![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BILLEDKUNST Edvard Munch, «Hestekur». Eksperimenter med teknikk og materialer.
Munch-museet
Forgjengeligheten var brutalt til stede i Munchs egen erfaring. Hans beryktede katastrofale «hestekur» kunne tidvis gi maleriene sterkere liv.På Munch-museet er det for tiden en utstilling over Munchs beryktede «hestekur». Det finnes fotografier fra hans atelier på Ekely, som viser hva denne teknikken gikk ut på, nemlig å sette lerretene ut i regn, vind og annet erkenorsk vær. Han satte dem nederst i haven, og lot dem stå der til han mente at de hadde fått den rette ferniss. Resultatet kunne være at så å si all malingen ramlet av lerretet, slik ett av de utstilte, hårdt hestekurrammede lerretene viser, med maling som nærmest står ut av lerretet som skrøpelige flak.
Munchs portrett av Przybyszewski med to knokler nederst i bildet, basert på vannoppløselig maling og utsatt for hestekur, er ett eksempel på at denne tidvis katastrofale teknikken kunne gi bildet sterkere liv. Andre ganger skjender det bare bildet, som i akten med mannsmaske, der hvite sår i farveflaten neppe kan sies å forbedre bildet. For ved siden av vind og regnvær som malerteknisk hjelpemiddel, hendte det rett som det var at han skar i bildet, risset inn linjer, som i Det syke barn. Ellers hadde han en malingsprøyte for hånden, som sprayet mengder av små malingflekker over motivet. Den første pjolter er et eksempel på bruk av dette tunge og tilsynelatende kompliserte instrumentet som man har utstilt, en slags ur-sprayboks som er utstyrt med to sett målere og nærmest minner om et brannslukningsapparat. Resultatet av malesprøyten er av mer fokuseringsmessig karakter, ved at disse flekkene delvis løser kompaktheten i bildet opp, litt på samme måte som hestekuren trekker motivet fra det fullendte og ned i tid og tæring.
På en tid da det fremdeles var allment akseptert at kunsten skulle bringe ideell skjønnhet til veie, blir denne tilbakevendingen til materien temmelig unik, og utvilsomt en viktig innfallsvinkel for å forstå malerens ideer om forholdet mellom maleri, ideal, objekt og motiv. Kunstverket som det som satte objektene i en ramme der de sluttet å være dødelige synes å ha plaget Munch sterkt, som utslag for en hybris.
Forgjengeligheten var for brutalt til stede i hans egen erfaring til at han vel ville våge tanken på å ha «udødeliggjort» sin syke søster, eller mor, gjennom et maleri, og at den minste mulighet for å mistenkes for et slikt kunstsyn sto i sterk kontrast til alt han forsøkte å si. Når forgjengeligheten så å si festes i bildet som trist brutalitet, har man unngått dette. En slik måte å forstå kunsten på er mer regel enn unntak i dagens ofte traurige kunstverden, der kunstverket bevisst gis begrenset levetid, eller utføres i materialer av et så utpreget hverdagslig slag at man i Munchs ungdom aldri skulle ha drømt om å kalle det kunst. I dette perspektivet blir hans hestekur uttrykk for et temmelig moderne kunstsyn, meget fjernt fra tankegangen til den ladesamlende, velfødde millionær, der han glitrer i blikket mot sin monk.