![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BØKER Göran Tunström: De hellige geografene. Oversatt av Per Qvale, 295 sider. Gyldendal.
Torgny Lindgren: Humlehonning, Oversatt av Per Qvale, 137 sider. Gyldendal
Göran Tunströms styrke ligger i kim i De hellige geografene. Torgny Lindgrens styrke preger hver side i mesterverket Humlehonning.I 1973 skrev Göran Tunström sin første roman. De hellige geografene er siden er blitt stående noe i skyggen av senere romaner. Likevel: Boken er så god at det er forunderlig at den ikke er utgitt tidligere.
Introduksjonen har riktignok ikke Tunström-kaliber. I hippietidens Europa flakker svensken Jacob omkring, forvirret, dødssliten og med et fortrengt behov for å vite mer om sine foreldre og tiden rundt sin fødsel (1939). Dette partiet virker litt forsert, viser at Tunström måtte finne på noe for å kunne dukke ned i sitt sentrale tema, som han siden skal vende tilbake til gang på gang: Värmlands nære fortid, enkeltskjebner i en kollektiv vev knyttet til dette (å)stedet i tid og rom.
Men når først geografene kommer igang, drar det seg til. Tittelen henspiller på Sunnes geografiske selskap; en lett patetisk forsamling med de forskjelligste forutsetninger som synes det kan være greit å heve blikket utover det sköna Värmland. Til formann velges nypresten.
Res. kap. Hans-Christian Wermelin ankommer Sunne med gravid kone, til en prestegård hvor gammelprestens enke nekter å flytte. Hans-Christian makter ikke å kaste henne ut. Hans-Christians kone Paula føler det som et svik. Og dermed ruller hjulene i denne historien hvor «tittelholderne» i Sunnes geografiske selskap blir bifigurer. Hovedpersonene er og blir Paula og Hans-Christian og etterhvert deres barn Jacob; «jeg-barnet».
Romanen er god. Det som er med, som alle Tunström-lesere vil kjenne igjen, er Värmland, presteskikkelsen, religionstilknytningen, galskap, utfrysning, selvmord...
Det som ikke er med i fullt monn, er den sømløsheten i overganger mellom kollektiv- og personskildring Tunström senere kom til å mestre inntil det perfekte. Han føler seg for eksempel nødsaget til å fortelle at presten Wermelin ikke kommer innpå sine sognebarn, hvilket kanskje burde være unødvendig, og vel egentlig er det; og dermed sier noe om Tunströms usikkerhet pr. 1973.
Men store partier av boken bærer bud om den noe eldre Tunströms triumfer som forteller. Og Tunström har dette grepet på eksentrisitet, galskap og besettelse i den stille småbylørdagsettermiddagen som er blitt hans varemerke.
Bare én aktiv svensk forfatter i dag kan rangeres utvetydig foran Tunström: Torgny Lindgren. Torgny Lindgrens roman av året, Humlehonning, er til gjengjeld et mesterverk av en forfatter helt på høyden.
To gribber sirkler rundt hverandre og venter på at den andre skal dø. De to er brødre og naboer, heter Hadar og Olof, og knapt noen andre forfattere i Norden i dag kunne funnet på dem - langt mindre ytt dem rettferdighet - enn Torgny Lindgren.
Hadar og Olof er vokst opp under samme fell. De ligner hverandre på mange måter, men Olof liker det søte, Hadar det salte. Den ufrivillige slangen i paradiset er kvinnen, det er Olof som henter henne, hun heter Minna, og er hvit i hud og hår, bare rød i øynene sine. Brødrene er like, de elsker henne begge, i den grad de kan elske, men Olof liker det søte og Hadar det salte: og Minna liker både søtt og salt.
Som det heter: En strand på en sydhavsøy er verdens kjedeligste sted. Plassér tre mennesker der og alt kan hende. Og det gjør det.
Mange år etter kommer en navnløs kvinne til bygda, hun er hagiograf, skriver altså helgenbiografier og hvem andre kan beskrive og leve seg inn i disse to. Den hellige Kristoffer skriver hun om, men på forunderlig vis blir de to brødrene som nå ligger for døden, fremstilt på lik linje med denne hellige mannen. Og kanskje Hadar visste det allerede da han hentet denne kvinnen i foredragssalen. Hun velges ut til å følge brødrenes dødskamp, gå den siste veien med dem og underveis bli deres fortrolige, hun opplever de to og deres historier, som er den samme men selvsagt helt forskjellige. Den historien som i sum stiger frem blir en tidløs tekst om et evig tema: En sak har alltid minst to sider. Torgny Lindgren har dette nesten skremmende absolutte gehør for brødrenes toneleier og deres kontrapunktiske fortellinger
Man tenker uvilkårlig på Amerikas Lindgren, Cormac McCarthy; hans Et Guds barn var også dette rene, glitrende kunstverket om det siklende hatske, skitne og avfeldige.
Å trekke frem enkelthendelser og replikker fra Humlehonning er det liten vits i. Boken er stramt komponert, de 137 sidene peker på en forfatter som kan den viktigste av alle kunster: å stryke.
Som våre egne Askildsen og Lønn forstår Lindgren at gjennomarbeidet knapphet skaper rikere og fyldigere lesning. Ikke minst når Lindgren så virtuost tar i bruk hele spennet fra det groteske til det skinnende. Det er de to brødrenes menneskelighet som både tiltrekker og frastøter. De er i fulformat, rotfestet, stedbundne, absolut(t) og definitivt svensker, borgere av det landet som skremmer en Lou Reed mer enn krimhovedstaden New York, så det er uten å demonstrere allmenngyldighet, uten fakter gjør Lindgren jeg-personens og sin egen fascinasjon og lyst ved teksten til leserens, fanger leseren i dette som kalles kunst.
Humlehonning er en av disse bøkene som får oss til å forstå hvorfor vi leser romaner; endelig en gullklump etter lang tids vasking og siling av nokså grå jordmasser.
Når Torgny Lindgren oppkaller boken sin etter handlingens superhonning, som er enda mer, ja mye mer velsmakende enn noen annen honning, er det forfatterens eneste innrømmelse av stolthet over sitt verk, og det er så velfortjent som vel mulig.