Bok: Espen Søbye: Rolf Stenersen. En biografi 420 sider. Oktober

Aksjer, kunst og kvinner

En stø og prinsippfast biografi om et renessansemenneske.

Espen Søbyes biografi har vært imøtesett med stor interesse. Ikke så rart. I de siste årene har mettheten med teknokrater og snevre fagmennesker vært stigende, renessansemennesket har fått en renessanse, så å si. Pluss på at Espen Søbyes forrige biografi, Ingen vei hjem, om Arthur Omre, var en glimrende bok.

Og Søbyes nye bok er ingen skuffelse. Knapt og konsist forteller han Stenersens liv, og han har våget et sterkt grep: Å ikke oppgi noen av Stenersens bøker på litteraturlisten og i et etterord forklare at han ikke har regnet dem som primærkilder til Stenersens liv som barn, f. eks. Rolf Stenersen skulle med andre ord ikke sitte på Søbyes skulder under skrivningen av denne biografien.

Nå er det ikke sikkert at det ville ha spilt så stor rolle fra eller til. Rolf Stenersen etterlot seg så mange andre dokumenter. Og de private, brev først og fremst, er av en uhyre åpenhjertig karakter. Rolf Stenersen brød seg i liten grad med å skjule ubehageligheter. Åpenheten var en del av hans livs program.

Søbye lykkes med å få frem Stenersens simultane mangesidighet - mange gjør forskjellige ting i løpet av et langt liv; men Stenersen gjorde dem samtidig. Og han lyktes. Uten sentimentalitet og uten å gjøre Askeladdelementet sterkere enn nødvendig, legger ikke Søbye skjul på at Rolf Stenersen som barn ikke akkurat så ut til å være en utvalgt. Han hadde tungt for det og havnet på spesialskole, riktignok privat selvfølgelig, og selv her hadde han sin fulle hyre med å klare oppflytting. Brevene gutten Rolf skriver hjem i denne tiden er - for å si det mildt - rørende. Og disse årene kan vel ha gitt Rolf Stenersen et konkurranseinstinkt han senere får god bruk for. Her måtte han slåss med egne intellektuelle svakheter, med hjemlengselen og følelse av å være glemt og/ eller en byrde - hvert semester.

Espen Søbye drøfter i liten grad generelle begreper til beskrivelse av Stenersen - det ligger det nok vilje og mening bak det. Likevel fokuserer boken et leserspørsmål: Hvordan ble Stenersen den han ble etter en så treg start?

Var det konkurransementaliteten? Er det et slags geni som lar seg avlese i tilsynelatende forutsetningsløs suksess?

Det Stenersen ihvertfall hadde, slik Søbye beskriver ham, var en hemningsløshet og en sunn mangel på respekt for normer og regler i eget Oslo vest-miljø. Mange ville jo ikke våget å breie seg med markedsanalyser i Farmand i spirrevippalder. Mange ville aldri kjøpt bilder som miljøet så som stygge og smakløse. Mange ville unnlatt å barbere hodet i friidrettssesongen for et tidels skyld. Mange ville avstått fra å skrive bøker uten å kunne god ortografi.

Rolf Stenersen syndet eklatant mot de dannedes «don'ts». Selv i løvens hule - Oxford - rev Stenersen ned gammeldagse bilder fra veggene og hang opp moderne kunst. Hans opptreden var eksentrisk, annerledes og uredd. Hvilke uttrykk får denne væremåten i biografien?

Stenersens åpenhet og vilje til å trenge inn i seg selv bærer preg av selvutlevering i Søbyes bok. Dette henger sammen med at Søbye har brukt Stenersens mest private brever i stor grad, mens han utelater selvanalyser i ettertid.

Dette gir boken liv, karakter og et spenningsfylt uttrykk. Kontrasten blir stor mellom Søbyes nøkterne referende tone - en hardkokt biografi (?) - og Stenersens forkjærlighet for tabuord og følelser: «Våt i øya» av å se god kunst, f. eks.

Vi kommer altså Rolf Stenersen svært nær inn på livet.

Og Søbye følger dette «nær Rolf-programmet» helt ut. I den forstand at det Rolf ikke skjønner, det forklarer ikke Søbye for leseren i særlig grad heller. Et godt eksempel er Stenersens forundring over at hans kunstutstillinger på 70-tallet får god kritikk i den konservative pressen og dårlig i det gamle radikale organ Dagbladet han selv følte seg knyttet til.

