DANS Høst 95 Oslo Danse Ensemble Black Box

Latter og lidenskap

Maskulinitet og energi feiret av Oslo Danse Ensemble.

Høst 95 på Black Box er en firedelt aften, stykkene er en følelsesmessig situasjonsbeskrivelse et portrett av personlighet, en skissering av humør og av verdslig liv.

Det forfriskende ved Ode, et stykke av Sølvi Edvardsen, var utøvernes dyktighet i skulpturering. Siden jazzdans feirer sensualiteten, fikk ikke stykket et romantisk preg, som ballett, heller ikke var det reflekterende, som moderne dans. Edvardsens koreografi var i stor grad en feiring av maskulint liv. I begynnelsen ser vi mannlige og kvinnelige dansere slynge seg rundt en søyle - totem for mannlighet og symbolsk intendert for å få oss til å se at «male bonding» handler om å sammenkjede den offentlige maskulinitetskulten og den hemmelige lysten rundt mannlig form. Edvardsens tenksomme skrift matches av mer indre handling: Tolv dansere utforsket en tekst hvor bevegelsesideer ga ekko og gikk videre, ble omformet og kom tilbake i ny drakt. Gjennomgående holdt koreografien øyet fast, fanget av tanken og gledene.

Jazzdans som kunstform er åndens og kroppens perfekte sammensmeltning, dannet på en stø teknisk base - fleksibilitet, midtstilling, rene linjer, gjentatte runder og evnen til hurtigoverføring fra hjerne til kropp er teknikkens skruer og muttere. I Jazz we like it brukte koreografene Patti Austin og Louisit Primas musikk, tøft og levende. Det dirrende tempoet i musikken inspirerte danserne til glitrende bevegelse, energi, stor virtuositet - kravene ble fint møtt. Mens dansen fløy, ble splintret og formet seg igjen, mens kroppene ble jaget frem av fortissimi, ble vi gledet av koreografens verk og den glimrende flyt hos aktørene, særlig de mannlige danserne. Jeg fant ikke kvinnene like overbevisende i jazzstilen.

Wes Veldinks Desecration er en gledesfylt og lyrisk overdrivelse av male bonding-numre: i begynnelsen får vi et homsebryllup. Menneskene ble smittet av det homofile parets glede og opphisselse og ble inspirert til å følge på. Danserne fikk soloer fulle av glad humor på jazzvis. Veldinks koreografi var enkel, men uttrykksfull. Poenget gikk hjem i de fleste episodene, gleden forble konstant mens man overvar forestillingen.

I Å akte og ære ble dansen galvanisert, som om scenen var blitt elektrisk. Borte var alle formelle grenser for bevegelse. Danserne var som drevet, med fektende lemmer, ulenkelige kropper i utbrudd av voldsom energi. Uordenens apoteose, en vill utgytelse av fysisk styrke, bare øyeblikksvis kontrastert med enslige figurer i rolig positur.

LIAO RAN

Søyle: Totemistisk maskulinitet på Black Box.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.