Analytisk filosofi: «den mest metafysiske av alle bevegelser»

På den ene siden kan filosofi være en storslått visjon om å finne et idealt språk for vitenskapelige teorier, fullstendig befridd for alle dagligspråkets tvetydigheter. På den annen side kan filosofi dypest sett være av terapeutisk art, nemlig å frigjøre oss fra selve filosofien ved hjelp av begrepsmessig analyse.

Morgenbladet bringer denne gang perspektiv på analytisk filosofi - «The discipline most opposed to writing and life is analytic philosophy» - via den kvinnelige italienske filosofen Giovanna Borradoris intervjuer. Av Edmund Henden

Logisk analyse. Men hva er analytisk filosofi? Ettersom analytisk filosofi sjelden eller aldri reflekterer offentlig over sine idŽhistoriske forutsetninger, men stort sett henvender seg til et lite, profesjonelt publikum av fagfeller, er det positivt når Borradoris kontinentale skolering ansporer henne til å søke et historisk svar på dette spørsmålet. Selv om analytisk filosofi favoriserer en systematisk, ikke-historisk og relativt formalistisk tilnærming til filosofiske problemstillinger, er også den en del av en historisk tradisjon. Denne tradisjonen sprang ut av en voksende interesse for grunnlagsproblemer i matematikken i forrige århundres Tyskland. Et viktige navn i denne sammenheng er Gottlob Frege. Frege, som var matematiker, bidro til utviklingen av moderne formal logikk, og la grunnlaget for det som gjerne omtales som «den lingvistiske vendingen» i filosofien. Freges interesse for logikk var primært filosofisk motivert. I tillegg til et forsøk på å gi aritmetikken et metafysisk fundament ved å redusere den til logikk, hevdet han at tradisjonelle filosofiske spørsmål om tenkning og erkjennelse kun kan besvares ved en analyse av språk (derav uttrykket «den lingvistiske vending»).

Frege fikk ikke den anerkjennelse han utvilsomt hadde fortjent, men vendepunktet kom når den engelske filosofen Bertrand Russel, nærmest tilfeldig snublet over noen av arbeidene hans. Den filosofiske tilnærmingen Frege var opphavsmann til, ble videreført av Russel, Whitehead og Wittgenstein i England, og via deres arbeider spredt tilbake til Tyskland, eller nærmere bestemt Østerrike, hvor den bidro til fremveksten av den logiske empirismen. Den logiske empirismen vokste ut fra samtalene mellom filosofer og vitenskapsmenn i Wien, den såkalte Wienerkretsen. Disse samtalene begynte som diskusjoner om betydningen av Einsteins relativitetsteori, men gled etter hvert over til rent filosofiske temaer. Sentralt for de logiske empiristene var ideen om at filosofien burde løsrives fra «luftig» metafysisk spekulasjon, og heller konsentrere seg om å finne de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig kunnskap ved hjelp av logisk analyse. Ettersom de oppfattet filosofien som en vitenskap, og seg selv som vitenskapsmenn, var metodeidealet deres argumentasjon, streng bevisførsel, belegg, objektivitet, kort sagt alt man forbinder med vitenskapelig rasjonalitet. I 1932 kom den unge amerikanske filosofen Willard Van Orman Quine i kontakt med Wienerkretsen, en begivenhet Borradori omtaler som «..one of those unforeseeable events that changed the course of the history of ideas». Senere, etter Hitlers maktovertagelse, bisto Quine mange av kretsens deltagere med å emigrere til U.S.A - en del av dem var jøder og mange var politisk aktive - hvor de etablerte seg ved Universiteter som Harvard og Princteon, og med Richard Rortys ord «simply took over American philosophy departments».

