![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
- Kunsten er en hemmelighet. Den verden kunsten representerer er virkelig, den er ingen fiksjon. En kunstners oppgave blir derfor å formidle denne hemmeligheten til de mennesker som vil ta i mot den, sier lyrikeren Arnold Eidslott.
Grunntemaet her er det samme som i hans øvrige diktsamlinger, menneskets hjemlengsel og søken tilbake til Gud. Arnold Eidslott tar vennlig i mot i huset sitt som vender ut mot den mektige Hjørundfjorden utenfor Ålesund. Han ser nøyaktig ut slik han fremstår på fotografier: Et ryddig, renskåret ansikt med munnviker som peker ørlite grann ned. Ingen store fakter og gester, men bak brilleglassene beveger seg et litt sky, men ytterst årvåkent blikk. Akkurat som om øynene innleder ordene før munnen har kommet i gang. Han viser inn i stuen. På veggene er det bilder og hilsner fra kunstnervenner. Her er også kopier av italienske mestere.
- Jeg foretrekker heller kopier av mestere fremfor originaler av bilder som ikke gir meg noe særlig, sier Eidslott.
- Du blir kalt modernist?
- Ja, det er vel først og fremst fordi jeg bryter med de vanligste verseformene. Jeg skriver ikke i metrisk form, men diktene mine har likevel rytme. Jeg føler jeg best får sagt det jeg vil i denne formen. Det er jo egentlig ingen ny måte å skrive poesi på. Wergeland gjorde det samme. Det var likevel Welhaven som innviet meg i posien. Han var en streng formalist, og har betydd mye for min diktning.
Arnold Eidslott er født og oppvokst i kremmer, fiske- og jugendbyen Ålesund. Ytterst ute mot Atlanterhavet, nesten som på et stort skjær, ligger bydelen Hessa. Her bodde han sammen med mor og far og tre søsken.
- Far var nordlending og kom fra Vangfjordbotn i Troms. Eidslott-navnet kommer derfra. Han var kokk ombord på fiskebåter og kom til Ålesund som tyveåring. Mor var fra Ålesund, og vi levde et nokså alminnelig liv.
- Mitt første dikt skrev jeg som fjortenåring. Veldig sentimentalt. Om solnedgang og død. Døden har alltid opptatt meg. Jeg tror det er naturlig for en kunstner å være opptatt av døden, fordi døden er en del av mysteriet som en kunstner er utvalgt til kjenne og formidle.
- Min første religiøse opplevelse hadde jeg som tyveåring. Jeg gikk på ett-årig realskole i Syvde. Siden den gang har troen på den kristne Gud hatt en overordnet betydning for meg, og min diktning. Jeg er blitt beskyldt for å være altfor forkynnende i mine dikt, men det er jeg ikke enig i. Jeg vet at jeg balanserer, men det er poesi jeg skriver.
- Egentlig er det meste sagt av de gamle grekerne. Det er altfor mange ord i verden. Mennesket er hele tiden det samme. Sigrid Undset sier noe slikt som at «menneskenes hjerte forandrer seg aldri». Og det er slik jeg opplever oss mennesker, at vi egentlig er uforanderlige.
Arnold Eidslott har tjent til sitt brød på andre områder enn i kunsten.
- Etter krigen dro jeg til sjøs, senere i utenriksfart. I 1952 begynte jeg i televerket som telefonmontør. Her arbeidet jeg i 42 år, samtidig som jeg skrev dikt.
Men Eidslott er ingen arbeiderdikter. Han er telemontør, kristen og skriver dikt. Men ingen på ytterste venstre, kan ta ham til sitt bryst og si: «Han er vår». Ikke det liberale borgerskap heller, og kanskje heller ikke store deler av kristenfolket. Eidslott drikker både vin og går sterkt inn for kvinnelige prester. Han er trofast mot seg selv og kompromissløs i sin diktning.
- Hvordan var det å være poet i Televerket ?
- Det var helt i orden. Jeg ble først og fremst betraktet som en kollega. Vi respekterte hverandre og jeg hadde fine år der, sier Eidslott, enkelt og greitt, uten store fakter og gester. Engasjementet øker imidlertid straks når vi kommer inn på tema kvinner.
