Revolusjonær stemning: Fransk storhet for fall

Frankrike er i opprør, og de knallharde kravene som møter fransk økonomi hvis landet skal klare å knytte seg til den europeiske valutaunionen er årsaken til regjeringens angrep på en rekke velferdsgoder. Men også det særegne franske politiske systemet avslører sine svakheter. Av Erling Dokk Holm.

Nå er det likevel ingenting som tyder på at Frankrike vil gjennomgå en revolusjon. I motsetning til i 1789, 1848 og i 1968 har opprøret ingen ideologi, og selv om et ideologisk alternativ hadde vært tilstede ville med all sannsynlighet republikken overlevd. 1968-opprøret hadde Marx som liturgi, men da det stilnet i gatene het fortsatt presidenten de Gaulle.

Franskmennene streiker og demonstrerer fordi regjeringen har angrepet en rekke velferdsordninger, pensjonsordninger og deler av den offentlige sektoren. Det merkverdige med det hele er at regjeringen folket nå viser sin misnøye med har et mer solid parlamentarisk grunnlag å stå på enn de aller fleste regjeringer siden parlamentarismen fikk fotfeste i Europa. Tre fjerdedeler av alle representantene i nasjonalforsamlingen støtter Juppé, og på toppen av det hele er Jacques Chirac gaullist som Juppé.

Mange har hevdet at tiden var overmoden for en del av de reformene regjeringen la frem. Fransk arbeidsliv er et lappeteppe av ulike avtaler for ulike yrkesgrupper, og sett med norske øyne fremtrer store deler av systemet som mildt sagt lite harmonisert. Dessuten er kun ca. 10 prosent av arbeidsstokken fagorganisert, noe som gjør at mindre gruppers ukontrollerte protester ikke kan styres av en overordnet fagforeningspolitikk, slik vi er vant til her i Norge.

Det er også innlysende at reformene måtte komme nå. Frankrike er nemlig helt avhengig av å leve opp til de forpliktelsene det påtok seg ved inngåelsen av Maastricht-avtalen.

Per i dag er det kun Luxembourg og Tyskland som oppfyller kravene til å være med i valutaunionen, og det sier seg selv at en union må bestå av minst ett land til. Luxembourg er mer å regne som en kanapé i denne sammenehengen.

Hvis EU skal ha en valutaunion kan ikke Frankrike stå utenfor.

Fransk dressing

Alain Juppé klassifiseres som en énarque, det vil si en duks som har gått Ecole Nationale d'Administration, skolen de fleste samfunnstoppene i Frankrike har slitt seg gjennom. Respekten for denne gruppen er bratt nedadgående i Frankrike, og Chirac kjørte i sin valgkamp nettopp sterkt på at denne gruppen mennesker ikke lenger skulle få leke seg med landets politiske og økonomiske liv. At Chirac selv er fra denne klassen gikk velgerne hus forbi.

Det som i dsse dager skjer er ikke annet enn at énarque-ene demonstrerer hvem som har makten. Som Allan Massie i den engelske ukeavisen The Observer bemerker:

«Presidenten arbeider nærmest fullstendig gjennom et nettverk (… ) som mer eller mindre består av en selvgående og liten elite, som beveger seg mellom politikk, embetsverket, toppjobbene i offentlig sektor og lederstillingene i de private selskapene som er avhengig av den offentlige sektoren. Dette gjør de øverste nivåene i fransk administrasjon til en veldig lukket butikk».

Typisk er det at Juppés reformer ikke kommer som et resultat av en dialog med fagforeninger og andre interessegrupper, men som et dekret. Når fagforeningslederne i tumultenes startfase sa at de var villige til å «diskutere alt», ble de møtt med at det eneste som er grunnlag for diskusjon er måten reformene skal gjennomføres på.

Dialog er med andre ord intet naturlig valg for Juppé & Co. Som den ultimate teknokrat han er vil han helst overlate landets skjebne til sine egne regnemestre.

Chiracs spill

Etter en fem måneders forsinkelse der atomprøvesprengningene tok vekk den første entusiasmen, begynner omformingen av Frankrike. Skattene skal opp, utgiftene ned og all bevegelse er rettet inn mot dette eneste og store målet: EMU. Optimismen er død.

EMU'en kan ikke fly

For å komme med i klubben må noen temmelig tøffe kriterier oppfylles. Staten må ikke ha et budsjettunderskudd som overskrider 3 prosent av den enkelte stats bruttonasjonalprodukt, samt at dens gjeld ikke må være på mer enn 60 prosent av samme BNP.

Frankrike har i dag et underskudd på 5,4 prosent av BNP, mens statens gjeld er under kontroll og ligger et sted midt mellom 50 og 60 prosent.

Hvis landet skal klare å redusere underskuddet slik at det ligger på 3 prosent innen begynnelsen av 1998 (som sannsynligvis blir fristen for hvem som får bli med) må det spares, og det er hva Herr Juppé forsøker å gjøre. Problemet er imidlertid at forholdene i Frankrike er ille, arbeidsløsheten stiger og store grupper er stilt utenfor arbeidsmarkedet og et anstendig økonomisk liv for all tid.

Sauerkraut er best i lengden

EMU er et politisk symbol, og hvis Kommisjonen får det til, det mest effektive midlet for å kunne føre en utadvendt og fremtidsrettet politikk. EUs problemer vil i fremtiden være så formidable at mangel på økonomisk samordning og kurs ikke bare kan vise seg å være urasjonelt, men det kan også tvære i stykker fellesskapet.

Dette er den euroteknokratiske tolkningen, og den er - dessverre - riktig. Frankrike får i disse dager og i mange år fremover oppleve den felles valutaens forbannelser, D-marken setter standarden, og skal man være med i EMU kan man ikke devaluere seg til bedre konkurranseevne lenger. Resten av landene i EU vil ikke klare kravene, og når tusenårsskiftet ringes inn er Frankrike og Tyskland, hvis Frankrike oppnår kravene, langt på vei ett, i økonomisk forstand. Dette skaper et helt annet Europa. Hvis de landene som da står utenfor fortsetter sin devalueringslinje vil EU i praksis være rasert som integrasjonsprosjekt.

I EMU er det den tyske modellen som setter standarden, dette landet driver den desidert mest humane økonomiske og sosiale politikken blant Europas store makter. Basisen er et solid velferdssamfunn tuftet på et stabilt arbeidsliv og en ansvarlighet fra alle parter. En manisk frykt for inflasjon og gjeld har skapt et samfunn som ikke bruker mer enn det tjener og som hele tiden omstiller seg etter de endrete økonomiske betingelsene. På tysk er gjeld og skyld det samme ordet (Schuld), og omtrent like fryktfremkallende. I stedet for å låne mye ute har tyskerne gravet i egen lomme når det har vært nødvendig. Fem ganger siden gjenforeningen for fem år siden har skattene blitt øket, dette for å inkorporere det tidligere Øst-Tyskland.

Til forskjell fra mellomkrigstiden representerer i dag ikke Tyskland barbariet. Det moderne vesteuropeiske barbariet heter sosialutskillelse og to tredjedels-samfunnet, og er mest markert i Storbritannia, Frankrike og Spania. Innen en nådeløs global kapitalisme er det Tyskland som har vært best til å oppfylle vanlige borgeres behov for et anstendig liv.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.