FILM Eraserhead Regi: David Lynch USA 1977

Bad Trip i sort-hvitt

Det har blitt sagt om David Lynch at han er en av de få som makter å formidle drømmens tilstand for en i utgangspunktet våken tilskuer. Det er ingen overdrivelse.

Henry trasker gjennom et mistrøstig industrilandskap på vei til sin mistrøstige forlovede og hennes mistrøstige foreldre. Det blir en traumatisk aften. Filmen er fri for dagslys. Den har tung industridur på lydsporet, avvekslet av klanger og en sviske som gamle Tuxedomoon-fans vil ha glede av. Det er en håpløs oppgave å skulle gjengi noen av de stemninger og opptrinn som forekommer. Det bør imidlertid påpekes at mange av de groteske opptrinn for en førstegangstilskuer vil kunne tilsløre regissørens umiskjennelig diabolske humor. Det er da ingen grunn til å ta mareritt så dødsens alvorlig, er det vel?

Drømmenes hemmelige språk, ja; det ville være å dra det langt å karakterisere Lynch som en autorisert veiviser til det ubevisste. Likevel - han er en overbevisende kjentmann i fantasmenes språk. Flere av disse scenene er genuine i så måte, genuine og sensasjonelle, i betydningen sanselig billedspråk. Enten nyter du hvert sekund av dette, eller så kommer du til å hate filmen. Det er bra. Selv har jeg ingen ting mot en regissør som til de grader tar sats med begge beina solid plantet out there. På godt og vondt. Noe har han da lært av eksperimentet - de mer søkte påfunn (den håndlagede, splitternye kyllingen, f.eks.) har han klokelig utelatt i senere filmer. Atter andre bringer tankene hen til en blurb på baksiden av en Carver-bok: the husk of a myth. Det kan minne om det rene sprøyt, det kan også minne om arketyper og, nettopp: mytiske tilstander. Assosiasjonene går til Beckett, til Buster Keaton, til Jean Cocteaus filmer, og ikke minst: til David Lynch, som vi senere har lært å kjenne ham. Konsulter din egen drømmehåndbok. Uansett fungerer Eraserhead også som film. Lynch byr på stadig nytt godteri for øyet, eiendommelige og likevel nifst gjenkjennelige scener. På toppen av dette en guffen humor, der han driver skånselsløst gjøn med de hverdagslige ritualers heslige gru. Eksempel: lang pinlig pause. Svigerfar: «So, what do you know, Henry?» Ny lang pause - Not much. Pause. Tro det eller ei: det er urkomisk, selv om de færreste lo på visningen. En hemsko er at det åpenbart er et handicap å ha sett hans senere filmer først. Et annet og ikke mindre vesentlig moment er at Lynch er krass. Veldig krass; han er en nihilistisk skøyer som trer livet på spidd og håner det. Og da tenker jeg ikke først og fremst på den surklende kyllingen, eller det heslige monsteret de får til barn (Hva ville vel Alien vært uten denne filmen?). Disse scenene har unektelig en viss grotesk sjokk-effekt, men er strengt tatt distraherende i sin heslighet; en påminnelse om regissørens barnslige hang til å dissekere firfirsler og andre kryp (som han selv hevdet i intervju for noen år siden).

Ignorer den gørrete hesligheten og finn frem ditt muntre, bisarre under-jeg. Nyt en av filmhistoriens skitneste perler.

SVERRE V. SAND

Viskelærhodet drømmer - og hodet blir et viskelær

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.