Filosofi som vitenskap. Denne geografiske forflytningen av filosofisk tyngdepunkt fikk store konsekvenser for oppfatningen av filosofi i Amerika. Inntil begynnelsen av 20-årene var den toneangivende filosofiske retningen i U.S.A pragmatismen. Utover 30-tallet var pragmatismen imidlertid i ferd med å utspille sin rolle som intellektuell kraft. I vakuumet som oppsto kom «innrykket» fra kontinentet, anført av scientistisk innstilte filosofer som Rudolf Carnap, Otto Neurath og Carl Hempel - alle flyktninger fra nazistenes ekspansjon i Europa. I tillegg til vyene om filosofi som vitenskap, bragte de med seg en idŽ om at moralsk og politisk anstendighet til syvende og sist var et spørsmål om respekt for vitenskapelig rasjonalitet. Fascisme betraktet de som en forlengelse av anti-vitenskapelig og uklar tenkning, forøvrig en type tenkning de mente å finne spor av hos kontinentale filosofer som Hegel, Nietzsche og Heidegger. Denne «demoniseringen» av kontinental tenkning, har utvilsomt satt sitt preg på amerikansk akademisk filosofi helt frem til idag. I studietiden lærte man fremfor alt hvilke filosofer man ikke burde like, og ikke minst hva som ikke kunne betraktes som filosofi. Dette omfattet filosofer som Kierkegaard, Marx og Hegel.

Den største synden. Sosiologisk sett hadde introduksjonen av analytisk filosofi i Amerika ifølge Borradori to viktige resultater. For det første betydde den «the end of the public era of American philosophy». Den intellektuelle tradisjonen som gikk tilbake til sentrale skikkelser i amerikansk åndsliv, som Ralph Waldo Emerson og Henry David Thoreau, begge forfattere, filosofer og ivrige samfunnsdebattanter, ble bragt til en ende, og erstattet av den «profesjonelle filosofen», som med sin teknisk-uforståelige sjargong bare henvendte seg til sine egne fagfeller. Richard Rorty uttaler i et av intervjuene at denne profesjonaliseringen var den største synden som ble begått av analytisk filosofi i dens første fase. For det andre lukket ikke filosofien seg bare i forhold til den kulturelle offentligheten. Kanoniseringen av Žn bestemt filosofisk diskurs, bidro også til å isolere filosofien fra de andre humanistiske fagene. En konsekvens av dette var at en god del filosofisk interesse ble kanalisert i retning av andre disipliner. Dialogen med typiske kontinental-filosofiske retninger som strukturalisme, post-strukturalisme, fenomenologi og dekonstruksjon ble overtatt av instituttene for komparativ litteratur, noe som bidro til en kraftig teoretisering av dette faget. I motsetning til den analytiske filosofiens selvbilde som «dronningvitenskap», utviklet det seg blant litteraturvitere en langt mer sekularisert oppfatning av filosofiens rolle. Filosofi ble betraktet som bare Žn type litterær tekst blant mange andre. Borradori tar i bruk betegnelsen post-filosofi for å beskrive dette synet på oppløsningen av filosofiens historiske betydning.

Frankfurter-skolen. Et interessant spørsmål Borradori stiller flere av intervjuobjektene, er hvorfor Frankfurter-skolen aldri fikk samme betydning for amerikansk intellektuelt liv som de logiske empiristene. Frankfurter-skolen etablerte seg ved Coloumbia Universitetet i New York mot slutten av 30-årene, med forgrunnsfigurer som Theodor Adorno, Erich Fromm og Hannah Arendt. I likhet med de logisk empiristene var de alle emigranter fra Tyskland og Østerrike. I motsetning til disse hentet de imidlertid ikke sin faglige identitet fra naturvitenskapene, men snarere fra Marx og Hegels kulturkritikk. Arthur C. Dantos forklaring på hvorfor Frankfurter-skolen aldri slo igjennom i Amerika, er ganske enkelt at man i U.S.A ikke får økonomisk støtte hvis det man holder på med ikke virker vitenskapelig. Rorty hevder at Frankfurter filosofene egentlig aldri forsto amerikansk kultur, eller som han sier: «The things they used to say about America were just absurd». For å bli grepet av Adornos kulturkritikk må man i tillegg ta Marx langt alvorligere enn han noensinne har blitt tatt i U.S.A (Rorty innrømmer at han selv leste Marx som barn, men ikke kan lese ham som voksen filosof).

Post-analytisk filosofi. En viktig fellesnevner for intervjuobjektene i «The american philosopher» ifølge Borradori, er at de alle på sine ulike måter, er forgrunnsfigurer for hva hun mener er en ny vending i analytisk filosofi, en såkalt post-analytisk filosofi. Mens filosofer som Quine, Davidson og Putnam har uthult det analytiske prosjektet fra innsiden, ved hjelp av den analytiske filosofiens egne redskaper (logisk-semantisk analyse), har Rorty, Cavell og Nozick angrepet dette prosjektet fra utsiden. De har krevd at filosofien igjen må involvere seg i den kulturelle offentligheten, de historiske tradisjonene (spesielt pragmatismen) og bidra til å holde liv i «den store samtalen som er vår kultur».

