![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Når Gullvåg maler redaktør Solstad møtes to (like)menn slik kunsthistorien viser møter mellom mestere og konger, genier og borgere. Men bildene sier ikke mye mere enn «portrett, fetisj og kunstmarked» og problematiserer verken sosiale posisjoner eller billedspråkets funksjon.Det er vanskelig å skrive om utstillingen til Håkon Gullvåg på Galleri Dobloug: Hvertfall hvis teksten skal være noe annet enn en ren bekreftelse av kunstnerens eller anmelderens holdninger til kunst. En slik tekst er overflødig. Derfor vil jeg nettopp forsøke å tilnærme meg Gullvågs metode å lage bilder på - kanskje til og med på hans premisser - fordi dŽt muligens er den eneste holdbare innfallsvinkelen for å skrive en kritikk om utstillingen. For leseren ligger det i kortene at jeg er kritisk til portrettene av Arve Solstad, for meg er det naturlig at Håkon Gullvåg vil være kritisk til enhver tekst-kritikk av bildene hans. For bildene er sårbare for enhver kritisk posisjon, uansett om den er «velvillig» eller «nøytral» eller i verste fall, «negativ».
Når Gullvåg maler redaktør Solstad møtes to (like)menn slik kunsthistorien viser møter mellom mestere og konger, genier og borgere. Denne romantiske settingen der billedflaten deles i to like store deler for å føyes sammen som komprimert og sublimert «møte», er en av forutsetningene for billedserien som henger på Dobloug. Gullvåg transporterer sitt «mesterskap» av strøk og overganger, fortryllende effekter av krapplakk og umbra - til åstedet der Solstad røyker sigaretter, mysende på betrakteren. Ett vesentlig aspekt ved en slik handling er at kunstneren behersker billedrommet like sterkt som modellen behersker det sosiale rommet, eller omvendt. Gullvåg har møtt den portretterte «på dirra», uten refleksjon men med sterk malerisk refleks. Bølgepappen og tredøra vender enda en gang tilbake med den samme varme koloritten og det ugrunderte lerrettet. Maleren har å gjøre det maleren kan, og redaktøren poserer - feit og vablete, kjederøykende og bleik. Kunstneren og redaktøren i sine «naturlige» roller, like «naturlig» som å røyke seksti om dagen, eller å reprodusere sitt eget håndlag om og om igjen. Det gjøres over en mal av formal prosedyre, slik de vertikale rektanglene gjentar formatet, eller de obligatoriske diagonale kullstrekene skaper et tenkt rom. Tabloid-redaktørens ekstremt nervrotiske drag er skyggebildet av Gullvågs ekstremt monomane penseldrag.
Gullvågs intensjon om å skape maleriske effekter er slett ikke mislykket, men dŽt bør ikke være et kriterium for god kunst. Hans opptegning av redaktøren er ofte «vellykket» på en slik måte at en aner sjel og formale kvaliteter - ofte på en og samme tid - men det er aldri kvalifiserende i seg selv uten et metanivå. For bildene sier ikke mye mere enn «portrett, fetisj og kunstmarked», de problematiserer verken sosiale posisjoner eller billedspråkets funksjon: Det er dette som gjør utstillingen lite troverdig, ikke mediet eller behandlingen av mediet i seg selv. Det er dette som gjør redaktøren - med «Dagbladet-logoen» i bakgrunnen - til en hvilken som helst maktperson, framstilt på humanistisk vis som grublende, ensom, introvert, eller utfordrende.
Gullvågs pretensjon om «å fange» en personlighet faller på sin egen urimelighet. De fleste vil kanskje være uenige med meg, og kritikker i andre aviser har vært udelt positive til denne utstillingen. Det forteller om et kunstliv der tradisjonelle synet på hånden og ånden fortsatt er intakt. Der det er mulig å framstille den herskende orden som - den herskende orden.
Utstillingen er desverre emblemer, ikke portretter - det spørs om det i det hele tatt er mulig å oppfatte personen avbildet og den avbildende som annet enn sosiale konstruksjoner uten tilhold i den virkeligheten bildene ble skapt i.