FILM Ace Ventura: Naturen kaller (Ace Ventura: When Nature Calls) Regi: Steve Oedekerk USA 1995

En mann som jodler med rompen sin…

Og mange som betaler for å se. Det er rimelig. Etter en hel spillefilm med overstyrt ansiktsgymnastikk, er det så man ønsker flere bidrag fra den andre enden. Kan ingen sy på ham et grimasefilter snart?

Fra og med første sekund drar Jim Carrey den velkjente, utålelige geipen som er så dustete at man ikke kan annet enn å le, om ikke annet enn i ren oppgitthet over at han gidder. Det blir meningsløst å si det går inflasjon i en mimikk som i utgangspunktet ligger på 110 prosent overspill, og holder seg der hvert bidige sekund av filmens nittifem minutter. Det er jo litt av vitsen med trynet hans, ikke sant? Det har en viss effekt. Man suggereres etterhvert (man har tross alt ikke noe bedre fore når man først sitter der) inn i en karikaturverden der helten fremstår som en slurvete tegneseriefigur i et tilsvarende landskap som ingen har gjort seg videre flid med. Ventura havner på et slags oppdrag i et slags afrikansk miljø. Urinnvånerne ligner en tilfeldig sammenrasket bande fra South East L.A. med noenlunde negroide trekk. Greit nok - en realistisk fremstilling av masaier og andre ville vel gjort vondt verre. På samme vis har vi noe gregoriansk munkegrums på lydsporet når Ventura frekventerer et munke-betont miljø i Himalaya. Skriv det gjerne på kontoen for satire; jeg holder en knapp på god, gammeldags slendrian. Dette på linje med Carreys holdning til sin egen næring, kan det synes som.

Her i bladet representerer fenomenet Jim Carrey et uoverstigelig skisma: de som betrakter svineriet som ren kretinerhumor (kollega Gabrielsen), og vi (i det minste en av oss) som betrakter svineriet som ren kretinerhumor og bejubler det. Sistnevnte posisjon blir neppe noe mindre av en uriaspost etter dette. Etter å ha geniforklart The Mask ifjor, måtte man leie Ace Ventura, Pet Detective på video for å se hva de sutret over, alle sammen. Det var da også litt av et hakeslipp, men fort fortrengt: pytt, en debut, en av de utallige søplefilmer som de fleste amerikanske komikere må vase gjennom mot berømmelsen. Desto gledeligere da, at Carrey ble stjerne over natten. Nå skulle det vel ikke være nødvendig å ta til takke med den slags lenger? Så enkelt var det ikke: etter Carreys kjempeinnsats i Batman Forever, fulgte diaré-dramaet Dum og Dummere. Det var å håpe at Carrey nå snart måtte ha tømt seg for gymnasiale fakter. Det var å håpe at Dum og dummere var en overbetalt egenterapi for ham, at rompe-humoren nå kanskje var et tilbakelagt stadium. Dengang ei - guten er grådig. Noen annen grunn kan knapt tenkes for denne oppfølgeren. Den første solgte bra, og denne er like jævlig. Riktignok er det adskillig flere vellykkede gags i denne filmen enn i forgjengeren. Det skal da heller ikke mye til. Og - rett skal være rett: en av ti vitser fungerer sånn noenlunde og et par av scenene er komiske. Ikke sofistikerte. Ikke sublime, men… man lo. Man gjorde det. Synd å si det. Man gremmer seg unektelig. Som svoren fan blir det som å se en kamerat drite seg ut i fylla. Pinlig, men litt morsomt. Man gremmer seg, og ønsker at noen kunne dempe ham; bare et par deadpan innslag innimellom de villeste gagsene? Som en reservert brite en gang bemerket overfor en over-entusiastisk, (ekte) svettende method-actor: Have you ever considered…acting?

Problemet med Carrey per i dag er at han trolig tjener for godt til å ta i mot brysomme råd fra agenter og andre som står i veien for selvutfoldelsen; en smal sak å erstatte dem med et par nye. Dessuten: for Carrey vil den minste bevegelse i retning elevert humor antagelig representere et inntektstap på høyde med Kristin Lavransdatters totalbudsjett. Dette er tydeligvis det stoffet rekordinntekter lages av, så da så.

SVERRE V. SAND

ACE VENTURA: Jim Carrey goes ape.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.