[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Pluralisme: Storm i et vannglass: Parlamentsvalg på russisk

Kuer som går småpratende gjennom et snedekket landskap. Claudia Schiffer med moteoppvisning. Et forelsket ungt par som spiser epler i måneskinnet på en benk utenfor en ortodoks kirke. Ingen skal kunne si at det har skortet på fantasien. Og det er nettopp slike scener - snarere enn argumenter og fakta - russiske velgere er blitt presentert for nå forut for årets parlamentsvalg. Av Hugo Erikssen i Moskva.
Den 17. desember skal velgerne omsider få si hva de mener om saken, og det er ingen liten bedrift i seg selv. Russiske politikere gestalter sin virksomhet i total isolasjon fra velgerne, så det å tvinge dem til å konkurrere om nettopp velgernes gunst er en uvant øvelse for mange. I kulissene ble det gjort de mest velmente forsøk på å få utsatt valget slik at de folkevalgte uforstyrret kunne få holdt på med sine viktige gjøremål ennå en to års tid. Og så stor var respekten for folkemengden at uformelle sonderinger brakte på det rene et klart flertall i begge parlamentets kamre for en slik løsning. I siste instans turte likevel ingen å ta belastningen ved å kjøre dèt løpet i full offentlighet - og rundt 80 prosent av de deputerte må derfor etter valget se seg om etter annet arbeide.

Vinnere og tapere

At folket får sagt hva det mener, betyr imidlertid ikke automatisk at folket får bestemme. Med 43 valglister å velge mellom, en sperregrense på 5 prosent for de landsdekkende listene (som får halvparten av Statsdumaens 450 plasser) og 250 enmannskretser med inntil 40 kandidater i hver, kan det godt hende at over halvparten av de avgitte stemmer blir «bortkastet.» Og når kun de mest optimistiske anslag dessuten går ut fra at 70 prosent av de stemmeberettigede vil delta ved valget, sier det seg selv at et overveldende flertall av russere lett vil kunne få lite eller ingenting å gjøre med parlamentets endelige sammensetning.

Hva sier så meningsmålingene om parlamentets sannsynlige sammensetning? Minst 30 av valglistene har ingen mulighet til å komme over sperregrensen, og jo høyere valgdeltagelsen blir, jo færre partier ser ut til å kunne klare det. Ved en valgdeltagelse på vel 50 prosent kommer 8-10 partier inn i Statsdumaen, ifølge russiske valgforskere. Øker valgdeltagelsen til 70 prosent, lykkes det kanskje bare for 4-5, mener de samme ekspertene. Kun ett stort parti synes ubetinget å tjene på øket valgdeltagelse, nemlig Russlands kvinner, mens sjanseløse småpartier vil ta resten av disse «nye» stemmene.

Skal vi tro de samme ekspertene, vil Russlands kommunistparti bli valgets seierherre, med rundt 15 prosent av de avgitte stemmer - og inntil 40 prosent av setene i parlamentet sammen med sine allierte. Til gjengjeld kan Vladimir Sjirinovskijs Liberal-demokratiske parti risikere å bli en av valgets store tapere. Hvorvidt det klarer å smyge seg over sperregrensen, kan være et spørsmål om hvor utbredt valgfusket blir. (Valgfusk er nemlig et av de forhold som virkelig kan ha avgjørende innvirkning på utfallet, og her kan utenlandske observatører gjøre lite fra eller til.) Også andre nasjonalister ser ut til å gjøre det svakere enn lenge ventet. Kongressen av russiske samfunn , som har den karismatiske eks-general Aleksandr Lebed i spissen, har ikke fått særlig kraft inn i valgkampen sin. Blant demokratene er det særlig Grigorij Javlinskijs Jabloko (eller «Eplet», kfr de forelskede eplespisende over) som er i støtet og ligger an til å få 9-12 prosent oppslutning. Partiene til tidligere statsminister Jegor Gajdar og eks-finansminister Boris Fjodorov kan risikere å ryke ut. Relativt stor usikkerhet knytter seg til statsminister Viktor Tsjernomyrdins parti Vårt hus er Russland. Hans parti har i strid med reglene for partifinansiering kastet flere titalls millioner dollar inn i valgkampen, og både det ekstravagante moteshowet med Claudia Schiffer og valgappellen fra det russiske fotballandslaget har vært regissert av partiets valgstab. I hvilken grad dyr propaganda kan påvirke russiske velgere, vil avgjøres av Vårt hus er Russland.

Per i dag konkurrerer det med Russlands kvinner om å bli parlamentets nest største fraksjon. Parlamentspresident Ivan Rybkins talende kuer kan til gjengjeld falle helt ut.

