Bokbransjen skjelver: Døden mellom permene

Bransjeavtalen mellom forleggere og bokhandlere har det ikke lett om dagen. Liberalistene i Konkurransetilsynet vil ta råtta på den, og denne gangen er det alvor. Tidlig neste år kan kartellet være avløst av fri prisdannelse på bøker. Av Olav Anders Øvrebø.

Når skulle det ta slutt? Bransjeavtalen visste det ikke ville bli noe mer søvn denne natten. Sånn hadde det vært helt siden 21. november, da Konkurransetilsynet avviste søknaden fra Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen om dispensasjon fra konkurranseloven.

Bransjeavtalen hentet en pils i kjøleskapet.

- Herregud, så ille er det vel ikke, tenkte han. Forleggerne og bokhandlerne står jo sammen bak meg! Sist tirsdag, 12. desember, leverte de jo hver sin anke på vedtaket til Administrasjonsdepartementet. Hva var det Forleggerforeningen skrev? «Avtalen er en del av en kulturpolitisk og utdanningspolitisk samfunnskontrakt der forlag og bokhandel påtar seg en kvalitetsforpliktelse når det gjelder utgivelse og distribusjon av norsk litteratur og lærebøker.» Og bokhandlerforeningen var ikke dårligere: «Med det marginale markedspotensialet mange norske utgivelser har, bidrar Bransjeavtalen til å opprettholde bredden og mangfoldet i boktilbudet.»

Det hadde vært en nervøs tid i perioden fra lederne i Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening satt sine signaturer under den nye Avtalen i juni i år. Noen innrømmelser var jo gitt til konkurransedirektør Einar Hope og spekkhoggerne hans i Konkurransetilsynet, men ville det være nok? Fastprissystemet - at bøker selges til samme pris over hele landet - ble beholdt, men fastprisordningen skulle bare gjelde for ett år, mot to i den forrige avtalen. Bøker kunne altså havne på salg etter ett år. Bokhandlene beholdt sin rett til å distribuere skolebøker, men sa seg villig til å gi litt større rabatter enn tidligere.

Han burde ha visst det: Liberalistene i Konkurransetilsynet lot seg ikke stagge av dette. Hva var det de fikk seg til å skrive i brevet av 21. november?! Han husket det ordrett, slik det var formulert på hardkokt nynorsk (og så på nynorsk, da! Det var rått, et slag under beltestedet. Hvem ville tiltrodd Konkurransetilsynet et slikt raffinement?):

«Generelt sett vil dei ovannemnde konkurransereguleringane føre til høgare pris og mindre omsatt kvantum samanlikna med situasjonen i ein fri marknad».

Enda mer nådeløs var konklusjonen om omsetningen av bøker til grunnskolen og videregående skole:

«For å stimulere konkurransen og dermed påvirke prisfastsetjinga er det (…) nødvendig å ta bokgruppa ut av bransjeavtala».

Liberalistene ville også ta fagbøker og lærebøker til høyere utdanning ut av avtalen. Men sakprosa og skjønnlitteratur var det visst kulturpolitiske grunner til å gi fortsatt dispensasjon for. Ved siden av fastprisen så Tilsynet også argumenter for at bokhandlenes plikt til å skaffe og ha på lager alle nye utgivelser kunne opprettholdes.

- Veldig storsinnet. Ha! Alle vet at bokhandlerne ikke kan godta at skolebøkene tas ut. Da dropper de resten av avtalen - meg! - og begynner med rå og hjerteløs priskonkurranse. Skjønnlitteraturen blir ikke spart, tenkte Bransjeavtalen mistrøstig. Så grusom verden var.

Administrerende direktør Helge Kaasin i Libris-kjeden hadde vært klinkende klar i sin tale: «Jeg ser ikke for meg noen bransjeavtale etter dagens mønster hvis skolebøkene faller ut eller tas ut av bransjeavtalen.» Og Kaasin var ingen hvem som helst: Libris-kjeden med 130 butikker spredt over hele landet omsatte for opptil 1,2 milliarder kroner, noe som ga den en markedsandel på 30 prosent. Cathrine Holst, sjefen for Nexus-kjeden, den nest største, var helt på linje med Kaasin.

Bransjeavtalen vippet korken av en ny flaske. Juleøl klasse 3 denne gangen. Litt tidlig på dag, men hva faen, det var jo snart jul.

Hva ville konsekvensene bli av et såkalt «fritt» bokmarked? Her var det stor enighet i bransjen. Konkurransen ville føre til døden for 150 distriktsbokhandler (av totalt 450 bokhandler i landet). Noen av dem kunne overleve ved å selge andre ting, som Kaasin sa, men de ville ikke lenger være gode bokhandler med allsidig sortiment. Kaasin regnet også med at mange av de nest største bokhandlene i større byer og tettsteder ville gå dukken. Det ville bli slutt på begrensninger på boksalg i bensinstasjoner og kiosker.

