Prosjektet med en felles europeisk valuta er dumdristig og forfeilet, mener samfunnsviteren lord Ralf Dahrendorf. Europa burde heller konsentrere kreftene om en «intelligent reform av velferdsstaten», sier han.66 år gamle Dahrendorf har gjennom flere tiår markert seg som en av de viktigste liberale tenkerne i Europa, med en stor bokproduksjon bak seg (se egen presentasjon). Han kan også se tilbake på en betydningsfull politisk karriere, som statssekretær i det tyske utenriksdepartementet, parlamentsmedlem for det liberale FDP i Vest-Tyskland og EF-kommissær i Brussel (på 1970-tallet).
Fra 1974-84 var han rektor ved London School of Economics, senere virket han ved St. Anthony's College i Oxford. Etter å ha blitt adlet av dronning Elizabeth har han beskjeftiget seg med europapolitikk i det britiske Overhuset.
Voksende tvil.
- Lord Ralf Dahrendorf, det europeiske toget krenger stygt for tiden. Streiker mot innsparingspolitikken i Frankrike, D-mark-nasjonalistiske følelser i Tyskland - bryter det historiske valutaunions-prosjektet sammen?
- Jeg tror ikke at det bryter sammen allerede nå. Men tvilen vokser. Problemene i Frankrike viser at adgangsbetingelsene, som ble ønsket og drevet gjennom av tyskerne, styrter andre land ned i store vanskeligheter.
- Var ikke det mulig å forutse? Innsparingspolitikken er jo prisen stater med slapp budsjettdisiplin må betale på sin vei inn i valutaunionen.
- Valutaunions-prosjektet oppdrar landene til tysk oppførsel, men ikke alle land ønsker å oppføre seg slik som Tyskland. For Italia er leilighetsvise devalueringer langt nyttigere enn faste vekslingskurser, og for Frankrike er høye statlige utgifter mye mer fornuftig enn stivnakket å holde fast på et stabilitetskriterium som fremfor alt er i Tysklands interesse.
- Likevel må Frankrike ubetinget være med, og italienerne ville også føle seg ydmyket dersom de måtte spille i 2. divisjon. Derfor må de forsøke, enten de vil eller ei, å komme de tyske formaningene i møte.
- Det stemmer. Men prisen er svært høy, og det kan fort vise seg at den for høy - psykologisk, politisk og økonomisk. Stor begeistring for Maastricht-traktaten har det egentlig aldri vært i Europa, tvil og spørsmål dominerte fra begynnelsen. Den lykkeligste var nok den britiske statsministeren, men bare fordi han hadde forhandlet frem en rett for Storbritannia til ikke å være med på videre etapper i integrasjonen.
- Hva blir det så til med Europa nå, dersom valutaunionen strander? Blir det et drama, siden EU så blamert og naken halter dithen?
- Til det vil jeg si: Når den bryter sammen, altså når et nøkkelland - Frankrike eller Tyskland - ikke vil være med, vil Europa være svært lettet. Det vil ligne på stemningen i 1954, da egentlig heller ingen ønsket det europeiske forsvarsfellesskapet, og alle pustet ut den dagen det falt gjennom i den franske nasjonalforsamlingen.
Splittende.
- Likevel ville mange beklage seg dersom valutaunionen ikke ble noe av. Rent hykleri alt sammen?
- Kanskje. Men mye mer sannsynlig er det at valutaunionen ikke bryter sammen, men stadig blir forskjøvet videre i tid. Gjennom utsettelsen forblir målsettingen uforandret - og dermed trusselen mot det vi har oppnådd i Europa hittil.
- Å forskyve valutaunionen ville i praksis bety å la den dø en langsom død.
- Ja, men konsentrasjonen om feil mål ville bli opprettholdt i lengre tid. Valutaunionen er en stor feil, et fantastisk, dumdristig og forfeilet mål, som splitter og ikke forener Europa.
- Men grunntanken er nettopp konvergens.
- Det går ikke, fordi næringslivskulturene er for forskjellige. Derfor vil det finnes land innenfor og utenfor, fordi under ingen omstendighter - uansett hvordan man griper det an - kan alle de 15 nåværende EU-medlemmene, langt mindre snart 18 eller over 20, delta i valutaunionen. Det skaper maktforskjeller med virkninger langt utover næringslivs- og finanspolitikken. De som er innenfor vil samarbeide langt tettere og bestemme hvem som får lov til å nærme seg dem.
- Er fullbyrdelsen av Det indre marked uten valutaunion overhodet tenkelig?
- Blant næringslivsfolkene er det ikke enighet om dette. Mange regner det for mye farligere, dersom noen stater danner en valutaunion og andre beholder devalueringsmuligheten og skaffer seg eksportfordeler med den.
- Regner du ideen man har bygd på hittil for passé - å konstruere økonomiske tvangsmekanismer for å bringe Europa fremover politisk?
- Denne fremgangsmåten innebar alltid en stor fare. Jeg er en europeer som ikke tror på Jean Monnet (den franske forkjemperen for Europa-tanken og president for Kull- og stålunionen. Red.anm.), og ihvertfall ikke på Walter Hallstein (den første president for EEC-kommisjonen i Brussel. Red. anm.). Det vil si at jeg er en europeer som alltid har sagt: Politiske spørsmål må avgjøres politisk. Troen på at EU skulle være som en sykkel, som enten ruller eller velter, er hårreisende vrøvl. Ingen ville si om NATO at den ligner på en sykkel, der man stadig må trå pedalene
- det det betyr er vel at man stadig tenker ut nye innsatsområder.