Quine var den første som tok dette skrittet med sin banebrytende kritikk av empirismens to dogmer. I denne kritikken avviser han det som utgjorde den mest grunnleggende distinksjonen for de logiske empiristene, skillet mellom tankens struktur og tankens empiriske innhold. Quine hevdet isteden at vi velger konseptuell struktur i henhold til det som ser ut til best å passe den typen vitenskap vi bedriver. Han fastholdt imidlertid at hver og en av oss ved hjelp av språket, kan «konstruere» verden som den er gitt oss gjennom sansningen.

Det er denne empiristiske resten hos Quine, Donald Davidson - en annen av Borradoris intervjuobjekter - tar et oppgjør med i sin filosofi, et oppgjør som kanskje gjør han til en slags moderne hegelianer. Davidson oppfatter ikke sansning, men tvertimot intersubjektivitet og fortolkning, som grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har hverken en subjektiv eller objektiv rot og kan aldri bringes tilbake til en begynnelse, men springer ut av den dynamiske utvekslingen mellom minst to individer i en kontekst av «delte situasjoner».

«Dronningvitenskap». Richard Rortys bidrag til den post-analytiske vendingen, er et oppgjør med den profesjonelle filosofiens selvbilde som «dronningvitenskap». Rorty ønsker seg en demokratisert filosofi, åpen for stimuleringer fra andre disipliner. Filosofi bør, som han sier, ikke bare være et forum for argumentasjonsspesialister, men også for informerte og engasjerte dilettanter i den sokratiske tradisjonen. Selv vender han blikket bakover til tradisjonene som eksisterte før «den analytiske isolasjonen» for å hente inspirasjon, spesielt fra pragmatismen.

Robert Nozicks bidrag ligger litt i samme gate. Filosofi er ikke en ren vitenskap om bevis, hevder han, og viser til det «undertrykkende» potensialet i ideen om «knock-down»-argumentet, dvs argumentet som skal tvinge noen til å akseptere konklusjonen (Nozick peker på at ordet «argument» direkte oversatt til engelsk fra latin faktisk betyr «violent dispute»). Filosofiens oppgave bør isteden være å stimulere til alternative tankemåter hos leseren. Den bør være et redskap som hjelper dem til å tenke dypere om visse spørsmål. Nozick viser til filosofer som Kierkegaard og Wittgenstein som han mener eksemplifiserte en tilnærming hvis fremste mål nettopp var å stimulere leseren til å tenke selv, snarere enn å presentere argumenter akseptable for analytiske filosofer.

Filosofiens nevrose. Borradori har dessverre en tendens til å tippe over i litt pompøse formuleringer av typen «den post-analytiske avgrunn», «den analytiske isolasjon» osv, når hun beskriver det hun opplever som de dramatiske veiskillene i moderne filosofi. Man fristes nesten til å spille rollen som den store, stygge logiske empiristen og påpeke at det Borradori anfører av belegg, ikke akkurat lever opp til denne formidable retorikken. Et problem med Borradoris fremstilling er nemlig at hun i sin iver etter å avsløre «nye vendinger», til tider plumper i det med nokså unyanserte synspunkter. ƒn ting er at hun undervurderer den viktige innflytelsen logiske empirister som Carnap og Feigl utvilsomt har hatt for annen-generasjons analytiske filosofer som Quine, Davidson og Putnam. En annen ting er at det er svært store forskjeller på filosofer som Quine, Rorty og Nozick, både hva angår stil, tilnærming og oppfatning om hva filosofi er. Man trenger bare kaste et blikk på Žn av Nozicks siste bøker for å overbevise seg om det. Her er temaene «kjærlighet, død, seksualitet og foreldre» for å bruke hans egne ord, temaer jeg antar en filosof som Quine neppe ville inkludere under listen over problemer som fortjener en filosofisk analyse.

