[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Russland: Nødvendig opprydding

Den som fryktet kommunistisk revansje eller et høyreekstremistisk valgskred anført av hevngjerrige generaler i Russland, kan puste lettet ut. Velgerne sa sist søndag sitt, og resultatet er ingen katasrofe - hvis man da tillater seg å se bort fra den sårede selvfølelse hos en skare russiske yrkespolitikere som nå må se seg om efter annet arbeide. Av Hugo Erikssen, Moskva.

Det virker utvilsomt dramatisk når Kommunistpartiet - partiet som tilsynelatende lå på dødsseng efter statskuppet i august 1991 - nå går hen og blir Russlands suverent største parti, med vel tyve prosent av stemmene og en fjerdedel av setene i parlamentet. Vil man i Russland, som tidligere i Polen og andre øst-europeiske stater, få et post-kommunistisk comeback, spør mange. At Vladimir Zhirinsovkijs såkalte Liberal-demokratiske parti, LDPR, blir landets nest største parti, gjør saken heller ikke så mye bedre. Og med fullstendig katastrofe for eks-statsminister Jegor Gaidars Russlands demokratiske valg, som ikke engang kom over sperregrensen på fem prosent, kunne man endog fristes til å skrive en nekrolog over Russlands kortvarige demokratiske eksperiment, men så enkelt er det ikke.

System i rotet

Blant intet mindre enn 43 valglister har velgerne nemlig med forbausende treffsikkerhet kåret de fire partier som nå skal ta sete i parlamentets førstekammer, Statsdumaen. For om det tidligere nesten var umulig å skille mellom mange av de ulike partiprogrammer, har velgerne nå med usedvanlig effektivitet ryddet opp i det kaotiske mangfoldet. Deres preferanser uttrykker kort og godt fire klart adskillelige ideologiske plattformer:

1. Kommunistpartiet representerer kravet om sosial rettferdighet; mens

2. Vladimir Zhirinovskijs LDPR målbærer den nasjonalpatriotiske patos; til forskjell fra

3. Statsminister Viktor Tsjernomyrdins parti Vårt Hus er Russland, som fremstår som garantisten for stabilitet i et samfunn hvor

4. de demokratiske verdier målbæres av Grigorij Javlinskijs parti Jabloko.

Det er da også i spenningsfeltet mellom disse plattformer russisk politikk gestaltes. Intet parti kan alene i det nye parlament mobilisere et flertall, og alle viktige beslutninger vil derfor være et resultat av forhandlinger og kompromisser. Enten russiske parlamentarikere liker det eller ikke, tvinges de til å følge demokratiske spilleregler. Dette borger for stabilitet. Russiske velgere ønsker åpenbart ingen radikale eksperimenter.

Hvem tapte

At mange russiske velgere er misfornøyde, hersker det ingen tvil om. Likelvel er det påfallende at kommunistene og Zhirinovskij tilsammen ikke har fått flere stemmer idag enn ved forrige valg for to år siden. Dette betyr at misnøyen ikke er blitt sterkere; den formuleres bare på en annen måte. Og gitt den allestedsnærværende korrupsjon, den omfattende kriminaliteten, forsinkelsene med utbetaling av lønninger og pensjoner osv. er det simpelthen bemerkelsesverdig! I Frankrike resulterer forslag om moderate forandringer i et velferdsstatsprosjekt som har overlevet seg selv, i gateopptøyer og voldelige streiker; russiske velgere lider i stillhet og bærer de ofre staten i sin kynisme og inkompetanse påfører dem.

Resultatet er en paradoksal maktbalanse.

Den videre politiske utvikling vil ikke så meget preges av hvem som har «vunnet» valget, som av at en rekke partier og prominente enkeltpersoner har tapt det:

Fire partier, som alle meningsmålinger hadde spådd en langt lysere skjebne, vil rett og slett ikke bli å finne i den kommende Statsduma: Gaidars parti, Russlands kvinner, Kongressen av russiske samfunn (KRO) og Agrarpartiet. (De kom ikke over sperregrensen, selvom enkeltrepresentanter fra disse partier likevel er kommet inn i Statsdumaen efter å ha seiret i enkeltmannskretser.) Hvis Gaidar gies skylden for mange av de problemer den jevne mann og kvinne har å stride med, er det psykologisk lett å forklare. Og de som ønsker reformer «med et menneskelig ansikt», har istedet stemt på Javlinskij. Men at de tre andre partiene skulle utraderes, har overrasket de fleste. General Aleksandr Lebed fra KRO har lenge vært blant landets mest populære politikere, men av valgtaktiske hensyn ble han pakket inn i ull - og omgitt av farveløse og ambisiøse Jurij Skokov og Sergej Glazjev. Nå vil den farverike generalen sitte som ensom svale i parlamentet, for han ble likevel valgt i en enmannskrets. Uansett: Han må innse at Zhirinovkij fremdeles har den beste stemmetekke.

