FILM Min hemmelige blomst (La Flor de mi Secreto) Regi: Pedro Almodovar Spania 1995

Vissen?

Så grusomt! Ikke minst for de av oss som har vært hardnakkede fans av spilloppmakeren, ikonoklasten og sex-rabulisten Almodovar.

Almodovar er regissøren som kan føye en av Sight and Sounds lekreste forsider til sin trofesamling: Victoria Abril i pop-art-interiør, som hovedrolleinnehaversken i Almodovars forrige film, Kika. Almodovar har utmerket seg med en uovertruffen sans for camp-tablåer, bisarre hverdagsopptrinn og dunkel seksual-eksotikk.

I denne filmen er det langt mellom drammene. Leo Macias er en middelaldrende kvinne som skriver kiosklitteratur under psevdonym og søker jobb som litteraturkritiker i en avis. Hun får sin egen kiosklitteratur som oppgave. Hun har trøbbel med mannen sin som er borte mye av tiden og, som det viser seg, er utro. Hørt det før? Da vil det neppe være mange overraskelser å hente her. De beste sekvensene er de hvor hennes mor er med og krangler med søsteren hennes. Moren er visstnok modellert på Almodovars egen. Ellers er det lite å skryte av. Fikse billedkomposisjoner, vil noen si. Mer om det under.

Almodovars første sysler med celluloid var sterkt preget av spansk natteliv etter Franco, med en fråtsing i tabu, egne og andres grenser, deriblant en dop-liberalisme han senere har gått tilbake på. Det er forståelig; elementene lot til å være der ene og alene for sjokkets skyld. Heri Almodovars styrke og svakhet. Effekter er effektive når de er effektive; når de ikke er effektive virker de bare malplasserte og dumme, som her.

Denne minner om hans første langfilm, Pepi, Luci, Bom y otras chicas de montón, en film som gjør det til en gåte hvordan han i det hele tatt har greid å spa opp sponsorer etterpå. Filmen var nærmest en lappete samling av vimsete innfall og smuss-sjokk i homo-land. Punktum. Det er en og annen symmmetri her, mellom hans første og hittil siste spillefilm: begge filmene er like naive og begge med en daff fremdrift. Der den første manglet hemninger og struktur, er denne kanskje for hemmet og strukturert (uten at strukturen i seg selv er noe å hoppe i taket for). Den tar ikke av. Den mangler den fandenivoldske innfallsrikdommen fra de tidligere. Det kan virke som om Almodovars egen karriere er blitt offer for den samme sirkulære dramaturgi han så ofte benytter seg av. Vaner, vaner…

Almodovar i sitt ess er leken form, eksotikk, image: han er eksentrisk, spektakulær, og med en tilliggende medietekke i hjemland og utland som ellers er forbeholdt stjernene. Gjerne det - popstjerner med streif av geni kommer altfor sjelden.

Når han nå legger bånd på seg i et anfall av veslevoksen samvittighet for det enkle livets viderverdigheter, blir de søkte ideene (som alltid har vært der) desto synligere. De fikse billed-komposisjonene virker bare som halvhjertede forsøk på å jazze opp situasjoner som ikke akkurat spruter av futt. Se bildet = altså gikk hun forbi den bygningen mens en stakkars kabeldrager og en kameramann måtte stå på kne ved siden av. Og? Ikke vet jeg. Bygningen ble kanskje litt sexy? Den styrter jo til værs som om det var en bygning i en eller annen Almodovar-film. Stort lenger enn det når han ikke denne gangen, enn å ligne en tidligere film av seg selv, eller av f.eks. Fassbinder, som (uten sammenligning forøvrig) har en dæsj speil i en del av filmene sine. Almodovar har en dæsj speil i filmen sin, og da helst i bilder hvor dialogen ikke ønsker argusører. Som broder Gabrielsen slukøret bemerket etter visningen: «man får samme følelsen som når Woody Allen leker Bergman.» Almodovar er i den særstilling at han virker falsk når han er upretensiøs og toner ned faktene sine.

Denne klamrende oppriktigheten kler ham ikke. Det blir patos uten friksjon. Tar man bort de mer eksalterte faktene hans, står banalitetene nakne igjen som banaliteter. Denne gangen er de ikke så veldig sjarmerende. Etter å ha vært gjennom Leos sjelekvaler og tilhørende dialoger og problemstillinger, går man ut med en fornemmelse av å ha slukt en årgang av samlivsspaltene i KK. Når Leo uttrykker vidløftigheter som at «livet er tragisk, så paradoksalt, så uforutsigbart…» blir det bare en påminnelse om at denne filmen ikke rommer én original tanke, ikke ett originalt bilde, iallefall ikke så originalt som Almodovar (og vi) kunne ønske. Det er bare patetisk; synd han er så alvorlig denne gangen. Den trivial-patos han ellers er i stand til å røre oss med, taper uskyld uten den eksentrisiteten vi forbinder med Almodovar: miljø, crossover-roller og tilhørende kinky opptrinn. Mange av de søteste situasjonene i f.eks. Bind meg! Elsk Meg! låner en betydelig motstand fra den bisarre konteksten de utspilles i. En voldsmann, en kidnapper eller sex-forbryter blir gjerne mer engasjerende når hans enfoldige kjærlighetserklæringer kommer mot slik en bakgrunn. Denne gangen virker det bare enfoldig (og det er ikke nødvendigvis rollen - eller kvinner i alminnelighet - det siktes til). Det er heller ikke til å komme utenom at Kjærlighetens matadorer tok mye av sin skjønnhet fra dødsdriften som forente paret. Så kan man dernest spekulere over hvor genuin Matadorer… egentlig var som filmkunst, om det kanskje var like platt som dette, men bedre kamuflert av fargeglade, flagrende gevanter. Mulig det, men uansett var den, i likhet med de fleste av hans tidligere filmer, langt mer generøs i sin uttrykksform og i sin vilje til å forføre. Er det noe Almodovar har scoret på hittil så er det nettopp denne evnen til å inkorporere kitsch-elementer i sin forunderlige blanding av uhemmet patos og en eller annen form for seksual-avvik. Han har alle kvalifikasjoner for å tituleres som postmoderne geni, han siterer som en ravn og gjør ting bevisst kvasi. Camp-attityden som preger deler av homo-miljøene har hittil vært en ressurs i Almodovars form: slående, gjerne grelle pastell-farger, hysteriske kvinner, melodrama og libido på grensen til utilregnelighet.

Ellevilt, som de sier i bransjen.

Inntil dette. Oppriktighet er godt og fint, det bør ikke ødsles på en dramatisert fotonovelle som Min hemmelige blomst. En god spøk ville være å foretrekke.

Sverre V. Sand

Siden det er jul: Interessant kameravinkel. Men billedskaperen er blitt stueren og kjedelig.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.