MUSIKK: The Velvet Underground

Kunst, kvalitet og kommersiell katastrofe

AV THOR LYNNEBERG

Don't make it slick, sa Andy Warhol til Lou Reed våren 1966. Ikke fjern de stygge ordene. Ikke gjør det smooth. Ikke ødelegg det dere har.

Det rådet fulgte The Velvet Underground. Det skulle komme til å koste Lou Reed, John Cale, Maureen Tucker og Sterling Morrison all suksess mens de var aktive bandmedlemmer. Andy Warhols velmente ord reddet imidlertid det originale uttrykket og den egenart som til ettertid har gjort The Velvet Underground til et av de mest innflytelsesrike rock & roll-band overhodet.

Forut for sin tid. I 1970 hadde The Velvet Underground laget de fire album som senere skulle bevise at salgstall ikke kan brukes som målestokk for å finne musikkens kvalitative verdi. Kommersielt var Velvet Underground ganske enkelt en bemerkelsesverdig flopp. Kun de to første albumene klarte så vidt å karre seg opp til en registrerbar listeplassering. De to siste var aldri engang i nærheten. Men kvalitet kan ikke summeres opp ukentlig etter salgsprognoser og statistikk. Kvalitet er en underlig ting som ikke kan måles eller estimeres. Kvalitet bare er der når forutsetningene og inspirasjonen er til stede. The Velvet Underground etterlot seg bitre musikere som ikke fikk den annerkjennelse de selv mente de fortjente. Samtidig har få musikere etterlatt seg mer influerende materiale enn det dette bandet utgav mellom 1967 og 1970.

Til ettertid ser man at bandet hadde alt. De hadde låtskriveren, karismatikeren og frontfiguren i Lou Reed, en levende legende man ikke kan komme utenom når rockens historie skal skrives. De hadde innovatøren og komponisten John Cale, arkitekten bak de fleste av bandets eksperimenter og de mange konstruktive utskeielsene i lydbildet. De hadde gjort nytte både av den blendende skjønnheten og ex-skuespillerinnen Nico og den strategiske popkunstneren Warhol, og de hadde låter som i dag lyder både iørefallende, tidsriktige, fantasifulle og genialt enkle. The Velvet Underground var det perfekte band på papiret, men greide allikevel aldri å oppnå hverken den annerkjennelse eller det publikum musikken var verd om man ser materialet i et musikkhistorisk perspektiv.

The Velvet Underground fant noe de selv hørte fungere i de elementene samtidige musikkjournalister og plateselskapsfolk omtalte som støyende og vulgære. Dette bandet måtte la tiden komme dem til hjelp. De skapte gjennom sin egenrådighet og teft et sound og en stemning som andre til ettertid har kopiert til klisjeer. Musikken ble fremført for et lite, men eksklusivt og sjokkert publikum, som fikk noe helt annet enn samtidens naive rock med greit refreng om tenåringskjærlighet og tomt ingenting. Brian Eno hevdet en gang at omtrent ingen kjøpte skiver med The Velvet Underground. Men alle som faktisk gjorde det, påbegynte en musikalsk karriere. Roxy Music, David Bowie, Patty Smith, Talking Heads, Iggy Pop, Can, Joy Division, R.E.M, U2, Henry Rollins og Sonic Youth sorterer alle blant dem. Det bandet som ikke skylder The Velvet Underground noe, direkte eller indirekte, eksisterer knapt i dag. Og urovekkende mange av dagens aktører vet ennå ikke hvor de har tatt sine ideer og klisjeer fra.

Rocken mistet sin uskyld. Først og fremst tok The Velvet Underground jomfrudommen fra populærmusikken. Bandet hentet sitt navn fra en snuskete bok om sado-masochisme, fordi det etter sigende lød bra og gav assosiasjoner til det daværende undergrunnsmiljøet i New York. Lou Reed skrev provoserende og svært realistiske tekster fra det miljøet som omgav ham. Transvestitter, dophoder, seksuelle avvikere - hele menasjeriet ble inspirasjonskilden for en intens og ærlig lyrikk som senere skulle utvikle seg til å bli Lou Reeds varemerke; hans karakteristiske gatepoesi. Bandet så potensialet i gitarstøyen og de orkestrale mulighetene i feedback. Med den klassisk skolerte musikeren John Cale i spissen søkte de seg mot uortodokse løsninger i gitarstemmingen, og de snuste samtidig nysgjerrig rundt etter nye instrumenter eller effekter som fant sine tilfeldige plasser rundt om der bandet fant det morsomt eller hensiktsmessig. The Velvet Underground jobbet frem atmosfærer i hvit støy, og presenterte samtidig vakre melodier og ballader som viste at firkløveret behersket de mange hentydningers kunst til fingerspissene. Tolkningsmulighetene var mange, billedbruken kraftfull og farverik, og metaforene både svevende og typiske for hippiene, som i sin tur skulle markedsføre hasj, blomster og fri sex for en hel verden noen år senere.

