![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Med kniv og øks skal grensene trekkes omkring et Norge av bonderomantisk naturlighet påklistret glansbilder fra femtitallet.Bare slik kan vi verge oss mot abnormal urbanitet og dekadanse - femtekolonnistene som bereder grunnen for hordene av hvitløkstinkende katolikker, bratwurstgomlende bobil-føderalister, drikkfeldige eurofundamentalister og migranter uten oppholdstillatelse: Alle rede til å tuske til seg oljen og vaskemaskinene våre; fisken, fjellet og snøen - ikke minst vår naturlighet, vår fredselskende altruisme og vår faste karakter. Kort og godt - hele arvesølvet. Skal vi kunne videreføre nasjonen Norges flertusenårige kontinuitet - slumrende til tider, javel, men alltid med kjernen intakt - må vi holde et fast grep om de for oss naturlige redskaper: kniv, øks og høygaffel. Akkurat slik som gode amerikanere holder sine tradisjonelle fangstredskaper i hevd. Amerikanske immigranter (der kan man se!) nærer sine degenererte ghettoliv på afroinspirert musikk, narkotika, drap og hor - og sprer i tillegg det hele via ryggløs dilldall-teknologi, til ubotelig skade for uforkvaklede mopedistsinn. Derimot er det naturlig for ekte WASP-amerikanere å holde seg med skytevåpen, siden den amerikanske nasjonen gjennom århundrene har måttet sette blykuler i bøfler, innfødte og andre villdyr for å forsvare liv og ære.
Slikt gis det betydelig tumleplass for i norsk offentlighet - og slik er man derved med på å bestemme innholdet i prosjektet 'Norge'. Vel er det tilfeller der skillet mellom kultur og natur ikke er anvendelig, men nettopp når det gjelder nasjon og stat er forskjellen påtagelig. Altfor mange holder nasjonalstaten for å være naturlig gitt en gang for alle, til tross for er den et rent kulturprodukt - en abstrakt modell for sosial organisering, som med vekslende hell og betydelig blodsutgydelse er forsøkt satt ut i livet nær sagt alle steder over de seneste to hundre år. Til grunn for staten som organisasjonsform har man lagt forestillingen om nasjonal identitet - en utelukkende kulturell størrelse av kognitiv type, som dertil fordrer uopphørlig kultivering i form av nasjonsbygging.
Kollektiv identitet formes ved samhandling innad i en gruppe, parallelt med gruppens identifisering av andre gruppers kulturelle former som forskjellige fra deres egne. Avgrensingen av sosiale kollektiver foregår slik i en kompleks matrise av prosesser, bestående både av interne samhandlingsprosesser og negasjonsprosesser i forhold til omverdenen. Derved fastsettes markører for forskjellighet og gruppens eksklusive attributter klargjøres, skapes og bevisstgjøres gjennom etnopolitisk entreprise. Denne prosessen leder til gruppemedlemmenes selvforståelse som innehavere av bestemte egenskaper som de har felles med de andre medlemmene av kollektivet. På dette grunnlaget genereres og kultiveres kollektivets fellesskapsfølelse innad og grensetrekking utad, og danner det sosialantropologen Fredrik Barth kaller en adferdsmessig realitet - medlemmenes retningsangivende grunnlag for å handle i verden.
Kjennskap til grensemarkørene og ferdigheter i kode-kommunikasjonen som genererer og reproduserer dem, utgjør gruppemedlemmenes kollektive identitet. Samtidig bidrar identitetspolitisk retorikk til dannelsen av fiksjoner om fellesskapets beskaffenhet - med følger for identitetsdannelsen. Egenskaper som tilskrives kollektivet virker som grunnlag for medlemmenes handling, selv om gruppen ikke nødvendigvis utvikler - rent faktisk - de egenskapene deltakerne forestiller seg. Oppkonstruerte forestillinger om fellesskapets egenart er altså noe annet enn den kulturelle variasjonen - det etnografiske mangfold - men tankespinnet legger føringer for sosial og politisk handling, som deretter virker tilbake på identitetsdannelsen.
Det er lite av prinsipiell betydning som adskiller demarkeringen av sosiale grupper på lavere nivå fra dannelsen av kollektiver i nasjonalstatlig format. Statene kan slik anses for å være sosiale kollektiver gjensidig avgrenset i forhold til hverandre ved den samme type prosess som genererer kollektiv identitet innenfor småskalerte samfunn. Statene er med andre ord representasjoner, bærere og formidlere av sitt eget opphav - nemlig storskalerte kollektivers politiske identitet. I tillegg må statene ses som identitetspolitiske aktører med tung deltagelse i reproduksjonen av kollektivets identitet - både i forhold til grupper innenfor statsgrensene og i egen demarkering som kollektiv - som stat.
'Norge' er et slikt prosjekt - en etnopolitisk entreprise, realisert i et av klodens mer avsidesliggende strøk - og undertiden med mange fordeler av nettopp det. Verden er imidlertid rykket oss tettere inn på livet i det seneste, og bare med stadig større møye kan man anse prosjektet for uavhengig av utviklingen omkring. Det hjelper lite. Gode nordmenn tar gjerne virkeligheten der ute for å være en provokasjon og evnen til å utholde stor møye inngår i prosjektets nasjonale mytos. Alene av den grunn kan man nå være fristet til å hoppe av. Lykkeligvis har Axel Jensen og Tom Waits, hver på sin kant foreslått aktverdige måter å falle ut av vinduet på: Enten med et villdyrbrøl om munnen og gardinene omklamret, eller; med konfetti i håret. Gårdstun og lavbygg uegnet. Godt nyttår.