BOK: Hugo Claus: Belgias sorg Oversatt av Egil Rasmussen Roman, 623 sider Gyldendal

Storslagent livslerret

Hugo Claus gir et storslagent, farge- og duftsterkt bilde av et lands hjelpeløshet, en kulturs undergang, menneskers trivielle tragedier.

Claus' roman handler selvsagt ikke om Van Dale eller Joost van den Vondel, neida, boken er en helt sentral oppvekstsroman fra annen verdenskrigens Belgia befolket av et så rikt og mangetydig persongalleri og ført i pennen med en detaljrikdom som gjør Belgias sorg til en stor leseropplevelse, til en bok du ikke makter å legge fra deg. Hugo Claus er en stor forteller, men han er mer enn som så: Claus er selve skoleeksempelet på at det er av sine egne man skal ha det når han uforferdet og med stor politisk kynisme går til direkteangrep på selve det belgiske medløperiet under siste krig, uten hensyn til eget ettermæle. Claus rydder på en måte opp i både myter og bakvaskelser fra krigstiden; han gjør det med en kunnskapsmengde som uten videre får ham til å fremstå som den største nålevende forfatter i Belgia; han gjør det med en kjærlighet til det historiske stoffet som feier føttene vekk under enhver historieløshet. Du skal jo ikke lenger enn til dagens Antwerpen for å finne blomstrende nazi-miljø i mer eller mindre «egne» brune kafeer.

Claus' kostskole-gutt gir forfatteren anledning til å se nærmere på hva den belgiske katolisismen har gjort med belgiernes mentalitet; han bruker folkelivets selvoppholdelsesdrift som motor for mye av handlingen i boken og derved gjenspeiler han ikke bare brokker av en gitt tid, han fanger heller både tid og mennesker i et eneste stort og mesterlig kast, et kast som gir næring til enhver som følger ham.

Dobbeltmoral er alltid vanskeligere å forsvare enn å utlevere, og Claus får det glitrende innfall i sin utleveringsprosess at han skal bruke selve dobbeltmoralen som drivkraft for fortellingen, eller for historien, for her er alt sammen like fort virkelighet som det er drømt, sammensatt av tusen upåbygynte historier til et storslagent, farge- og duftsterkt bilde av et lands hjelpeløshet, en kulturs undergang, menneskers trivielle tragedier.

Uten dobbeltmoral ingen opportunisme, intet betent samfunn. Og etterhvert som Claus skreller godheten av sine personer og gjør dem til medløpere, medhjelpere, medsammensvorne, byr han oss samtidig lett gjenkjennelige og universelle menneskelige egenskaper, ikke akurat av det oppbyggelige slaget. Det gjør Belgias sorg til en dypt pessimistisk roman, til et slags siste forsvar for en truet dyreart - det belgiske mennesket.

I Belgias sorg skal vi følge skoledagene til Louis Seynaeve i småbyen Walle fra 1939 til etter krigens slutt i 1947. Louis er en løgner, en oppfinnsom og svært kunnskapsrik gutt med en forbløffende iakttakelsesevne. Mange vil velge å lese biografiske trekk inn i Claus beskrivelse av ham, og hvorfor ikke, men gjør du det kan du ikke unngå å legge merke til de store dosene selvironi i portretten av forfatteren som «ung hund», hvis det nå er det som er meningen.

Louis har en fargerik og stor familie; de lever i et småbymiljø der så godt som alle bifigurene på en eller annen måte trekkes inn i handlingens øyeblikksbilder, noe som ofte får Claus til å fremstå som den fornøyelige ironiker han er. Når Vandam napper sørgekortene ut fra trykkvalsen, ennå morsk fordi bokseklubben han startet truet med å gå fallitt, ser han den lidende Kristus naglet til bjelkens svarte flate, og anser krusifiksets hovedperson for å være en utilstrekkelig trent weltervekter!

Detaljene er så absolutt på plass hos Claus; familien prater om havregrøt av merket «De tre møller» som fantes i gamle dager, og om faren som forlangte absolutt stillhet når han lyttet til «meldinger for dueentusiasten» på radioen, alt sammen mens Cosijns, en borti gaten, løper sammenhuket langs tyske jernbaneskinner om natten, forfulgt av Gestapo. Unektelig spennvidde i bilder satt sammen på slikt vis. Og om det er sant alt sammen vet du aldri, for Louis er en skrønemaker på linje med forfatteren som alltid er ute etter å leke seg med stoffet sitt, som når han beskriver Kong Albert som «så nærsynt og dessuten så klønete at han unngikk å spise på offentlige banketter fordi han var redd han skulle bomme med skjeen eller stikke feil med gaffelen.» Hjemme slurpet han skje- og serviettløs i seg en liter løksuppe i stedet, når han ikke ville ut og kjøre kongelig tog med den følge at alle internasjonale togforbindelser og ruter umiddelbart måtte endres…

Sett sammen alle disse små bitene av belgisk historie, eller noe som kunne ha vært belgisk historie, og du får et folkelivsskildringsbilde som bærer mer preg av en Bosch enn en Breughel, tilsynelatende levende mennesker i en fjern monoton begravet muggent stinkende tid. Claus innfall underveis i denne altomfattende romanen er spirituelle, velplasserte og i stor grad med på å løse opp stoffet hans til gjenkjennelige bilder. På sett og vis serverer forfatteren oss historiens hors d'oeuvre kontinuerlig underveis i selve hovedretten, nemlig historien om hvorledes den unge Louis Seynaeve omsider gjør noe i livet, og sender inn en tekst til en avis - Het Laatste Nieuws. Belgias sorg heter bidraget hans til denne litterære konkurransen.

Hugo Claus roman er både viktig og verdifull lesning, kanskje særlig for nordmenn som etterhvert har fått krigsårenes helter og skurker tegnet i svart-hvitt med en for bred kullstift. For nettopp i en bok der alle menneskets minst bejublede egenskaper trekkes frem blir resultatet så troverdig og sant at det ikke lenger spiller noen rolle om forfatteren har drømt det hele sammen. Oversetteren har levert en velflytende og god tekst.

ESPEN MINEUR SæTRE

Belgias sorg - Mer Bosch enn Breughel.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.