Springbrettet

Det viktigste ved et parlamentsvalg er ikke hvem som vinner, men hvem som taper. Sitter du i parlamentet, er du med på å definere den politiske agenda. Faller du ut, er det slutt, og det kan godt bli skjebnen til en rekke velkjente russiske demokrater. Til gjengjeld har Sjirinovskij med all ønskelig tydelighet demonstrert hva en valgseier er verdt. Bortsett fra ustanselige skandaler og medieoppmerksomhet har ikke mannen oppnådd noe som helst.

Parlamentets politiske innflytelse er nærmest per definisjon begrenset. Konstitusjonen tillater presidenten å styre (i samarbeide med en regjering han utpeker) som han vil, med mindre Statsdumaen skulle mønstre et massivt flertall mot ham - og det gjør valgordningen lite sannsynlig. Statsdumaens viktigste funksjon er derfor en annen: Den bereder grunnen for det forestående presidentvalg. All seriøs politsik aktivitet har et siktemål - seier ved neste sommers presidentvalg. En seriøs pretendent må ha en solid base i parlamentet.

Allerede nå er det imidlertid mulig å slå fast at ingen demokrat - i ordets vestlige forstand - vil ha noen sjanse ved dette valget. I klartekst betyr dette at Grigorij Javlinskij hverken har den vilje til makt eller organisatoriske backing som er nødvendig for å vinne. Den virkelige strid vil stå mellom representanter for

henholdsvis establishment, venstresiden og det nasjonalistiske miljø. Disse representerer nemlig konkurrerende eliter med det organisatoriske og økonomiske potensial som er nødvendig for å kunne seire ved presidentvalget.

Scenarier

Dette kan høres enkelt ut, men det er det ikke! Alle går f. eks. ut fra at Gennadij Sjuganov, formannen i Russlands kommunistparti, også vil bli partiets presidentkandidat. Nå viser det seg imidlertid at Sjuganovs forsøk på å gi kommunistpartiet en mer moderne, nesten sosialdemokratisk image har ikke blitt møtt med den samme begeistring blant partiets kjernetropper, som ønsker en ortodoks kommunistisk restaurasjon. Partiets dilemma er ganske enkelt at dersom det skal kunne seire ved presidentvalget, må det trekke til seg sosialdemokratisk orienterte velgere, men da risikerer det å støte fra seg sine egne urvelgere.

Det er heller ikke uten videre gitt hvem som blir establishmentets kandidat. Aleksej Salmin (leder for Det russiske samfunnspolitiske kontor) og Sergei Karaganov (assisterende direktør ved Videnskapsakademiets Europa-Institutt), fremtredende statsvitere som er medlemmer av det prestisjetunge Presidentrådet, hevder overfor Morgenbladet at de ikke er i tvil om at Boris Jeltsin selv er interessert i gjenvalg. Hvorvidt hans reduserte helse vil tåle en brutal valgkamp, er det imidlertid ingen som kan si med sikkerhet. I miljøet rundt statsminister Tsjernomyrdin regner man med at presidenten vil bryte sammen dersom han forsøker seg, og Igor Bunin, leder for Senteret for politiske teknologier, legger overfor Morgenbladet ikke skjul på at man der i gården allerede forbereder statsministerens kampanje. Hvorvidt Tsjernomydin tør utfordre en frisk og oppegående Jeltsin, er et av vårens store spørsmål.

Sjirinovskij har etter alle solemerker å dømme forspilt enhver sjanse til å seire ved presidentvalget. Også andre representanter for det nasjonalistiske og sjåvinistiske høyre opplever vanskeligheter. General Lebed, som i høst ble favorittforklart av mange kommentatorer, har begått en rekke taktiske feil siden da. Velgerne hadde dessuten åpenbart mere sympati for den kjederøkende generalen enn de nå har for hans blåstripede sivile reinkarnasjon.

Ord og virkelighet

Skal man dømme etter retorikken, representerer disse tre blokkene klare politiske alternativer. Men vil det bli stor forskjell i praksis?

Karaganov hevder overfor Morgenbladet at «den neste russiske president, uansett hvem denne måtte bli, vil være svak.» Det sentrale spørsmål, sier Karaganov, blir om valgutfallet vil sikre kontinuitet for dagens politiske linje.

- Selv om Jeltsin faktisk har vært fraværende pga. sykdom i fem måneder, har tendensen til konsolidering av den russiske stat fortsatt. En stadig mer dominerende rolle spilles av de såkalte sikkerhetsministerier (dvs. Innenriksministeriet og FSB, Den føderale sikkerhetstjenesten) og en liten gruppe private finansinstitusjoner. Dagens regime i Russland er - det er det ingen grunn til å legge skjul på - svakt autoritært, og de formelle demokratiske institusjoner spiller en underordnet rolle.

billedtekst:

Vinner? Grigorij Javlinsikji

Taper? Jegor Gaidar

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.