Bok: Janneken Øverland: Cora Sandel. En biografi. 399s. Gyldendal Vibeke Løkkeberg: Jordens skygge. 170s. Gyldendal,

Figurer på en bunn av ord

En uformell betraktning av kvinneskikkelser og fremstillingsmåter i to ulike tekster.

Man håndhilser ikke på tekstlige figurasjoner. De illumineres, absorberes og dissolverer igjen. Møtet mellom leserinne og figur hender og hender ikke. Hun strekker ut hånden, vil berøre og gripe figurasjonen, men hånden famler i intet. Armen må strekke seg lengre enn langt for å nå de håndfaste forfatterne som over skrevs på sin figur styrer det tekstlige rittet. Tre forfattere; to innen berøringsradius og Žn utenfor rekkevidde, selv protagonist i en annens bok. To bøker av ulike genre; en roman og en biografi som begge søker å levendegjøre og formgi hver sin kvinnelige gestalt.

Preg av korssting. Leserinnen trer inn i et finbrodert biografisk univers i Janneken Øverlands beskrivelse av Sara Fabricius' levnetsløp. Detaljer og snurrepiperier er flettet inn i teksten, interiør- og stedsbeskrivelser, miljøtegninger, slektstavler og kulturhistoriske betraktninger både dekker over og fremviser kvinnen bak forfatterpsevdonymet Cora Sandel. Sara Fabricius' 93-årige liv syes sammen med nennsom hånd, prosaen er taktfull, lettlest og likefrem helt fra 1880 til 1974. Vibeke Løkkeberg meisler hovedpersonen Irene frem i Jordens skygge. Teksten er ofte grovt tilhugget, fortettede beskrivelser, få detaljskildringer, store anslag og billedrikt språk gir form til kvinnen. Romanen følger den 18-årige Irenes liv og utvikling i omtrent ett år og kan kalles en fiksjonær biografi fra et punkt i et liv. Et ungt sinn påvirket av slektsfornedrelse og arvesynd kjemper for å fri seg og selv rå over og beherske sin virkelighet.

Hun ser skriften på veggen, hit men ikke lenger. Som barn og ungdom i Kristiania og Tromsø vansmektet Sara Fabricius innenfor de besteborgerlige og konvensjonelle normer som hørte slektenes hus og tiden til. Pen oppførsel, rett utseende, korrekt væremåte, kvinnen skulle etterleve vedtatte roller og følge opptrukne grenser: «Efter mine Begreber aldeles ucorrect at unge Herrer og Damer som Tilfældet fører sammen … gaar løs med at sige Du…».

Hilsen mor. Øverlands biografi forteller om en stille reaksjon og opposisjon i ungpiken som kulminerer i en langvarig utlendighet. Men forventningene til hunkjønnet fortsetter å hemme Sara Fabricius selv i hennes fluktforsøk, en evig kamp kjempes for å overvinne konvensjonene som kleber til kvinnen og sinnet.

Leserinnen følger Sara Fabricius gjennom barndom og ungdom uten å se henne helt tydelig, hun er litt gjemt bort i biografiens tilbakeholdenhet. Øverland antar at hun som de fleste andre av borgerskapets piker skal utdannes til tekkelig hustru og mor. Løyve gis til noen omganger med malerkurs i Kristiania, et passende foretak for et hustru-emne. Men trass i beskjedenhet, presserende konvensjoner og lavt selvbilde (moren har innprentet henne at hun ikke er pen) har Sara Fabricius mot nok til å komme seg bort. 26 år gammel bryter hun opp og søker tilflukt som malerstudent i Paris. Hun blir hverken en sensasjon eller suksess som maler. Litt på siden deltar hun forsiktig i det turbulente kunstnerliv og kjærlighetsliv som preget Paris i årene før og etter 1. verdenskrig. 15 år i metropolen fører frem til en sønn og et haltende ekteskap med en svensk billedhugger. Penselen blir lagt bort og pennen tatt frem. Etter noen år i Sverige står hun under pseudonym frem som forfatter. Debutromanen Alberte og Jakob blir en kritiker- og salgssuksess. Hun unngår offentligheten, skiller seg, kjemper om foreldreretten, slåss mot dårlig økonomi og skriver for å livnære seg. I denne oppramsingen av Sara Fabricius' livsforløp ser leserinnen en kvinne som gikk lengre enn langt. Til tross for sin beskjedenhet og forsiktighet brøt Fabricius med rolleforventninger og tidskonvensjoner. Hun ble ikke noen typisk kvinne av sin tid, men kanskje ufrivillig en tidsutfordrer som viste fremover mot det kommende.

Slekt skal følge slekters gang. Irene er datter av en annen og senere tid og det er heller ikke tiden som sperrer hennes muligheter. Det er ættekreftenes malstrøm og suget mot mørket i henne selv, hun må kjempe med og mot. Irene er fjerde generasjon av «leopardslekten» og barndommen hennes beskrives i siste del av Løkkebergs slektskrønike Leoparden.

Jordens skygge er en frittstående etterfølger av denne romanen og viser sitt slektskap ved å begynne med død. Leserinnen møter ungpiken Irene på de første sidene idet hun blir frarøvet sitt opphav og plutselig blir stående foreldreløs. I teksten veves fortid, nåtid og fremtid sammen i et billedrikt mønster. Irene vil bort fra fortidens slektsforbannelse og mennenes undertrykkende makt, hun vil temme og beherske leopardens kraft. Men splittet står hun frem, bærende både på slektens nedbrytende lodd ved siden av selvstendige og frigjørende krefter. Det beste i henne knyttes til hennes drøm om å bli billedhugger.