En definisjon? En kommentar Danto kommer med er kanskje bedre egnet til å kaste lys over hva post-analytisk filosofi er enn Borradoris forsøk. Danto uttaler at han ikke lenger tror på de «negative og positive programmene» som motiverte første generasjon analytiske filosofer. Med «positive programmer» sikter han til de logiske empiristenes storslåtte visjon om å finne et idealt språk for vitenskapelige teorier, fullstendig befridd for alle dagligspråkets tvetydigheter. Med «negative programmer» sikter han til Wittgensteins idŽ om at filosofiens mål dypest sett er av terapeutisk art, nemlig å frigjøre oss fra filosofien selv ved hjelp av konseptuell analyse. Hvis Borradori med betegnelsen «analytisk filosofi» sikter til tilhengerne av disse storslåtte programmene, tror jeg hun har rett i at man kan snakke om en ny bevegelse i moderne amerikansk filosofi, en vending bort fra de «idealistiske og terapeutiske programmene». Sikter hun derimot med denne betegnelsen til en form for metodologi, hvor argument og belegg spiller en sentral rolle, tar hun feil hvis hun hevder at filosofene hun intervjuer er post-analytiske.

Begreper og mentale strukturer. Som Davidson uttaler om Dewey: «han var på mange måter en storartet filosof, men gadd dessverre sjelden å oppgi grunner for det han sa. Men det er ikke slik jeg bedriver filosofi!» Det man kan få inntrykk av etter å ha lest intervjuene i Borradoris bok, er imidlertid en større pluralisme i synet på hva filosofi er enn tidligere, og generelt en større åpenhet i forhold til filosofisk refleksjon på kontinentet.

Putnam uttaler f.eks at det emansipatoriske (som han særlig finner hos Habermas), det litterære (som han finner hos Derrida) og det vitenskapelige (som han finner hos seg selv?), alle er aspekter ved filosofien. Hvis man forsøker å isolere det ene fra det andre, slik filosofer både av analytisk og kontinentalt merke til tider har forsøkt, oppfører filosofien seg nevrotisk, og som han sier: «…man får alle de typiske nevrotiske symptomene: fantaseringer, tvangstanker, gjentagelser og til slutt, tilbakekomsten av det fortrengte». I denne sammenhengen er det forøvrig interessant å merke seg Putnams hjertesukk om at moderne analytisk filosofi, som begynte som en anti-metafysisk bevegelse, idag er i ferd med å bli den «mest metafysiske av alle bevegelser»! Begrepet om «mulige verdener», kjent fra nyere språkfilosofi, representerer nettopp et eksempel på «tilbakekomsten av det fortrengte» slik Putnam ser det, dvs. en form for fantasifoster frembragt av analytiske hjerner som - undertrykket av tvangsforestillingen om på død og liv å skulle være vitenskapelig - ikke får utløp for sine mer kreativt-litterære talenter. Nozick benekter heller ikke at filosofi også handler om tradisjonelle problemer som sannhet, objektivitet, selv-identitet osv. Filosofi er i motsetning til kunst av en mindre subjektiv karakter fordi den i en forstand handler om ting, dvs begreper og mentale strukturer, hevder han.

Den filosofiske scenen. For Danto - som forøvrig også har virket som kunstkritiker i The Nation - ser disse aspektene ut til å smelte sammen. Analytisk filosofi er i en forstand kunst. Under henvisning til konseptuelle strukturers estetikk, beskriver han avdekkingen av disse strukturene i filosofisk analyse som «a very, very beautiful way of thinking». Ser man bort fra Borradoris sjenerende tendens til å stille ledende spørsmål, men konsentrerer seg om hva de ni filosofene sier, er The American philosopher en morsom og informativ guide til hva som foregår på den filosofiske scenen i Amerika akkurat nå.

Edmund Henden studerer filosofi i Oslo

Giovanna Borradori: The American philosopher (Akademika, Oslo)

Richard Rorty: Ønsker seg en demokratisert filosofi, åpen for stimuleringer fra andre disipliner. Filosofi bør ikke bare være et forum for argumentasjonsspesialister, men også for informerte og engasjerte dilettanter i den sokratiske tradisjonen.

Robert Nozick: Hans siste bok med temaer som «kjærlighet, død, seksualitet og foreldre» ville neppe en filosof som Quine inkludere under listen over problemer som fortjener en filosofisk analyse.

Hilary Putnam: Mener at både det frigjørende (Habermas), det litterære (Derrida) og det vitenskapelige (han selv) er aspekter ved filosofien.

Willard Van Orman Quine: Bisto europeiske filosofer med å emigrere til U.S.A hvor de etablerte seg og ganske enkelt « overtok» amerikanske filosofi-institutter.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.