Østerike: Psykopatene på slagmarken

- Jeg er skeptisk til fredsavtalen, ingen av partene er til- freds -stilt, sier en av Østerikes mest markante intellektuelle Wilfried Daim. Daim trekker opp vide pwespewktiver for utviklingen i denne delen av Europa. Av Elsbeth Wessel.

Fredsslutningen er på bordet og våpenhvilen har holdt så langt. Som nærmeste nabo og som politisk analytiker: Hvor meget er dette verdt?

Jeg er skeptisk. Østerrikere generelt er ytterst sensible overfor dette område, ut fra historisk erfaring og et intimt naboskap. For ett er klart ved denne fredsslutning: ingen av partene er til-freds-stilt. Flere enn bosnierne mener at en slett fred er bedre enn krig, men det dreier seg om et papirkonstrukt, og bak dette bobler det et konfliktstoff og aggresjonsstrukturer som ikke lar seg utradere med et pennestrøk. Vi kjenner mentaliteten godt, som kjent påstod Metternich at Balkan begynner på Rennweg (i Wiens 3. Bezirk), og det har medført at østerrikernes antenne overfor denne 'nabo' er ytterst følsom. Områder av det tidligere Jugoslavia var jo en del av det gamle østerrikske monarki, noe vi den dag idag kan avlese av arkitekturen. Jugendstilen i Ljubljana, kafeene i Zagreb - det vitner om den intime tilknytning til Wien. Som de mest velutviklede økonomiske områdene, ønsket Kroatia og Slovenia i 1989 å løsrive seg, det er legitimt og forståelig, også ut fra historiske grunner, de står langt nærmere til Østerrike og Vesteuropa enn til f.eks. Makedonia. En viktig årsak til konflikten som brøt ut, er den økonomiske spaltning i landet, den ligner den italienske: velstand og fremgang i nord, fattigdom i syd. Men i Jugoslavia ble denne spaltning forsterket på fatalt vis: det sydlige, fattigere Jugoslavia benytter en annen skrift, den kyrilliske, hvilket forsterker isolasjonen og øker kommunikasjonsvanskelighetene i forretningslivet, man henvender seg ikke til vestlige firmaer via det kyrilliske alfabetet. Dette er selvfølgelig ingen årsak til problemene, men det bidrar til spaltningen i den kollektive bevissthet.

- Et resultat av dette naboforhold er at Østerrike idag har, så vidt jeg vet, den største innvandrerkvote i Europa. Men Østerrike er vel i denne forbindelse i en annen situasjon enn det nordlige Europa, for disse innvandrerne er ikke 'fremmede' blant dere på samme måte?

Det stemmer. I monarkiets dager var Wien en hovedstad på 2 millioner innbyggere, hvorav 800.000 ikke snakket tysk. Det er et anselig tall. Østerrike og Wien har alltid vært oppsamlingssted for de forskjelligste 'nasjonaliteter'. De fleste var tsjekkere, men også et betydelig antall kroater og serbere bodde her, ved siden av en rekke andre nasjonaliteter. I Østerrikes 'Staatsvertrag' med okkupasjonsmaktene i 1955, forpliktet man seg til å opprette tospråklige skoler for områder i Burgenland og Kärnten, som har et betydelig antall av hhv. kroatiske og slovenske innbyggere. Jeg finner at dette var meget klokt og verdt de penger det har kostet. Jeg vil kalle vår integrasjonsmodell for meget god.

- Nok et aspekt ved det problem utallige land basker med: hvordan omgås med, hvordan integrere minoriteter?

Tito sa at det finnes bare en fornuftig måte å omgås minoriteter på: man må begunstige dem. Meget riktig sagt, om enn utsagnet, anvendt på hans Jugoslavia idag, høres paradoksalt ut. Vi er nå i en situasjon hvor det har foregått en permanent, gjensidig etnisk utrenskning. Den er så godt som gjennomført. Det spørs bare om dette er det siste ord. Begrepet utrenskning innebærer at det foreligger noe som er skittent, nemlig 'den andre', minoriteten - en ren meningsløshet, psykotisk vås. Man kan bare fastslå etter katastrofen i Jugoslavia at det image de forskjellige folkegruppene har av hverandre, er rene fantasibilder. Et eksempel fra et annet sted: I California går grekerne for å være storforbrukere av sosialtjenester. En undersøkelse viste imidlertid at de i virkeligheten lå lavest på statistikken som sosialklienter; bildet stemte altså ikke. Vi har med en slags 'overkompensasjon' å gjøre, ved fantasiens hjelp tilrettelegger man bildet av 'fienden', den andre. Det er et meget komplisert fenomen. Hva som her trengs, er en grunnleggende psykologisk opplysning. Og det er først og fremst én gruppes oppgave: nemlig lærernes. De er nødt til å erkjenne disse mekanismene, gjennomskue dem, gi de riktige korrekturer - da vil det etterhvert så å si sive nedover. It's the only way.

