![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
FILM Høst i paradiset
Manus og regi: Richard Hobert
Sverige 1995
For ordens og rettferdighetens skyld sakser vi fra vaskeseddelen: Nordiska AMANDA-priset: Bästa Nordiska Film 1995!Vendela, en eldre kvinne med eplehage, innleder et forhold til den nybakte enkemannen Ragnar. Samtidig blir Ragnars sønn, rockesangeren Mikael, forført av en kvinnelig medpassasjer på toget hjem til sin gravide forlovede, Catti. Så følger noen jo-vi-ale og inderlige møter mellom alle disse. Men(!) - etterhvert følger noen ikke fullt så hyggelige konfrontasjoner, bl.a. mellom Vendela og Mikael. Mikael viser seg å være en førsteklasses drittsekk, og ikke bare en corny musiker modellert over Ulf Lundell (Göran Stangertz spilte forøvrig i Jack i sin tid). Mikael tror nemlig at Vendela er ute etter å utnytte faren hans. Hvorfor? Fordi det bare er sånn i denne filmen.
Man behøver ikke like eller respektere en films hovedpersoner (eller musikken deres) for å like filmen. Man behøver heller ikke bli imponert av replikkene for å tro dem. Man behøver ikke nødvendigvis le like høyt av vitsene som de selv gjør for å tro dem. Man behøver heller ikke nødvendigvis tro på skuespillerne eller de umotiverte innfallene deres for å tro på filmen. Likeledes må ikke en scene nødvendigvis bli kjedelig selv om den er lang og entydig eller fordi den har en utgang man ser tre minutter i forveien.
Men dette blir bare en gedigen turn-off. Som det fremgår av premissene over gjorde jeg gjentatte forsøk på å pitche meg inn i handlingen igjen. Alle mislyktes. Det ble umulig å svelge dette på noe som helst nivå, og den mest åpenbare bremsen var noe så elementært som spill og replikker. Enkeltprestasjonene skal neglisjeres av hensyn til skuespillerne (Skandinavia er ikke stort). For å legge det frem på en annen måte: Én av ti replikker overbeviser. La gå: fem av ti kan passere som sannsynlige, i ordets videste forstand. Dvs: i den forstand at mennesker i det virkelige livet også lirer av seg dårlige og kunstige replikker. En regissør bør være litt av en ekvilibrist for å beherske slike nyanser, om han i det hele tatt er opptatt av denslags. Det er det forsåvidt ingen grunn til her, ettersom historien forøvrig ikke gjør replikkene bryet verd å tro på. Høydepunkter: et par vitser, et par velspilte, vemodige sjalusi-scener og et par bilder av eldre kjærester i pent vær.
Det mest bedrøvelige med Høst i paradiset er at den er så gruelig sjarmløs til tross for sine åpenbart sympatiske intensjoner (det eldre parets kjærlighet). Sarkastisk anlagte vil kalle det velment. Med intensjonene i betraktning er dette en film man gjerne skulle like. Se bildet: hvem kan få seg til å svinge øksen mot Bergman-aktrise Mona Malm? Sant nok: det er aldri direkte dårlig når Malm og Sven Lindberg er i bildet (jo, forresten, det hender). Det er delvis fordi man etterhvert blir rørt til tårer over at noen av denne filmens scener i det hele tatt fungerer. Jeg har min egen lille teori om at det finnes en nedre grense for hvor dårlig eldre mennesker kan spille. Om så replikkene er jodlende banale og instruktøren sover, så er de likevel såpass innkjørte i sine mer eller mindre eksentriske fakter og uttrykk at det uunngåelig virker en smule autentisk bare av den grunn. Markerte trekk og rynker gir også sitt bidrag til troverdigheten.
Men hva hjelper det? Vimsete, søkt, intetsigende - slike uttrykk sparer vi til bedre filmer enn dette.
For auteuren Hobert kunne det kanskje være en idé med noen improvisasjonsøvelser eller andre muligheter for skuespillerne til å vaske manuset hans. Om ikke det heller hjelper? Mine forslag ligger utenfor kritikerens mandat.
I forbrukerveiledningens navn bør det kanskje nevnes at undertegnede gikk ensom og forbitret omkring da filmer som f.eks. Bagdad Café og Hør min sang på lignende vis sjarmerte de mest usannsynlige publikumsgrupper. Fryktelige tider; dette som en påminnelse om at denne anmeldelsen kan være verdiløs også for enkelte av Morgenbladets lesere. I likhet med de to ovennevnte filmene virker denne i beste fall om falsk beskjedenhet; den «upretensiøse» tonen fremstår som et påskudd for å skildre trivielle menneskers trivielle problemer på en like triviell måte. Sånn sett blir jo Høst i paradiset enhetlig i sitt tänkvärda uttrykk. Skal man tro det overveldende arsenal av blurberier fra svenske media i presseskrivet, så kan denne filmen bli et lignende incitament til krav om synstest og kraniemåling av anmeldere på kollisjonskurs med komiteen bak ovennevnte pris, og, ikke å forglemme: rubb og rake av svenske anmeldere. Eksempelvis siteres Aftonbladets anmelderi presseskrivet: «Mycket underhållande, en ren fröjd. Rakt igenom utmärkta skådespelare och gripande förvecklingar. En säker och väl berättad film, där alt fungerar.» Just det.