Dikt : Arnold Eidslott: Pax Christi Gyldendal

Eidslott

Pax Christi: Poeten bygger kirke.

Kanskje, og kanskje ikke skrev han blant annet om arkitektur; det kan virke som om et arkitektonisk nærvær utgjør statskirkens struktur for satanistene, at de tolker et troens rom mer bokstavelig og konkret enn noen andre, enn til og med teologien.  utradere troen betyr altså å utradere rommet, med et par bensinkanner og en lighter. Det kan se ut som de har tiden for seg, som det kan se ut som de har tiden med seg. Det er kanskje dette denne bekjente innerst inne ville bekjenne for almuen via NRK, en bekjennelse som NRK ikke var villige til å kringkaste - men det er vanskelig å ta spekulasjonen lenger uten litt flere konkrete fakta, som ikke finnes for hånden her og nå.

Arkitektur finnes, for hånden som for øyet; noen tegner den, andre ser den - noen holder den ved like. Trefoldighetskirken holder på å få en ansiktsløftning opptil flere sikkert har ventet på; blant annet blir kobberkledningen på taket byttet ut, og det merkes - for øyet. Eller mer korrekt: øynene. Som en av mange statlige - eller private institusjonsbygg i strøket rundt Akersgata/Regjeringskvartalet passer det i estetikkens navn best med en adekvat pryd over det store huset med kuppelen på - når det først er plassert i dŽt nabolaget. Og som alle andre institusjonsbygg like i nærheten får vi tippe at også den er et hus for de mange, og for mangfoldet av esteter. Det nytter ikke å spørre hvorfor så mange får noe ut av å kikke på innsiden og utsiden av kirkebygg, det vet bare hver og Žn. Men i det strøket vi befinner oss (for det indre øyet), der mengder av nasjonalmakten er plassert, klarer Trefoldighetskirken seg arkitektonisk - og ikke minst det nye taket.

Men satanistene - og sikkert flere andre - tar feil. Hverken tomme hus eller brente hus utraderer arkitekturen. Og arkitekturen har hverken det første eller siste ordet - om arkitekturen. Den må finne seg i å bli sett, og deretter kanskje til og med bli brukt av aktive esteter. Og blant disse kan Arnold Eidslott opp til et viss punkt plasseres. Med samlingen Pax Christi har han siden 1953 publisert nitten diktbøker, og har i perioder tilsynelatende vært mindre perifer fra sin base på Nord-Vestlandet, som poet med et distinkt kristent utsyn; dessuten med et felleseuropeisk utsyn, som i utgangspunktet ikke skulle diskvalifisere ham fra en viss generell interesse, enten leseren er troende, ikke-troende, eller praktiserende vantro brannstifter. Men helst ikke for lunken, velbalansert, eller generelt sett likegyldig altspisende. Ikke om man vil følge Eidslott der esteten i ham slutter, der smaksdommeren forsvinner og Eidslotts sfæriske arkitektur begynner. Som forsåvidt betyr her og nå, om vi er ajour med tidsbegrepet han opererer innenfor. Som er den vi leser i åpningsdiktet «Et gjenferd i Pompei» der gjenferdet i tredje strofe sier:

Før Kristus og katedralenes anrop

fra den tunge malm i de svimle tårnene

lånte vi vår brøk av tiden ut til intet.

Dette sier noe om tid og katedraler, gir litt mer enn ord som historie og praktbygg, gjør mer enn å lese teksten, og kikke opp i taket på innsiden av en pompøs domkirke. Allerede i neste dikt, «Utsagn om epoker og menn», trekker Eidslott inn alle parter i selve byggingen av arkitekturen, adel og landarbeidere. Adelen som de som

ble gamle med den store synd å eie

uten å takke og uten å takke dem Gud lånte

lånte dem alle for å holde takene oppe der,

landarbeiderne som

... det navnløse tjenerskap den grå veggen

av brødløse som holdt deres brede tak oppe.

For Eidslott og andre likesinnede kan gjenferdet og adelen aldri bli mer enn det navnet og det ansiktet de var, som er en form for nokså prekær fattigdom, en stusslighet som sniker seg helt inn i Peterskirken i Roma, der dekorasjonsprakten i interiøret ikke kan ta vekk en sterk stemning av historisk uhygge kilt inn mellom praktisk talt hver kvadratcentimeter. En latent uhygge til å ta og føle på for den som er villig til å slippe esteten i seg og tenke mens øyet ser. Det skjer i «Kristus i stukkaturen», der Eidslott er parat til å slippe paradokset inn i kirkeinteriøret, et paradoks som begynner med det første utkastet til et nytt gudshus, et paradoks som betyr at selv gudshuset bygges på en midlertidighet, og derfor er i utgangspunktet et feilslått prosjekt (som merkelig nok minner mye om Becketts egne gudløse idŽer). Altså en litt annen måte å si at arkitekturen ikke kan være først eller sist, ikke etter Eidslotts overbevisning,

for han finner ikke fred mannen

fordi Kristus er lysende og høyere

der Han står i den første stukkaturen

den evige levende over verdens katedraler.