- Det betyr at man ikke reagerer på kravene den reelle situasjonen stiller, men finner opp sitt eget tempo og sin egen metode for å komme seg videre. Slikt gjør bare kunstige organisasjoner.
- Likevel: Motløsheten etter et sammenbrudd for valutaunionen ville være så stor at anstrengelsene for mer integrasjon kunne falle helt sammen.
- Der har vi det: Med Maastricht-traktaten har vi lagt alle egg i én kurv. Det må det bli en forandring på. Jeg er iblant fristet til å danne en privat gruppe som skulle gjøre seg tanker om et Europa uten valutaunion.
Viktigste utfordring.
- Hva er så Europas viktigste utfordring, hvis det ikke er valutaunionen?
- Den intelligente reformen av velferdsstaten. Det er nå et virkelig livsviktig tema, som går helt ned til røttene av den europeiske kultur og vår livsverden.
- Er urolighetene i Frankrike forvarsler for de spenningene andre ennå venter på?
- I Europa er det enorme forskjeller. Her i Storbritannia har vi til en viss grad allerede amerikanske tilstander.
- Som fru Thatcher nådeløst innførte.
- Overalt i Europa har vi nådd det punktet der vi må finne en ny forbindelse mellom fellesskapsforpliktelse og individuell deltakelse, uten dermed å ødelegge den sosiale samhørigheten, slik det er skjedd her. England og det europeiske kontinent har nøyaktig motsatte problemer: England er konkurransedyktig, men har i utstrakt grad ødelagt det sosiale samholdet, nesten hele det sivile samfunn. Kontinentet har et sterkt sosialt samhold, men står i fare for å miste internasjonal konkurransedyktighet. Tusenkronersspørsmålet er: Finnes det ikke en bedre vei enn den engelske eller den tyske?
- Og hvordan lyder ditt svar?
- Å knytte sammen konkurransedyktighet, sosial samhørighet og politisk frihet virker dessverre som å forsøke seg på sirkelens kvadratur.
- Kan høyrepopulister som Jörg Haider i Østerrike eller Jean-Marie Le Pen i Frankrike utnytte velferdsstatens krise til sine formål?
- Den største faren for Europa er at flere og flere mennesker vil si: La oss ofre litt politisk frihet; la oss gjøre som Singapore og Malaysia; det er jo forferdelig hvordan unge mennesker oppfører seg, egentlig er det helt riktig at de ikke får kaste fra seg tyggegummi og sigarettstumper og får pryl dersom de lager riper i lakken på biler. Det finnes overalt henvisninger til slike ideer, også hos folk som Silvio Berlusconi eller Rupert Murdoch. Derfor venter jeg et angrep på det politisk liberale Europa.
- Nedbyggingen av velferdsstaten ville være lettere å få til hvis arbeidsledigheten ikke hadde vært så høy. Holder Europa i lengden ikke stand mot den globale konkurransen?
- Mange anbefaler den amerikanske løsningen: En nær ubegrenset fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Det fører så til et voksende antall arbeidende fattige, mennesker som har jobber, men ikke tjener nok til et halvveis anstendig liv.
- Ser du denne utviklingen som uunngåelig?
- I Storbritannia har vi allerede flere sysselsatte kvinner enn menn. Et av de sosiale hovedproblemene består i at unge menn ikke er beredt til å akseptere de deltidsyrkene og korttidskontraktene som kvinner finner seg i. De driver rundt og truer lov og orden, noe som igjen fører til autoritære reaksjoner. Problemet med de rasende unge menn vil snart kunne gi også andre europeiske land mye bry.
- Med en ungdomsledighet på 25 prosent er Frankrike allerede kommet dithen.
- Ja, karrierer i klassisk forstand vil bare være tilgjengelig for kanskje 30 prosent av en årgang. Vi opplever nå at stadig flere høyskolekandidater leter lenge etter arbeid, og så må innstille seg på ikke å ha en karriere foran seg, og isteden bare stå på stedet hvil.
Intervjuet er et utdrag av en samtale Spiegel-medarbeiderne Thomas
Damstädt og Romain Leick nylig hadde med Dahrendorf i London.
Copyright
Der Spiegel/Morgenbladet.
En original tenker og produktiv forfatter som har preget europeisk politisk debatt de siste tiårene.Ralf Dahrendorf er vårt århundres mest interessante liberale, ikke-marxistiske klasseteoretiker, mener professor Bernt Hagtvet ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.
- Han er et av de få eksempler på en samfunnsforsker som er medlem av to kulturer og to nasjoner, Tyskland og Storbritannia, sier Hagtvet til Morgenbladet.
Dahrendorfs forfatterskap omfatter blant mye annet analyser av klasse og klassekonflikt i moderne industrisamfunn sett i liberalt perspektiv, en viktig studie av hvordan nazi-Tyskland også ble en moderniserende kraft i tysk historie, og en interessant teori om den intellektuelle som hoffnarr i vestlige samfunn - i den sosiologiske forstand at hoffnarren er den som sier det som er annerledes, bemerker Hagtvet.
Fra 1980-tallet har Dahrendorf konsentrert seg mye om problemstillinger rundt politisk frihet, blant annet gjennom boken Reflections on the revolution in Europe fra 1990.
- Boken er skånselsløs, ved at den for eksempel avviser at de nye demokratiene bare kan få de gode sidene ved kapitalismen, Schubert og Beethoven, og ikke pornografien og kommersialiseringen - han mener de må ta hele pakken, sier Hagtvet.
oaø