Her forklarer ikke Søbye at modernismen hadde fått sitt gjennomslag f. eks i Morgenbladet med Egeland allerede rundt 1950 og at Dagbladet (v. Harald Flor) hadde gått videre fra den kulturradikalismen Stenersen bidro til. Han lar heller Arild Haaland si det for seg i biografien, som han sa det i et iltert angrep på Flor.

Søbye inntar kort sagt ikke noe allviterstandpunkt, han kjører så å si et løp parallelt med Rolf Stenersen. Derav avslutningen: «Rolf kom ikke ned. Rolf hadde sovnet. Rolf var død.»

Rolf Stenersens begravelse for eksempel er uinteressant i denne biografimetoden: Rolf Stenersen opplevde den jo ikke. Hvordan gikk det med enke og sønner og arveoppgjør og Stenersensamlingen: Uinteressant, det tilhører ikke Rolfs liv.

Tilsvarende: Boken åpner - samme uke som Rolf Stenersen ble født -med den nasjonaløkonomiske situasjon (diskontoen) ved hans fødsel, noe som desidert kom til å tilhøre Rolf Stenersens liv, all den tid han studerte den nøye gjennom hele sin karrière.

Søbyes forfatterposisjon er nøktern og tilsynelatende nøytral.

Men noe slikt finnes jo ikke. Det er sympati for Rolf Stenersen gjennom hele biografien, men den er fint avstemt og ikke penslet ut.

Samtidig får Søbye med sin nøkterne stil satt andre i relieff til Rolf Stenersen. Brødrene, for eksempel: Carl, den feiende flotte offiseren som var mye flinkere til å bruke penger enn til å tjene dem. Trygve som døde bare 30 år gammel: tennisspiller und sonst gar nichts - og stornazistene Boar og Gunnar Stenersen, som ble satt inn som ledere av de nazifiserte Rederforbundet og Forleggerforeningen under krigen. Videre Gunnar Stenersens sønn Johan Henrik: «Venn av Norges kronprins», en mann som så sent som på 1960-tallet nektet å håndhilse på tjenerskap, personifisert ved Stenersens båtmann.

Rolf Stenersen på sin side var, slik Søbye fremstiller ham, svært usnobbete, populær blant ansatte, blant kunstnere og studenter - han ledet byggekomiteen for Sogn Studentby.

Selvsagt er denne klasseløse Rolf Stenersen et paradoks: Hans store funkisvilla i Tuengen allé er et av Norges mest beundrede bolighus, tegnet av Arne Korsmo og senere benyttet bl. a. av Norges utenriksminister. Stenersen kom til et stadig mer kritisk syn på kapitalismen, samtidig som han tjente store penger i det kapitalistiske system. Han støttet utbyggingen av velferdsstaten, innså at det ikke var penger til den og imøteså krakk av den grunn. Han sa seg fornøyd med sitt ekteskap og hadde talløse elskerinner og venninner. Han aksepterte sin kones blyghet og skrev i brev om at han aldri fikk ta på brystene hennes; de var så ømme.

Og endelig var han aksjespekulant og forfatter av bøker som sendte sjokkbølger innover offentligheten med eksplisitt tale om seksualiteten.

Å nøste opp i dette forsøker ikke Søbye. Man spør seg jo om hvorfor Rolf Stenersens kone stadig nødigere gikk ut. Reagerte hun på mannens utilslørte kjønnslighet? Søbye går ikke nærmere enn til at hun ikke likte å gå på nattklubb i Paris - mens Rolf hygget seg.

Så kan da ikke en biografi pretendere å svare på alle spørsmål. Det Søbye har gjort er å skrive en skildring sett i stor grad fra Rolf Stenersens synspunkt, uten særlige dikkedarer utover et uhyre grundig kildearbeid. Det er blitt en ærlig bok, sikkert i objektets ånd - og for Søbyes del en verdig oppfølger til Ingen vei hjem.

At mange temaer Søbye sveiper innom, så som forholdene mellom kulturradikalerne på det eksplosive, overskridende, psykoanalytiske 30-tallet, kunne fortjent en egen bok, er en helt annen sak. Stenersen er en figur som gir mersmak på mangt og mye. Men en leser spør seg uvilkårlig om en Rolf Stenersen med sin grensesprengende karakter ville vært mulig i dag. Det er ikke sikkert verden slik sett er gått fremover.

LASSE MIDTTUN

Rolf Stenersen: En biografi som innfrir store forventninger.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.