Bok: Karin Fossum: Evas øyne 296 sider Cappelen

Peeping Eva

En debut-krim som scorer på en fiffig oppbygget intrige.

Eva er en maler i slutten av tredveårene, hun maler mørke bilder som ingen vil ha og er blakk. Hun lever på kunstnerstipend, som ikke er allverden, stipendiet har også en lei tendens til å bli litt forsinket, noe som medfører stengt telefon og røde brev i postkassen. Eva selv er asketisk anlagt og trenger ikke all verden å spise så lenge hun har tilgang på røyk og litt vin, datteren Emma derimot er en liten tykksak som ikke er billig i drift.

Som svært mange i hennes alder er Eva skilt. Eks-mannen stakk av med en dame med større pupper, uten at det virker som om Eva er så veldig lei seg for det. I det hele tatt er Eva en tanke livsfjern, hun har egentlig ingen venner, men en dag hun er på det lokale kjøpesenteret for å skvise mest mulig ut av sin siste hundrelapp, møter hun bestevenninnen fra barndommen, Marie, de har ikke sett hverandre på tyve år. Marie spanderer kake på Eva i senterets konditori, Marie fremstår som velsituert og vellykket, og grunnen kommer kjapt for dagen; hun er luksushore. Maria forklarer litt om seg og sine kolleger: «De horene jeg kjenner er hardt arbeidende intelligente jenter som vet hva de vil (…) jeg har virkelig sansen for horer. Det er de mest reale jentene som finnes,» - lav PK-verdi, men Eva biter på.

Dermed er en konflikt i gang; fattigdom vs. lett tjente penger. Eva blir fristet, og som den gode venninnen Marie er tilbyr hun Eva jobbfelleskap. For at hun skal vite hvordan yrket skal utføres avtaler de at Eva skal titte gjennom dørsprekken mens Marie driver med kundebehandling. Noe går veldig galt, Eva panikker, stikker hjem, vil ikke at noen skal få vite hvilket yrke ettbarnsmoren nesten begynte i.

Dette er opptakten til historien, men ikke starten på boken. Ved bokens start tas leseren et halvt år lenger frem i tid. Fossum har gjort et litt finurlig grep her, for de hendelsene som gjør dette til en krim bok er m.a.o. et godt tilbakelagt stadium. Resultatet av den skjebnesvangre kvelden med Marie blir fortalt tidlig. For leseren er det derfor tidlig lett å tro at en har skjønt hele greia, men så bør man ganske fort forstå at det må skjule seg en god del mer her, at de færreste tingene er slik man tror de er.

Helt i starten av boken sier Eva noe som er ganske forståelig når boken er ferdiglest: «Før var jeg redd for alt. Nå er jeg ikke redd for noen ting.» For Eva roter seg selvfølgelig borti noe den inadvente malerinnen ikke aner størrelsen av, og på ingen måte har noe med.

I miljøet hun har fått et lite glimt av er det mye penger på spill, og ikke spesielt smart å trenge seg inn. Likevel er det ikke bare der trusselen ligger, og bak det hele tusler den jordnære politimannen Sejer, som bruker litt tid, men er en mann som ikke lar seg vippe av pinnen før alle detaljer og en god porsjon flaks er brukt opp.

Det er en tredjepersons krim, med hovedvekten på og rundt Eva, en vel utprøvet genreløsning som forsatt fungerer. På omslaget kalles boken «uhyre gjennomtenkt,» hvorfor ikke? For trikset med å knekke handlingen på midten, for så å stokke den om fungerer bra det. Det gjelder også måten overgangen er gjort på. For det er ikke bare leseren som kan gå litt i fella underveis, Eva gjør det hun også. Knepet gjør også at dette blir noe mer enn en A4-krim, for erfarne krim-lesere er det ok å få variasjon i hverdagen, samtidig er ikke storyen bedre enn at den trenger denne effekten.

MORTEN ABRAHAMSEN

EVAS ØYNE: Malerinnen titter på muligheten til en ekstra jobb

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.