Kjærlighetsforholdet med den utstøtte barndomsvennen Wolfgang danner en kjerne i handlingen. Drakampen i Irenes indre får en ytre manifestasjon i kjærlighets- og maktkampen dem imellom. Wolfgang er selv merket av arvesynd, en representant for den skyggeverden hun vil bort fra, men samtidig har samhørighet med. Han utsondrer erotisk tiltrekning og farlighet. Forholdet er gitt en mytisk dimensjon ved at Wolfgang sammenstilles med dødsguden Hades som trekker Irene som en Persefone ned i underverdenen. Irene mangler moren Demeters hjelp til å trekke henne frem igjen i jordens lys. Hun må redde seg selv, hun benytter Wolfgang som springbrett for alene å ta spranget bort. I likhet med Sara Fabricius flykter hun til Paris i håp om å utvikle sine kunstneriske ambisjoner. Det er begynnelsen av 1960-årene. Leserinnen ser at Irene opptrer i tråd med kvinner av sin tid. Hun lever ut sine kjærlighetsforhold, jobber som modell for å understøtte seg selv, arbeider for å nå sitt mål om kunstnerisk utfoldelse, hegner om sitt ego og lar fortidens figurer forvitre.

Det er farlig å ha med ord å gjøre. Det er Sara Fabricius' egen setning. Janneken Øverland trår forsiktig i hennes liv. Biografien er full av antakelser og forbehold, tar få sjanser når data mangler. Sara Fabricius var ikke framfus, ei heller er biografen. At den biografiske teksten mangler spenst og spenning avspeiler selve det livsløpet den prøver å gi liv. Beskjeden, sjenert og fryktsom levde Sara Fabricius et privat og tilbaketrukket liv i ytterkanten av hendelsene. Leserinnen skjuler en gjesp, men våkner i siste kapittel der hun kommer tettere inn på forfatterinnen Cora Sandel selv, interiøret er ikke detaljbeskrevet, de kulturhistoriske skildringene er kuttet, portrettet av selve kunstneren slår imot henne mer intenst og nakent. Det er forfatterinnen og pseudonymet Sandel som er spennende. Sara Fabricius ville skjule sitt private selv fra omverdenens omtale og scenelys: «Jeg tror det har lyktes mig å holde det meste for mig selv, iallfall det som betyr noe». Hilsen Sara.

Og hun skapte mennesket i sitt billede. Irene fremtrer som romanens absolutte sentrum, teksten kretser nærmest selvforelsket rundt henne. Leserinnen ser at hele perspektivet er Irenes og undrer seg over at Løkkeberg tviholder på avstand gjennom bruk av 3. person entall. Trass i sin sentrale stilling, vakler Irene lett i tekstens midte. Hun er en vanskelig gestalt å nærme seg. Det konsise og dagklare undergraves av språket som er sløret og gåtefullt. Leserinnen mister ofte tråden i det manierte billedspråket, men støter i det uendelige på Irene som ikke vil i skjul, men frem. Men det er vanskelig å bli tydelig når man er tvedelt og har to hjerter, Irene prøver å lege splittelsen i seg selv. Et problematisk prosjekt i en tekst som selv innehar motsigelser og skisma og som tilslører gjennom metaforer og symbolikk. Handlingsgangen er episodisk og løs. En rekke av hendelsene, episodene og bifigurene virker umotiverte og overflødige. Men Irene lar sitt ansikt og kropp skyve seg fremover i handlingen og i teksten. Hun står i brennpunktet som modell, lar sminke og lyssetting vaske slektstrekk og særegenheter bort, men hun er fremdeles uavklart når romanen ender.

Alt har sitt komme. Sara Fabricius når kunstnerisk forløsning i moden alder. Hun måtte bli 46 år gammel før debutromanen var ferdigformet. Irenes kunstneriske ambisjoner forblir uforløste i Jordens skygge, men kanskje trenger hun mer til frelse enn til forløsning. Neste roman fra Løkkebergs hånd vil nok føre frem. Alberte-trilogien ender nettopp ved Albertes kunstneriske oppvåkning og forfatterskap. Leserinnen finner dog ikke likheten mellom Irene og Alberte iøynefallende, heller ikke likheten mellom Irene og Sara, kontrastene er mer intense. Tonen i Løkkebergs slekstkrønike og punktbiografi synes mer i slekt med Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Parallellene mellom Sara og Alberte lar seg ikke fornekte, selv om Øverland har valgt å se Sara Fabricius på egne premisser. Biografen er forsiktig med å se Alberte-figuren som selvbiografisk. Leserinnen knytter febrilske knuter der røde tråder ikke finnes.

Kvinne er kvinne verst. Usanne ord. Øverland vil Sandel vel, litt for vel. Løkkeberg er bergtatt av sin egen figurasjon. Leserinnen streber med å forstå det skrevne og skrive det forståtte ned. Hun snubler i bokstavene, ser ikke skriften på veggen, ord er farlige, konvensjon skal følge konvensjoners gang. To lukkede bøker på bordet. Kvinnene lot seg ikke nærme. Figurer som forble på en bunn av ord. Hit, men ikke lenger. Alt har sitt komme.

BENEDICTE TREIDER

Sandel/ Fabricius: Øverland vil henne så vel.
Irene/ Løkkeberg: Forstå det skrevne, skrive det forståtte.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.