Bok: Torgrim Eggen: Hilal 493 sider Gyldendal norsk forlag

Forhekset av halvmånen

En diskjockey med sviktende hørsel, en hacker med et kunstig øye, en kjøpmann med ødelagt luktesans og hans fulkomment lytefrie datter.

En stund var det populært for feature-journalister å intervjue utenlandske kvinner om hva de syntes om norske menn. Der kom det som regel frem at norske menn var neanderthalere på sjekkefronten og brukte tennissokker oftere enn det som godt var, men at de til nød kunne være litt søte iført ullgenser og med rim i skjegget.

Det kom aldri noen feauture-reportasje om hva norske menn tror om utenlandske kvinner. Det er fordi alle vet hva norske menn tror om utenlandske kvinner. Norske menn tror utenlandske kvinner alle har minst fem brødre med store mustasjer og krumsabler. Da spiller det strengt tatt ingen rolle hva slags sokker utenlandske kvinner bruker. Se, men ikke røre, ellers får du aldri kreditt eller øl etter klokka 1900 igjen.

Unge kvinner som går anstendig kledd til enhver tid og er komplett utilgjengelige, er det rart at det i dette landet knyttes et mystikkens skjær til dem?

Innvandrere kan like dette eller ikke, men døtrene de holder i stram løpesnor fra hjemmet til butikkdisken via skolen er i ferd med å utvikle seg til en institusjon i norske byer.

Hilal er lagt noen år inn i fremtiden, slik at forfatteren har fått større spillerom med hensyn til beskrivelse av politiske konflikter, samt at han har kunnet trekke inn all verdens elektroniske duppeditter som kan løse spesielt kinkige problemer når det virkelig kniper.

Torgrim Eggen har prestert en temmelig profesjonell bok, i den betydning at den tilbyr både spenning, vold, romantikk og sex, elementer som stadig driver fortellingen framover, og som til en viss grad glatter over hans langdryge spasmer av folkeopplysning og sosiologi. Sex-avsnittene kan vanskelig anklages for å slå sprekker i noen støpeform, men er faktisk betydningsfulle i utviklingen av bokens plot, og det kan man ikke si er hverdagskost. Spekulativt, javisst, cybersex på Internet og analsex med en pakistansk jente gjør det pinlig lett å datofeste akkurat når denne boken ble skrevet, men i det ene tilfellet bruker forfatteren anledningen til å presentere premissene for informasjonsteknologien slik det fungerer i bokens virkelighet, og i det andre tilfellet dreier det seg om et høyst nødvendig alibi for hovedpersonen, som anklages for å ha sprengt en moské i luften.

Eggen har erstattet hine dagers triste antirasistiske aktivisme med en mer kosmopolitisk verdensanskuelse. Den hardkokte arabiske politimannen Tariq Yazid nærer sterke antipatier mot pakistanere. Middelaldrende innvandrere akker seg over ungdommen som enten assimileres i storsamfunnets hedenskap, eller bikker over i fundamentalismen. Norskinger og mørkhudede kommer i alle sjatteringer, påtatt finfølelse og toleranse er skiftet ut med en mer genuin sans for nyanser. Litt gammelmodig politisk korrekthet kan man allikevel skimte i at en av fortellingens sjefsskurker er parthaner fra det vestlige Pakistan, og at dette veies opp med en ekstremt sympatisk parthaner i bokens sluttkapitler.

Torgrim Eggen gjør ingen språklige eksperimenter i Hilal. Han prøver ikke å innføre noen futuristisk pidgin-norsk, eller det han selv så nedsettende kaller «MTV-patois». Bruken av begrep på arabisk, punjabi og urdu er disiplinert, og brukes i overveiende grad der det ikke finnes norske ekvivalenter. Derimot har han vært temmelig nøye på å kalibrere de enkelte hovedaktørers referanserammer - kjøpmannen får assosiasjoner til subkontinentale slagere og filmer på 50-tallet, en leiemorder fra Irak snakker i vendinger fra Koranen, men har en virkelighetsforståelse som bygger på Tom Sawyer, den eneste boken han fikk tak i da han vokste opp i en flyktningeleir.

Eggen har valgt å fortelle sin historie utelukkende ut fra de mannlige hovedpersonene. Den kvinnelige stjernen, Naima, forblir en mystisk og dunkel skikkelse mens mennene rundt henne tenker hvert sitt. Hennes mor, Sabitha, spiller den konvensjonelle rollen som bekymret, men forståelsesfull innvandrermor.

Hilal er en velfortalt og til tider ganske spennende go'stols-roman, som nok passer bedre til pils og raï enn mokkabønner og ønskekonserten. Den blir stående som et dokument over en tid da ihvertfall noen nordmenn begynte å få et litt glupere forhold til islam.

BJøRN GABRIELSEN

Torgrim Eggen: Farvel, triste antirasisme, velkommen skjønne Naima. Foto: Dag E. Thorenfeldt.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.