- Anvendt på dagens situasjon i det tidligere Jugoslavia høres dette ut som den rene utopi.

Det er vår plikt å bruke vår humane fantasi når vi skal kreere fred. En dikter fra dette området beskriver et sted en søndag i sin landsby: der sitter den katolske geistlige, mullahen, rabbineren og den ortodokse popen og spiller kort med hverandre. Som en scene nettopp fra landsbylivet er dette bildet en demonstrativ oppfordring, mere virkningsfull enn all politisk propaganda. - nå vil det alltid gi seg en mulighet til å 'krenke' den kultur man lever ved siden av. Den annerledestenkende risikerer alltid å bli straffet. Spørsmålet er hvordan man kan forhindre det. En muslim som trer ut av sin religion kan bli straffet med døden. Men Koranen sier at han kan bli det, han må ikke. Slike smutthull til gjensidig hensyntagen er man forpliktet til å utnytte.

- Den landsbyscene De beskriver er etter det vi nå har opplevet en idyll fra den fjerne fortid, en økumeni slik man bare finner det i den 'folkelige', for ikke å si sentimentale landsbylitteratur fra gamle dage. Det vi nå har sett er at toleranse, at sivilisasjon er et så slørtynt skikt at dyret når som helst og hvor som helst grinende kan stikke frem sitt barbariske ansikt. Det vanvittige vi har vært vitne til, er det mulig å forestille seg at dette kan opptre så å si overalt?

Dybdepsykologisk sett: denne hatmulighet finnes i alle mennesker. Det kan komme forsterkende 'kulturspesifikke' faktorer til. Hitler knekket ikke jugoslavene, selv om han hadde fysisk overmakt. Noen ganger betyr liv ingenting, ikke engang ens eget. Andre steder under 2. verdenskrig hjalp represalier, men ikke her. Men man skal være klar over at grensesoner alltid er farlige. Nasjonalismen oppstår nettopp i områder med blandet befolkning. Og som Jakob Burckhardt konstaterte: militarismen er nasjonalismens ektefødte barn. Men ikke glem at det finnes moteksempler: Når man studerer det område i Europa som man kaller genibeltet ("Geniegürtel"), da ser man at de områder hvor det finnes flest genier, det er nettopp grensesonene, f.eks. mellom Frankrike og Tyskland. Her foregår sameksistensen som en gjensidig befruktning. Muligvis er de verste konfliktsonene i Jugoslavia også de områdene hvor man har fått de største begavelsene. Men man må tilføye: her er blandingen så stor at det ikke finnes noe annet enn 'blandinger'. Men jeg er overbevist om at disse mellomsonene har produktive muligheter. De kan fremelske broderskap mellom kulturene. Også i de mest intrikate historiske situasjoner. Etter Hitler fikk vi f.eks. en intens dialog mellom jøder og kristne.

- Men med de ødeleggelser vi har på Balkan, både når det gjelder mennesker og kultur generelt, virker det som om det ikke er noen 'kulturer' igjen som eventuelt kunne befrukte hverandre.

Krig innebærer alltid et forsøk på å utradere fiendens kulturminnesmerker. Det dreier seg ikke bare om å vinne et militært overtak, rent fysisk. Vi har sett det i Jugoslavia. Den ødelagte barokkperle av en by, Vukovar, den er ødelagt for alltid, det gjelder ikke for den overvundne fiende, han reproduserer seg selv, han kan på ny og på ny melde seg som en trussel. Men byen er lagt øde i sin identitet. Her har 'hunerne', de klassiske bymorderne, vært på ferde. Det er effektivt. Ødeleggelsen av byer inngår som en viktig del av drapsritualet når man vil utrydde en fiende. Vi risikerer at den siviliserte verden før eller senere vil reagere med et skuldertrekk på den gjensidige nedslaktingen i Jugoslavia, men den vil aldri kunne glemme synet av den sønderskutte broen i Mostar, biblioteket i Sarajevo. Dette blir de paniske metaforer vi sitter igjen med, bevisene for at angriperen var sinnssyk.

- Krig som sinnssykdom - de serbiske 'parhestene' Mladic og Karadzic, romsterer vel i kulissene nu?

