![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Bok: Anne B. Ragde: Zona Frigida
273 sider
Tiden
Zona Frigida er en Svalbardbok. For de som liker det.Båter kan være spennede å legge romanhandlinger til, båtens begrensede og definitive areal kan være en perfekt ramme for å fremprovosere dramatikk som de involverte ikke kan rømme fra. Samtidig utgjør en farkost på vannet en limitert setting, og de mest vellyktete romanenene av denne typen er gjerne såkalte kortromaner.
Ragde har valgt den mest eksotiske reiseruten som er å oppdrive innenfor Norges grenser, båt rundt Svalbard. Den 35-årige avistegneren Bea vil komme seg litt bort fra hverdagens stress med en åttedagers tur rundt øya. Bea er tøff, hun vil ikke binde seg opp i et vanlig parforhold, istedet har hun diverse elskere, drikker og røyker masse, og jobber naurligvis frilans.
«- Da begynner kvelden! ropte jeg, og han kvakk til. Jeg stappet Anne Grete Preus i CD-spilleren, vrengte opp volumknappen og mikset meg en gin-tonic som jeg bar ut i sola sammen med en skål peanøtter og rosiner og en fersk pakke sigaretter.»
Dette er en typisk Bea-løsning, utover i boken kommer det en rekke variasjoner over dette temaet, og hun fremstår som ikke så rent lite patetisk - det er Bea mot alle de andre. Ingen skjønner helt hvorfor hun velger Svalbard som reisemål, det er svinedyrt (25.000,-) og ikke akkurat det varmeste stedet å tilbringe en sommeruke. Poenget er at hun har et personlig mål med reisen, som ikke blir konkretisert før en god bit av boken er unnagjort, i tillegg er det ikke alle ombord som har ren snø i posen. Bea slår ihjel tiden mellom drinkene og sight-seeingen med å ha sex med den barkede skipperen Georg, en noen-og-femti-årig nordlending som tives i værharde omgivelser.
De mulige spenningselementene er ganske nedtonede, det er reiseskildringen og de små mellommennesklige intrigene ombord som opptar mest spalteplass, dermed faller boken mellom noen stoler. Det er litt krim-antydning, litt hevn og en stor del reisebeskrivelse. Tittelen henspeiler det man kalte Svalbard og området rundt den gang jorda var flat, og øya ble sett på som så kald og ubeboelig at selv dyrene var blitt helt hvite.
For den relativt begrensede gruppen mennesker som har vært på denne kalde utposten, er det kanskje interesant lesning, for alle oss andre er blir det fort store gjentagelsestegn. Tiden ombord går med til å titte på is, snø, ta seg en drink, vente på at et eller annet dyr dukker opp, og å bli sjøsyk. Passasjerene går ustanselig ut og inn av dører, mens de overhører eller tilfelidigvis får øye på noe sladder.
Det er ok flyt i språket, men boken er for lang, og spenningselementene som skal brekke opp ensformigheten virker påklistrede. Målet for de fleste ombord er å oppleve den fantasiske naturen, men det er ikke lett å få den storslagne naturen ned på papir, Bea forklarer at hun ikke klarer å gjengi de monumentale isformasjonene i sine tegninger, et problem hun deler med forfatteren - kanskje det ikke var så lurt å legge handlingen til dette miljøet?