![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
TEATER: David Hare: Skylight
oversettelse og regi: Carl Jørgen Kiønig
Nationaltheatret, Amfiscenen
Skylight holdes i spenn mellom skjebnedrama og ironiI en fuktig leilighet bor hun - og det er mye som tyder på at dette blir kjøkkenbenkrealisme. I begynnelsen, da Edward Sergeant kommer busende inn hos Kyra Hollis, slås det straks an en ung, eksplisitt tone; den unge pølseselgeren i Kåre Conradis skikkelse er freidig, vital, ung på kanten av det klisjŽmessige - men kan hende nettopp så klisjŽmessig som selve ungdommen (eller våre forestillinger om den?) er. Han er sviktet - av faren - og av Kyra, farens elskerinne - som han tydeligvis var knyttet til. Ødipale undertoner bidrar til å intensivere det etter hvert fortettede dramatiske uttrykket.
Det er tidvis drømmeaktig, tidvis hardt realistisk (og med en del sosial-realistiske filosoferinger som kan bli vel eksplisitte). Når Edwards far, Tom i Nils Ole Oftebros gestalt, kommer og forsøker å gjenerobre Kyra, spennes straks spillet ut til en tynn linedanstråd mellom potensielle motpoler og fallgruber: det farseaktige, det patetiske, og det alt for uttalte. Men det holder. Liv Heløe som den nervøse idealisten, datteren av en rik mann som ikke har etterlatt henne noen større arv, og som bor kummerlig - kaldt også - etter å ha vært den velstående Toms hemmelige elskerinne i seks år, er der som et bilde på en dårlig samvittighet. Flørten mellom dem er intens, og bare en kort stund i begynnelsen opplevde jeg at hun overbetonte det hektiske ved karakteren.
Oftebro er sanselig, sleip, fullblods begjærlig, men også forlegen, ja flau - en figur som i seg selv blir stående som bilde, kompleks nok til å romme eksplosive motsetninger, og overbevisende raseriutbrudd, med en sårbarhet som fornemmes fullkomment tilstedeværende og organisk integrert hos ham. Jeg tror på denne skikkelsen, som fremheves ytterligere gjennom hennes stirrende blikk. Hun kjenner ham. Er det derfor han trekkes mot henne?
Det handler om å se og bli sett - og om å bli skyldig i hverandres i øyne. Hun har sett ham bli den skyldige i forhold til sin nå avdøde hustru; han på sin side kan peke ut en rekke mentale svakheter hos henne, unnvikenheten hennes, og de vikarierende motivene for å fungere som idealistisk lærer, bo dårlig og tiltro menneskene på bussen de dypeste eller kanskje egentligste tanker - etc. Skjellsordene hagler, for også hun har sine innvendinger - mot ham: Han er overfladisk, selvnytende, grådig, snobbete, og dessuten lar han sønnen gå for lut og kaldt vann.
Som par - og motsetningspar - er Heløe og Oftebro uforglemmelig. Den unge sønnen hans er også overbevisende nok i sin langt mindre tyngede stil, men først og fremst fungerer han som kontrast, til dem. Det er som om han likevel er så blottet for alle illusjoner at han like godt kan gi seg leken så vel som ironien helhjertet i vold. Når han i slutten av siste akt kommer trekkende med en kiste full av frokost fra Hotell Ritz, er denne ironien og dette innfallsrike livsoverskuddet riktignok i tråd med hans ungdommelige natur - og scenen virker jo morsom nok visuelt sett, med den hvite duken, alt sølvet, osv. - men det er noe litt vel banalt ved det. Det kunne gjort seg som innslag på Mtv - som den stereotype formen for ungdomsopprør i dag: ironisk-estetisk.
Slik sikrer forfatteren seg mot at de mer seriøse, problematiserende partiene i stykket får patetisk gjennomslag; det hele blir stående og vippe i det tvetydige alvoret, midt mellom en slags samtidsmessig skjebnedrama - med gradvise avsløringer, avdekninger av det skjulte i motivene, i språket og i personenes fortid - og på den annen side en lett ironisk grimase.