ihle lar leseren bli kjent med Alida, en ung jente på vei mot puberteten, og med hodet fullt av spørsmål om det livet hun ser rundt seg. Alida vokser opp i en strengt religiøs familie på Vestlandet, hun undres oppriktig over en del av farens dogmer og føler på kroppen hvor vanskelig det kan være å vokse opp med et åpent sinn i et miljø hvor svarene er fastslått en gang for alle. Omgitt av en autoritær far, en mor som forsøker å holde familien samlet med kjærlig hånd, men som har mange personlige problemer å slite med, og en storesøster som er akkurat så irriterende som storesøsken gjerne er, vingler Alida gjennom tilværelsen med hodet fullt av sunn forundring. «Eg ynskjer meg ei minnebok til fødselsdagen min alle skal skrive frøken Albrigtsen og Laura Pedersen mannen til Laura Pedersen kan ikkje skrive for han er død og ikkje Dama i Skapet heller. Dama i Skapet du liksom seier eg høgt og så ler eg. Ein gong såg eg fire rotter oppi fiskesloet. Tennene lyste i mørket. Eg forstår ikkje Gud. Er det sjelene våre eller dei stygge tankane han er ute etter. Eller er det det same? Sjela og dei stygge tankane? Har eg sjel? Det er klart du har sjel seier mor.» Farens søster, tante Birgitte, representerer en oase av spennende opplevelser og refleksjoner, sammen med en vital farmor gir hun Alida viktig balast med på veien mot ungdommen.
Ihle benytter en velkjent teknikk, men Minnebok fremstår likevel som et intenst friskt pust hva språklig formidling angår. Det er Alida selv som forteller om opplevelsene sine, romanen er, som tittelen indikerer, en meget personlig, intim, dagbok eller minnebok. Vel og merke en dagbok uten de litt stive stiltrekk som dateringer og innledninger ‡ la «kjære dagbok», Alidas fortelling tenderer snarere mot en indre monolog. En tanke følger en annen i tette, ukonstruerte, assosiasjonsrekker, leseren tror på Alida og knyttes til henne gjennom romanens intime styrke og tetthet. Det er hyggelig å bli kjent med en debutant som behersker «stream of consiousness»-teknikken på et så vitalt nivå.
Ufullførte setninger, og anekdotiske tankesprang uten forklarende innledninger forsterker illusjonen av at dette er Alidas egne ord i et meget personlig dokument skrevet for hennes egen del. Til tross for den nærmest muntlige, private utrykksformen blir Minnebok aldri forvirrende eller uklar, på samme måte som man forstår en ivrig samtalepartner selv om ordflommen ikke følger alle grammatikalske regler, forstår man Alida og humrer gjenkjennende over hennes tendens til f.eks. å kutte setninger når hun har mye på hjertet. «Det går gjennom marg og bein! brøler han, er det gaffelen min han meiner, gaffelen som ramlar på golvet, kordan kan ein gaffel gå gjennom marg og bein, gå du liksom, akkurat som om gaflar, og i alle fall ikkje gjennom marg, for marg er noko anna, akkurat som eg ikkje veit kva marg, eg veit godt kva marg, det er han som ikkje,».
Språket flyter godt, romanens rytme underbygger effektivt den stemning Alida opplever og stemmer overens med hennes temperamentsvingninger. Bakenfor utbrudd og tankesprang ligger en gjennomarbeidet struktur, Ihle lar Alida vende tilbake til viktige spørsmål, refleksjoner og opplevelser på ulike stadier i fortellingen, enkelte tankespill blir gjentatt flere ganger, hele den unge protagonistens livserfaring ligger som en base under historiens overflatenivå, når det er naturlig trekkes deler av den igjen frem i lyset. I korte partier møter vi en eldre Alida som erindrer de opplevelser minneboken omtaler.
Det skal bli spennende å følge Marit Ihles forfatterskap i fremtiden.