«I løpet av årene 1966 til 1970 forandret Velvet Underground rocken på et spektakulert og fundamentalt vis,» hevder Bill Levinson i den dokumentariske boken som følger med jubileumsutgaven Peel Slowly & See.

«Bandet frigjorde seg fra tenåringsentusiasmens naive uskyld, og satte i stedet standard for hvit støy og lyrisk realisme i populærmusikken.»

Diskografi:

11. november 1965 debuterte Velvet Underground på Summit High School. De spilte tre låter før strømmen gikk. Årsaken var låtene «Venus in Furs», «I'm Waiting for My Man» og «Heroin». Senere skulle de få sparken et annet sted fordi de spilte «The Black Angels Death Song», som de hadde fått ettertrykkelig beskjed om å fjerne fra reportoaret. I lokalet den kvelden var imidlertid Andy Warhol, som var kommet for å se dette «sære» bandet med den ubeskrivelige, støyende musikken. Og han likte det han hørte. Mai 1966, fem måneder senere, produserte og finansierte han debutalbumet The Velvet Underground & Nico, som også bærer Warhols coverkunst som gav det tilnavnet «The Banana Album». Warhol var definitivt ingen skikkelig produsent, men men han hadde vett nok til å la bandet gjøre sin egen greie. Plateselskapet Verve hadde imidlertid store problemer med å finne ut hvordan de skulle markedsføre denne musikken, og valgte å la albumet ligge til året etter, for så å forbigå utgivelsen i stillhet.

White Light/White Heat: (Verve V/V6-5046). Januar 1968

Høsten 1967 begynte forberedelsene til det andre albumet, White Light/White Heat. Albumet ble en kakafonisk klump av støy og eksperimenteringer. Atmosfæren var spent og intens, som dissonans i den personlige drakampen mellom musikerne. De to store personlighetene, Reed & Cale, begynte å gå hverandre på nervene, og privatlivet var et kaos i kjølvannet av det livet som Warhol hadde presentert dem for. White Light/White Heat ble en temperaturmåler av et album som viste et band med brennende høy feber. Velvet Underground hadde interne problemer, men av frustrasjonene ble det rikelig med støyende rock. Det man den gang kunne karakterisere som totalt kaos og usammenhengende støy, har med tiden til hjelp materialisert seg som et sjeldent stykke dokumentarisk mosaikk av lyd som fester tidsånden og stemningen i bandet så til de grader i plast og riller.

The Velvet Underground: (MGM SE 4617). Mars 1969

Etter White Light/White Heat kom det uunngåelige bruddet mellom Lou Reed og John Cale. Bandets tredje album ble påbegynt i november 1968, kun en måned etter at Douglas Yule hadde erstattet John Cale. Albumet måtte nødvendigvis bli renere i lydbildet enn forgjengeren. John Cale, den største avantgardisten, var borte, og støynivået på det forrige album kunne knapt nok matches dersom Velvet Underground hadde forsøkt. The Velvet Underground ble innspilt mens bandet turnerte, og da de ble frastjålet det meste av det de hadde igjen fra John Cale på JFK-flyplassen, ble bandet tvunget til å lage enklere rock & roll.

Loaded: (Cotillion SD 9034). September 1970

The Velvet Undergrounds fjerde og siste album ble en historie om oppløsningen og defaitismen i bandet. Maureen Tucker ble gravid før innspillingen, og selv om hun er kreditert, var hun aldri med på den musikalske forløsningen. Billy Yule, Douglas' yngre bror, steppet inn i stedet. Sterling Morrison returnerte til sine studier, og leste ved siden av innspillingen og sluttet etterpå. Lou Reed sa takk for seg med en siste konsertopptreden 23. august, noen uker etter at innspillingen var ferdig, men tidlig nok til at albumet til hans store ergrelse ble etterprodusert av andre.

Lou Reed, John Cale, Maureen Tucker og Sterling Morrison var alle ute av Velvet Underground da radiospillingen av singlende «Rock & Roll» og «Sweet Jane» begynte. The Velvet Underground hadde i prinsippet sluttet å eksistere, selv om navnet ble brukt for ytterlige ett album som ble innspilt uten noen av medlemmene fra originalbesetningen.

Velvet: Lou Reed, Maureen Tucker, John Cale og Sterling Morrison fikk aldri den annerkjennelse de fortjente mens de var samlet i The Velvet Underground.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.