MUSIKK Brahms: Liebeslieder-Walzer, EMI
Anne-Sophie Mutter: Romance, Deutsche Grammophon
Bernstein on Broadway, Deutsche Grammophon
Beethoven: Symphonies nos. 5 & 6, Archiv
Schumann: Violin- & Cellokonzert, EMI
Gavetips når det beste er godt nok.De er musikkens virkelige tungvektere, stjerner som leverer polerte produkt etter kontraktmetoden. Men de er også tolkningskunstnere av ypperste slag når de først slipper seg løs og musiserer.
Det merker du fra først sangglade taktslag når Brahms Liebeslieder-Walzer og Schumanns Spanische Liebeslieder står på programmet for en eksepsjonelt vellykket sangerkvartett: Barbara Bonney, Anne Sofie von Otter, Kurt Streit og Olaf Bär. Live-opptaket med firhendig klaverledsagelse stammer fra Edinburghs internasjonale festspill i fjor, stemningen er til å ta og føle på, sangerne elektrifiserer hverandre med et resultat som overgår de fleste konsertsalopplevelser i et uttrykksregister som fullt ut avslører hva de egentlig kan formidle når alt tilfeldigvis klaffer perfekt for en gangs skyld.
Verket viser Brahms på sitt mest forførende sjarmante, og det har i motsetning til det meste annet fra hans hånd en frisk naivitet og umiddelbarhet med seg, ikke mot seg. Han skrev verket ferdig i 1869 etter et langvarig anfall av stille tilbedende kjærlighet med Clara Schumanns datter Julie som opplagt, men motvillig mål. Uten at musikken virket, for hun forlovet og giftet seg til Brahms store fortvilelse med en italiener. Han gjorde nemlig alt han maktet for å skape et variert og uttrykksfullt verk med disse kjærlighetssangene, alt sammen i tre-delt takt. Du får duetter mellom mennene og tilsvarende mellom kvinnene, en trio for dype stemmer, alt og tenorsoloer i en herlig og leken blanding som i hvert fall for meg gjør verket til en svært hyggelig og iørefallende opplevelse når utøverne tar seg av det slik de gjør her. Innspillingen dokumenterer et oppkomme av vokalt overskudd, en karakteriseringsevne som gjør at du umiddelbart er med på denne musikalske leken. Bravissimo!
Schumanns Spanische Liebeslieder byr på ytterligere variasjon og ikke minst en liten smak av spansk lynne. Det er et verk du ikke finner så mange innspillinger av, så her får du en svært interessant kobling av morsomt og sjeldent stoff i en vokaltapning som burde få deg til å løpe til plateforhandleren.
Myk Mutter. Vi kjenner etterhvert ganske godt til fiolinisten Anne-Sophie Mutter, hennes fremragende spill er alltid en opplevelse. Romance heter et av hennes nyere produkter, og denne samlingen med romantisk fiolinmusikk fra mange kjente verk byr dessuten på hennes samspill med Karajan og Berlinerfilhamonikerne i spenn fra 1978 til 1992 i utvalgt akustikk av ypperste klasse for dette romantiske formålet. Innspillingen dokumenterer med andre ord en utøver på vei mot sitt kunstneriske høydepunkt, noe som nesten tar pusten fra deg når utgangspunktet er så godt som her. Hun spiller den langsomme satsen fra Bruchs slager av en fiolinkonsert; hun gjør Tsjaikovskij, Mendelssohn, Brahms og Mozart, og gir deg dessuten herlige romantiske svisker som «Meditation» fra Thais og Faurés vuggende «Berceuse». Det gjør samlingen til perfekte bakgrunnsmusikk, men like meget til en rik musikalsk opplevelse - hvis du bare går inn i musikken. Vibrerende sensuelt i lydbildet, mykt ned til de minste detaljer og genuint romantisk som den er.
Stjerner. Når Kiri te Kanawa og José Carreras synger Maria og Tony i utdrag fra Bernsteins West Side Story med komponisten selv som dirigent, er det duket for en fullt ut autorisert utgave av hitmusikk fra Broadway. Bernstein er lekelysten, og han får med seg utøverne sine i store utblåsninger, men like fort i sensuell neddempet musisering. Bernsteins dirigentstil passer hans eget stoff som hånd i hanske, eksaltert, vilter og på samme tid ydmyk som den er, Han haler absolutt alt som finnes ut av musikken sin. Og veien fra Mahler til Bernstein er ikke så lang som den kan synes. For det er nesten utenkelig at en komponist uten grundig symfonisk skolering kunne ha skrevet denne lekre underholdningsmusikken. Innspillingen av den er forfriskende levende, du sitter nærmest i teatersalen når solistene byr deg høydepunktene fra verket.