Dette er ikke en struktur som får lov å sette seg og disse i estetikken og skjønnkunsten. Til det er den altfor inklusiv, altfor lite villig til å la seg begrense, ikke heller av sin tid, som estetisk er modernistisk/post-modernistisk. I «Fra ham som gikk forbi» ligger en valgsituasjon, mellom å ville være formidlende poet eller poet på modernismens premisser - altså forsøke å konstruere et frittstående, idiosynkratisk og autonomt språk. Det siste måtte for Eidslott bety å ikke bare å gå under men også dø, og det gjør han nok ikke i poesiens og modernismens navn. I tredje strofe skriver han:

Skal tolken gjøre

sin gjerning må språket

alltid være det han engang lærte;

det er ikke akkurat noen selvfølgelig skrivemaksime lenger, men det er heller ikke noen selvfølgelig ting å være enkel - og samtidig overbevisende - nå lenger. For det som overbeviser er det Eidslott så enkelt han kan skriver i siste strofe:

Mennesket en ånd

av ånd som en neve jord

er av jorden vår levende gåte

Et par andre navn klinger i bakgrunnen her, blant annet vår egen Sven Kærup Bjørneboe, som i et TV-intervju forsøkte å eksemplifisere dette helt konkret for Haagen Ringnes med en nokså upolert gråstein, som etter hans mening tross alt er håndgripelig virkelighet, uten at han dermed ville kalle seg materialist; ihvertfall ikke hvis ikke Eidslotts landarbeidere og anonyme slavekolonner i Aten og Roma fortsatt er like virkelige og like viktige i hvert gamle eller nye gudshus som fins eller blir tegnet og så konstruert. Det er litt av den samme gehalten som kan leses ut av østerrikeren Thomas Bernhards formulering: for å ha et naturbegrep må man først ha et kunstbegrep. Her kan det være viktig å huske teologiens lange spekulative tradisjon med begge begrepene, som hverken har videreutviklet synet på kunst eller natur. Poenget hos alle tre er at bare en hånd kan ta rundt en stein og kjenne på den - for å si det elementært. Slik bare en hånd kan klemme til rundt en strupe. For å tråkke med begge føtter i klisjŽer: det er dype grunner alle tre trekker konklusjonene sine fra.

I del III, i diktet «Credo», trekker Eidslott sin poetikk ut av Gud, så langt som det er mulig å trekke noe ut av Gud. Som før forsøker han med så enkle og klare midler og ord han kan finne, nesten forrædersk gjennomskinnelige i sin tilgjengelighet:

Vend tilbake til det første

Søk den evige barndom hos Gud

Hva du enn søker og hvor du søker

Som trosbekjennelse er den like lett å lese som vanskelig å følge opp. Det er vanskelig å tenke når og hvor Eidslott kan tenke seg den ikke skulle ha en relevans, spesielt fordi den slår så kraftig i gjennomi hans egen poesi, som må være det minst aggressive og ironiske som skrives på norsk idag.

Tittelen «Pax Christi» reflekterer mer noe kostbart enn noe uoppnåelig utopisk, den står i samsvar med minnesitatet over Bach av den legendariske spanske cellisten Pablo Casals i begynnelsen av samlingen, som påpeker det bare Bach som kunstner oppnådde, å gi det guddomelige menneskeform - og vice versa. Det skal bety noe å kikke på kobbertak, gamle eller nye, som Eidslott vil påstå skal ville mer enn bare sin egen arkitektur. I «Utsagn om tid» står det:

Denne fiksjon

er en kjærlighetsgave

fra vår Far i det evige

Modnes må Adam

mennesket for det tidløse

ved det å bli tildelt dette.

Dette skal og bør leses like konkret som en gråstein kan ligge konkret i hånden, da bør det være gode sjanser for at dette tilsynelatende klisjŽsprengte, anakronistiske språket på en måte begynner å buler utover. Det er forsåvidt noe hver og en kan finne ut av, om mulig. Sant nok er det et fåtall som har tid og lyst å spandere på Eidslotts poesi, men som sagt:

vær tålmodige brødre

og la bønnene få nye vinger

Bak ur og kalendre

lyser det fra steintårnet

Guds urokkelige løfte om evighet.

«Liten messe» (som også er trykt på baksiden av samlingen) er det punktet der poeten Eidslott avvikles, der et nytt terreng overtar, der det definitivt ikke spiller noen rolle hvem som har skrevet teksten, eller tegnet arkitekturen:

Tal ikke om meg

for jeg vil bare Ham

og det er bare ham

jeg har villet

Vi ser hva som er interessant for Eidslott, innerst inne og hva slags ambisjon han tross alt har på poesiens vegne:

Se ikke til meg

før du bare ser Ham

og det er bare Ham

du kan ville

Det han i realiteten antyder er et overmenneskelig blikk fordi det er et overmenneskelig ønske som ligger under det - mer enn noen poet på eget initiativ kunne fremstille. Poeten i ham blir diskreditert på papiret uten at vi dermed går glipp av noe. Eidslott hjelper oss frem til et slott, ikke hans, ikke vår:

Tro ikke på meg

om jeg taler om Ham

men alene på Ham

jeg har villet

Ønsketenkning for noen, og for andre - skikkelige tanker.

KURT G. SWEENEY

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.