[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

FILM De mistenkte
(The Usual Suspects)
Regi: Bryan Singer
USA, 1995

For de oppmerksomme

En film som krever absolutt konsentrasjon.
FILM Store forventninger har vært knyttet til De mistenkte, den andre filmen til regissøren bak Public Access som fikk mye oppmerksomhet for to år siden. Den unge Singer nevnes stadig oftere i samme åndedrag som (gjesp) den overeksponerte Quentin Tarantino.

Originaltittelen, The Usual Suspects, viser til vendepunktet i Casablanca, der den franske politioffiseren ser ut til å være på nippet til å arrestere den evige Humphrey, men i siste øyeblikk sier til sine underordnede «Round up the usual suspects». I oversettelsen til norsk forsvinner ikke bare filmreferansen, men også noe av gjenspeilingen av filmens tema; kriminalitetens runddans, voldens spiral, sirkelbevegelsene og resirkulasjonen til stemplede, etablerte forbrytere.

De mistenkte er ingen enkel film. Det fortelles mye, det trekkes inn en rekke navn, og man skal ikke la tankene vandre særlig lenge før man virkelig lurer på hva i all verden det er som foregår der framme på lerretet.

Det er blitt stadig vanligere i amerikansk film at plottet blir så innfløkt og usammenhengende at det ikke er mulig å følge med i hendelsesforløpet. Det er som om regissøren sier «ikke bry deg om det som skjer nå, det er alt for komplisert allikevel, men sjekk den fete biljakten som kommer etterpå». Filmatiseringen av John Grishams abnormt uinteressante kontormaskinthrillere (The Firm, The Client etc.)er eksempler på dette. Selvfølgelig er ikke plottet så egentlig ikke så intrikat, men de gapende hullene i fortellingen tettes igjen med kryptisk teknobabbel, på samme måte som man kan prøve å skjule smaken til bedervet kjøtt ved å legge til ekstra mye krydder i gryten.

(Big Sleep, for å trekke frem nok en Bogart-referanse, var også fulkomment uforståelig. Der var til gjengjeld dialogen, tildels forfattet av William Faulkner, sublim. Den var så god at skuespillerene måtte snakke i munnen på hverandre fra filmens begynnelse til filmens slutt for å rekke å fremføre den. Fornøyelige filmer trenger altså ikke nødvendigvis en begripelig handling. Men det hjelper.)

Filmens rammefortelling er et politiavhør av svindleren Roger «Verbal» Kint (Kevin Spacey). Han har klubbfot og en blyg fremtoning, men prater etterhvert villig i vei om sine siste kupp. Det viser seg etterhvert at rammefortellingen også er selve filmens kjerne, i en svært vellaget sluttsekvens viser De mistenkte seg å være en hardkokt røverfortelling om røverfortellinger. Utholdendee tilskuere som aksepterer at de ikke får alt med seg i første omgang, får valuta for pengene - til slutt. Ytterligere handlingsreferat er det ikke verdt å komme med.

De mistenkte har en stilsikker estetikk, svært god dialog og er meget spennende. Den er kanskje en intelligent film.

BJøRN GABRIELSEN

Røverhistorie: Hvem forteller hva, og med hvilken hensikt? I De mistenkte er det ikke godt å vite.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.