- Jeg liker kvinner, de har en dypere intuisjon enn menn. Derfor burde vi ha hatt langt flere kvinnelige prester. De ville være bedre sjelesørgere. Det var Paulus som sa at kvinner skulle tie i forsamlinger. Aldri Jesus. Husk at Paulus var en fariseer, og medlem av det gamle jødiske samfunnet, som igjen var påvirket av arabisk kultur. Jeg betrakter kvinnesynet til Paulus som en svakhet ved ham, sier Eidslott som heller ikke forstår alt styret rundt Krf-politikeren Valgerd Svarstad Hauglands vinglass.
- Jeg kan ikke forstå hvorfor kristenfolket skal lage så mye oppstuss for litt vin. Det er misbruket som skaper vansker, ellers er jo vin til glede.
- I litterære kretser snakkes det om at lyrikken er i krise, ingen vil visstnok verken kjøpe eller lese den lenger?
- Nei, jeg vet ikke. Er det riktig da? sier Eidslott. - Lyrikken har aldri hatt et stort publikum. Opplaget på mine diktsamlinger har aldri vært stort, men stabilt, tror jeg. Lyrikken har en menighet, og den leser vel uansett vilken tid vi lever i. Men jeg tror man må ha litt interesse for musikk for å like lyrikk. For meg står poesien nær musikken. Det er noe med gehør og rytmesans. Bachs musikk betyr mye for meg. Bach er ikke død, han har gått inn i musikken. Det tok den spanske cellisten Pablo Casals år fire med innøvelse før han turde spille Bachs cellosonater. Det viser vilken ydmykhet han hadde overfor musikken. Nei, det er vanskelig å si noe om hvorfor det selges og leses lite lyrikk. Et forlag skal jo både være børs og katedral. Da jeg gav ut min første diktsamling i 1953 sa direktøren hos Gyldendal, Harald Grieg, at det var ukebladet Alle Kvinner som holdt liv i lyrikken i Norge. Gyldendal eide dette populære ukebladet og tjente så godt at det muliggjorde utgivelse av mindre salgbar lesning.
- Jeg tror at et menneske blir født til kunstner. Selv skriver jeg ikke fordi jeg har lyst, men fordi jeg er pokka nødt. Det er en evne, en givnad man får. Det går derfor ikke an å utdanne seg til kunstner. Knut Hamsun er vel et enestående eksempel på det. Bare med noen få år på folkeskolen bak seg, ble han en av verdens største stilister.
- Du leser mye?
- Ja, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet for russisk litteratur. Det er særlig Pusjkin og Dostojevskij jeg setter pris på. Jeg er også imponert over Gogols innsikt i forfengeligheten. Selv har jeg aldri vært i Russland, men synes jeg kjenner landet gjennom litteraturen. Derimot har kona og jeg reist mye i Italia. Det er et land jeg stadig vender tilbake til. En av mine yndlingslyrikere er sicilianeren Salvatore Quasimodo.
I sin siste diktsamling har Eidslott skrevet dette diktet:
«Salvatore Quasimodos minne»
Forundret nesten forferdet
En farløs i verden og han leter
overalt etter sin far og med gruvelampen
festet til pannen et barn og en vismann her
på disse speilvendte høyder og vår alles ensomhet
er hva seerens ansikt taler om under det lave taket
i den sicilianske stue hvor slagurets tale er amen amen
- Dette er et dikt om menneskets søken tilbake til Gud?
- Ja, men Quasimodos far var gruvearbeider, sier Eidslott.
- Hva med et littærert miljø, er det et savn ?
- Nei. Det betyr ikke noe for meg. Jeg trenger ikke noe miljø i så måte. Jeg har konen min, som forøvrig er min beste kritiker. Vi har fire barn og mange barnebarn som betyr mye for oss. Dessuten har jeg noen få, men gode venner, og jeg synes det er interessant å snakke med folk som leser diktene mine, sier poeten Arnold Eidslott.