Det finnes spennvidde i Bernsteins underholdende produksjon også, noe du får et godt begrep om ettersom innspillingen også omfatter utvalgte høydepunkter fra Candide og On the Town. Personlig ville jeg gjerne hatt med noe fra hans A quiet Place, for virkelig å kunne studere i hvor stor grad jazzen og populærmusikken innvirket på det Bernstein skrev, men som det nå er får du et solid møte med festlig og feststemt musikk, med sarte ballader som avveksling.
Bam-Bam-Bam-Bam. Nå er det på tide å skifte ut den gamle versjonen din av Beethovens femte symfoni! Og du skal skaffe deg den sølvforgylte nye utgaven til John Eliot Gardiner, enten som enkeltplate koblet med den sjette symfonien, eller i form av hele settet med alle ni symfoniene.
Det viktige med å lytte til ny-innspillinger av gjennomterpede verk som den femte er å oppdage forbauselsen over at denne musikken som de fleste kjenner inn og ut faktisk kan klinge ny, spennende og vital når de riktige musikerne tar tak i den. Gardiner har med seg Orchestre Révolutionarie et Romantique, og det er selvsagt ikke et middelmådig provinsorkester, men en nøye utsøkt samling instrumental-spesialister som bringer dagens Beethoven opp på svært høyt intellektuelt nivå. Du får dessuten live-atmosfæren fra kirkerommet der opptaket er gjort som et ekstra pluss. E. T. A. Hoffmann skrev om skjebnesymfonien i 1812, fire år etter at Beethoven hadde gjort den ferdig; «Beethovens music induces terror, fright, horror and pain and awakens that endless longing which is the essence of Romanticism». Hoffmann anser skjebnesymfonien som et helt sentralt dokument av musikalsk romantisisme, noe han selvsagt har rett i. Innspillingen med Gardiner byr på svært tilstedeværende blåsere, i en fin og gjennomsiktig balanse med strykerne som gjør at detaljene i verket kommer frem, men uten å la dem stå avkledd tilbake. Tempoet er friskt, men ikke for friskt, så vi får med oss tyngden i musikken på dens vei fra c-moll til C-dur. Alt i alt en ny-tolkning av Skjebnesymfonien som setter spor etter seg.
Klanglig mesterskap. Ikke misforstå meg, Frank Peter Zimmermann er en glimrende fiolinist i Schumanns fiolinkonsert sammen med radiosymfonikerne fra Köln, men det er cellisten Truls Mørk som virkelig imponerer i Schumanns cellokonsert. Sjelden kan du nyte en så dirrende polert tone som hos Mørk, en tone som understreker alle instrumentets fortrinn i en instrumental sang av gripende skjønnhet. Mørk går rett inn i sin egen dialog med musikken, og han tar med seg sin eget personlige språk i spillet sitt. Flott, for det hører jo til sjeldenhetene at en internasjonal stjerneutøver gjør noe som går langt ut over det å forme sitt spill som en sammenliknbar størrelse, med det oftest skuffende resultatet av alt høres likt ut.
Mørk har stil, han er hørbart intenst opptatt av å forme de melodiske linjene i verket slik at ikke så meget som en eneste note fremstår som likegyldig. Virtuos er han også, men han mangler den glatte virtuositeten som preger instrumentalister som falbyr strømlinjeformet musikalsk vare. Mørk er noe så sensasjonelt som en høyst personlig utøver, en musiker som som nærmest «snakker» til deg med tolkningene sine. Han lar seg uten videre forføre av den sensuelle klangen som celloen hans rommer, i et nært møte med instrumentale uttrykksbehov og muligheter. Det blir det fort stor kunst av, noe som gjør denne innspillingen til verdifull lytting, ganske enkelt fordi den tilbyr det som bor aller innerst i musikken, det vi alle er på leting etter.
De to konsertene blir ofte betegnet som en gal manns verk, og fiolinkonserten spilles sjelden. Schumann skrev dem mot slutten av sitt liv. Her finner de veien til musikksalen uten vanskeligheter, i velopplagte og innholdsrike tolkninger.