Russlands kvinner forsøkte å profilere seg som en myk variant i en særdeles mannsdominert politisk hverdag, men må efter en håpløst ineffektiv valgkamp erkjenne at velgerne forlot dem på oppløpssiden.

Agrarpartiet trodde at de hadde monopol på stemmene fra den russiske bondestand. Av frykt for denne velorganiserte lobby har da også svært lite vært gjort for å effektivisere det russiske landbruket. I den kravstore agrarlobbyens fravær vil man kanskje omsider endelig tillate privat eiendomsrett til jorden.

Seierherrene

Også for en rekke prominente politikere har valgutfallet representert en viktig personlig seier. Listen over kjente politikere som kom inn til tross for at deres partier gjorde det dårlig (eller de i påvente atvet slikt utfall selv valgte å stille som såkalte uavhengige kandidater), er lang: Tidligere finansminister Boris Fjodorov blir således å finne i den nye Statsduma. Det gjør også Boris Jeltsins gamle kampfelle Gennadij Burbulls, menneskerettighetsforkjemperen Sergej Kovaljov, visestatsminister Sergej Shakhraj, tidligere minister for sosiale spørsmål Ella Pamfilova, tidligere statsminister Nikolaj Ryzhkov, general Boris Gromov og en rekke andre kjendiser.

Om velgerne altså har fokastet en bråte partilister, har de likevel sørget for at en rekke dyktige profesjonelle politikere og andre faglige kapasiteter likevel tar sete i parlamentet. Dermed får kommende parlament en høy faglig standard, hvor sterke enkeltpersoner vil sette tonen for det kompromiss- og alliansespill som vil finne sted.

Gitt den underordnede rolle parlamentet er tildelt efter den russiske konstitusjon, skal man kanskje ikke overdrive betydningen av det avholdte valg. Det er jo presidenten (og den regjering han utpeker) som har den reelle makt. Ikke desto mindre ligger alt til rette for at Statsdumaen vil spille en konstruktiv rolle qua demokratisk instrument og bidra til en reell maktfordeling i samfunnet. Det er f.eks. all mulig grunn til å tro at den sosiale misnøye kommunistpartiet målbærer, vil vinne langt større gehør enn inntil nylig. Nå vil regjeringen gjøre alt den kan for at gruvearbeiderne i Vorkuta får lønningsposen i tide. Pensjonistene i Vladivostok skal heller ikke måtte vente så lenge. Om valget derfor er en seier for enkelte partier og kandidater, er det i enda større grad en seier for en forsterket demokratisk prosess og velgerne. Nå tvinges myndighetene til å ta et visst hensyn til deres mest elementære rettigheter.

Taktikk

Russland har fått det parlament det fortjener, om et halvt år skal det også velge sin neste president.

Da Morgenbladet på en pressekonferanse på tirsdag spurte Zhirinovskij om hans prognose for presidentvalget, efterlot denne ingen tvil om at et flertall av de russiske velgere vil støtte ham. Så enkelt er det selfølgelig ikke. Selvom LDPR gjorde det sterkere enn meningsmålingene hadde antydet, ble partiet halvert i oppslutning. Russiske velgere synes ikke å ha noen utpreget affinitet for sterke, selvbestaltede ledere, hva enten disse heter Zhironvskij elle Lebed. Og når kommunistene heller ikke gjorde et så godt valg som de hadde regnet med, indikerer det at mulighetene for en kommunistisk revansje via valgurnene er små. De fleste analytikere i Moskva regner med at kommunistene ved presidentvalget har et tak på rundt 40% av de avgitte stemmer.

Hva betyr dette i praksis? Vi vet ihvertfall ikke hvem som blir Russlands neste president. Men vi har all mulig grunn til å postulere at denne hverken vil representere det ekstreme høyre eller venstre. Hvem vil seire? Grigorij Javlinskij har for sin del aldri lagt skjul på at han ønsker å overta presidentstolen og han har allerede signalisert at han nå starter et omfattende konsultasjonsarbeide: - Den som skal seire, må ha en bred koalisjon i ryggen, sier han. Andre utroverdige kandidater har de klassiske demokrater efter helgens valg ikke.

Jeltsin? Zhirinovskij vil på ingen måte utelukke ham, og bare tiden vil vise om helsen holder. I kulissene holder Tsjernomyrdin seg klar.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.