![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
MUSIKK El Vez: Merry MeX-Mas, Sympathy FTRI/MuDi
Kristin Hersh: The Holy Single, 4AD/MD
Black Ingvars: Earcandy Five, Arcade
Weld: Christmas EP, EMI
Diverse Artister: Even Santa Gets The Blues, Virgin
Dekadanse: Med Dekadanse rundt juletreet, Voices of Wonder
Det finnes juleplater uten Sissel Kyrkjebø. Kan en av disse redde julen din nå i siste øyeblikk?Even Santa gets the blues byr på veteraner som B. B. King og Johnny Winter, og lander godt innenfor smakfullhetens rammer. Høydepunktene er Isaac Hayes' to bidrag samt Hadda Brooks' nydelige fremførelse av «White Christmas.» Det er liten tvil om at hudpigmenteringen blir heftigere blant julenissene i år. Selv om jeg fremdeles er skuffet over at jeg ikke fikk tak i A Very Reggae Christmas…
Temaet «Santa Claus is sometimes brown» blir den naturlige broen over til neste godbit. Om bare en viss lastebilsjåfør fra Mississippi hadde vært født et godt stykke sørøst kunne resultatet vært El Vez. «Den meksikanske Elvis» har vært lite kjent, på Merry MeX-Mas smeller det tidligere medlemmet av punklegendene The Zeros til så brylkremen skvetter. Det spørs om ikke hans skildringer av julen der hjemme i Mamacitas Casa er det nordmenn trenger i sin kollektive influensatilstand.
Den som føler seg klar for en styrkeprøve i ironi kan satse på Ole Ivars' juleplate. Riktig en måte for oss X'ere å vise manndom på. Det svenske heavydansebandet Black-Ingvars er tydeligvis ment å være en parodi på slike band, men er altfor godt plassert i Folkparkerna til å være morsomt. På deres CD Earcandy Five følger det med et appendiks med tre julesanger i boogie-metal-versjoner. Hurr hurr. Er det morsomt når Iron Maiden gjorde det samme for ti år siden? Er det morsomt når sporet før er en tilsvarende versjon av «Du gamla, du fria?» Eller er dette ganske enkelt så teit at det bare egner seg som bakgrunnsmusikk til flyprogrammer på Discovery Channel?
Nei, da er det bedre saker på gang her hjemme. Dekadanse fikk behørig omtale i Morgenbladet for en tid tilbake, og har samme stramme grep om rytmeboksen, steelgitaren og Martiniglasset. Med Dekadanse rundt juletreet inneholder åtte tradisjonsrike julesanger, tolket med sedvanlig eleganse. Smakfull underholdning for den sofistikerte lytter.
Welds juleplate er langt mer alvorlig, til og med med sleivspark til den kommersielle jula. Weld angriper grådige evangelister av Jimmy Swaggart-typen, slik bare norske rockere får det til. Det vil med andre ord si at jeg håper ingen amerikanere får høre dette. Undertegnede kan styre seg for Welds mer tradisjonelle rock-format, men liker du Welds øvrige utgivelser er denne sikkert også midt i blinken. Personlig satser jeg heller på Kristin Hershs Holy Ep.
Throwing Muses-frontfiguren presenterer sanger som «Amazing Grace» med et nakent og jordnært sound og en liten ettersmak av svovel. Hennes tolkning av «Jesus Christ» kan gi selv hedninger klump i halsen, og lydmiksen inneholder dommedagsdrønn som fikk min mor til å lure på om det var et fly som passerte. Har du problemer med julestemningen, kan dette være det mest kostnadseffektive alternativet.