Psykopatene er ikke et produkt av grupper eller soner, de er individer, og de har alltid sin sjanse i bestemte situasjoner. Som en paranoiker vet de akkurat hva de vil og gjennomfører det - selv om det de vil er vanvittig. Og 'de andre', de fornuftige, de kan i bestemte situasjoner være usikre, og det er dette psykopatene vet å utnytte. Politiske situasjoner lar seg ikke løse eller analysere som matematiske problemer. Ta som eksempel EU-spørsmålet, det er et ekte problem, et problem hvor usikkerheten var stor. Og vi må fastholde: det finnes også velvillige feiltagelser. Det som skjer i fatale situasjoner som i Jugoslavia: psykopatene vet hva de vil, og de andre er usikre. Slik var det også i Tyskland, en mann som Stresemann var usikker, men Hitler visste hva han ville, derfor ble han en fascinerende fører, hans karisma lå i hans overbevisning. Her ligger også Mladic' karisma. De som kjenner ham, sier at han er den mest charmerende mann som noen gang tok kvelertak på en by eller bombet en landsby sønder og sammen.

- De sammenligner Bosniaredslene med Det Tredje Rike?

Slike kriger, nærmest som et Ragnarokk, har selvfølgelig noe felles. Og når et folk med et slikt dannelsesnivå som det tyske kunne stille seg bak den nazistiske ideologi, da må man spørre seg om hvorfor ikke serberne skulle greie å koke sammen noe lignende. Dette er intet psykologisk problem. Slike slaktere som Mladic og Karadzic er ikke vanskelig å plassere på et psykiatrisk kart. Ta f.eks. Mladic' utsagn: "Hverken Allah eller FN eller NATO, ingenting kan redde dere. Jeg er deres Gud.» Ved å oppkaste seg til Gud, blir hans krig den avgjørende i verdenshistorien. Som nazistene i 1945, tenker Mladic idag: hvis de tar oss, da skal verden gå til grunne. Hitlers endelikt ble iscenesatt som en storartet «Götterdämmerung», nederlaget ble av mytologisk betydning. Da russerne nærmet seg Berlin, var det for Goebbels mongolene som atter engang truet Europa, undergangen ble et storartet teater: Nibelungenlieden i det 20. århundre. Hadde Hitler hatt atombomben, ville han brukt den ved sin egen undergang. Vi har å gjøre med en dødsdrift, jeg er klar over at utallige av Freuds elever ikke delte hans syn på denne, men jeg er overbevist om at en slik eksisterer. Det finnes en aggressiv og en 'resignativ' dødsdrift. Den første ser vi i krigsfyrstenes iscenesettelse av de egne nederlag, den andre kan man avlese f.eks. i hele den tyske lyrikk i forrige århundre. Hva ville den store tyske lyrikk vært uten fascinasjonen av døden? Hva med Schuberts musikk og dens dødsstemninger?

Og det hjelper ikke at en av de sadistiske aktørene i Bosnia er psykiater, som Karadzic?

Under normale forhold er sadistene aktive i rollen som kriminelle. Men i en slik situasjon kan de få en større rolle. Et studium i psykiatri forutsetter ikke at man blir undersøkt hvorvidt man er normal. Dessuten: Karadzic har aldri gjennomgått en læreanalyse, hvor han lærer å skjønne seg selv - det er en for dyr form for utdannelse der han kommer fra. Han kan analysere andre, men ikke seg selv. Typisk er at Karadzic karakteriserte Mladic som psykopat og påberopte seg sin fagkunnskap i den anledning, han er jo psykiater, så han mente å ha den nødvendige innsikt. Nei, vanviddet i Bosnia er psykopatenes seier over all rasjonalitet. Og det har mytologiske dimensjoner. De germanske mytologier viser hvordan gudenes kamp med sine motstandere resulterer i at partene dreper hverandre gjensidig, verden gått under i et Ragnarokk. Ingen seirer, dvs. det gode seirer ikke, det skjer først med kristendommen. Som i de germanske mytologier, ser vi i tilfellet Hitler, i tilfellet Bosnia: det finnes ikke et gram kristendom. Hitler stilserte sin død som et Ragnarokk, vi ser den samme drift mot det apokalyptiske hos Mladic og Karadzic.

- Hva så med fremtiden i dette området, har rasjonalitet, toleranse, sivilisasjon noen sjanse etter det vi har opplevd?

Man må håpe, man må fremfor alt oppdra riktig, men jeg er meget redd for hva som kan skje i Kosovo etter dette.

billedtekst: Fatale situasjoner: I Jugoslavia visste psykopatene hva de ville, og de andre var usikre, sier Wilfried Daim.

bombe: Slaktere som Mladic og Karadzic er ikke vanskelig å plassere på et psykiatrisk kart. Ta f.eks. Mladic' utsagn: "Hverken Allah eller FN eller NATO, ingenting kan redde dere. Jeg er deres Gud.»

bombe: Begrepet utrenskning innebærer at det foreligger noe som er skittent, nemlig 'den andre', minoriteten - en ren meningsløshet, psykotisk vås.

foto: Elsbeth Wessel

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.