Litteraturen og forfatterne ville lide aller mest. Prisen ville riktignok gå ned på bestsellere - bokhandlerkjedene ville sørge for å forhandle til seg rabatter på sine store innkjøp, noe de ikke hadde lov til så lenge Avtalen var i live - men det var god grunn til å frykte at de mindre lettsolgte bøkene ville bli dyrere for å finansiere prisavslag på bestsellerne. Forlagene ville bli mer restriktive med å satse på usikre forfatter-kort. Uff.

Det verste var at konkurranse-liberalistene i høringsrunden fikk støtte fra flere departementer.

- Nærings- og energi-, Kommunal- og arbeid- og Barne- og familieministeren ga sin støtte til å ta skolebøkene fra meg, tenkte Avtalen dystert. En trøst var det riktignok at kulturmennesket Åse Kleveland og den smarte Gudmund Hernes sto fast. Det ga håp. Drømmen var urettferdig mot Åse, det var Avtalen enig med seg selv om.

Bransjeavtalen tømte resten av juleølen, rapte forsiktig og så i taket. Han tenkte på sine forgjengere. De hadde levd med usikkerheten helt siden den første Avtalen på 1960-tallet. Med bare tre-fire års mellomrom skal det tidligere Prisdirektoratet, nå Konkurransetilsynet, vurdere om ny dispensasjon fra konkurranseloven kan gis. Ydmykende alltid å måtte leve på nåde fra et underordnet statsorgan fullt av dresskledde økonomer som ikke har peiling på litteraturens virkelige verdi! Hver eneste gang de har hatt anledning har de mast om den såkalte «frie» prisfastsettelsen, som om en pris var en person som satt i fengsel og lengtet etter å bli løslatt!

Avtalen skulle egentlig trådt i kraft i 1992, men Konkurransetilsynet angrep på skolebokflanken. Etter at Avtalen var blitt sendt frem og tilbake i golde departementskorridorer bestemte endelig Administrasjonsdepartementet i 1994 at dispensasjon kunne gis midlertidig, men forleggere og bokhandlere måtte komme tilbake med et nytt forslag om skolebøkene. Det gjorde de, men hvor mye hjalp det? Konkurranse-prestene var ubønnhørlige.

Alle disse tankene, denne selvransakelsen! Hva hadde egentlig vært hensikten med å lage bransjeavtaler i første omgang? I en av sine mest depressive stunder hadde han spurt direktør Olav Gjerdene i Bokhandlerforeningen om dette.

«Hensikten var å sikre bred utgivelse av norsk litteratur, og gjøre den tilgjengelig for folk der de bor», sa Gjerdene der han satt inne på det rommelige kontoret sitt i Øvre Vollgate.

Det var edelt, og Avtalen ble stolt. Men det sto vel heller ikke til å nekte at bransjen hadde god nytte av Avtalen (for ikke å snakke om momsfritaket. Innkjøpsordningen var heller ikke av veien). Omsetningen i bokbransjen i 1994 var på hyggelige 3,47 milliarder kroner. Aschehoug og Gyldendal hadde overskudd så fete at selv finanskapitalen måtte være brukbart fornøyd. Cappelen lå litt dårligere an, men støttet seg på det bunnsolide svenske Bonnier-konsernet. Hvem kunne ønske å ødelegge et sånt fint system, spurte Bransjeavtalen seg selv undrende. Jaja, det var kommunene, selvfølgelig. Det ville nok bli billigere for dem å kjøpe skolebøkene direkte fra forlagene. Og elevene i videregående skole ville kanskje få litt rimeligere bøker. Det samme gjaldt bokkjøperne i byene, for de store bokhandlene ville gi mer rabatter enn de små. Men kunne det urbane publikum virkelig tenke seg å ribbe distriktene for de fine bokhandlene deres? Så hjerteløst.

Fra den nøkterne, men romslige loftsleiligheten på Frogner speidet Bransjeavtalen over mot millionærvillaene på Bygdøy. Nok en natt uten ordentlig søvn.

Han hørte tunge trinn i trappen. Morgenavisene dunket ned på dørmatten. Han gruet seg. Sikkert nok en nyhet i Dagens Næringsliv om en eller annen aktør i bokbransjen som finner på et nytt «effektivt» tiltak. Herregud som han hadde fått sjokk da han leste i den rosa blekka at Libris-kjeden ville samarbeide med Røkke & Gjelsten, superkapitalistene fra Molde. De to sto bak papirgrossisten EMO, som ville overta distribusjonen av bøker til Libris-kjeden. Nok en utfordring til den hyggelige harmonien i bransjen. Forlagssentralen (eid av Aschehoug og Gyldendal) og Sentraldistribusjon (eid av Cappelen) hadde delt distribusjonen mellom seg hittil. Kaasin i Libris påsto at distribusjon ikke hadde noe med Bransjeavtalen å gjøre, men bare det å bringe sånne folk som Røkke & Gjelsten inn i bransjen…

- To kremmere som flyr verden rundt i privatjetene sine. De rasker vel i høyden med seg den siste til John Grisham fra flyplasskiosken, hvis de leser noe annet enn kontrakter i det hele tatt, da, tenkte Bransjeavtalen.

Forlagene med den solide Nygaard i spissen hadde selvsagt protestert mot EMO-Libris-samarbeidet. Men hva gjorde Libris da? Jo, truet med å pusse Konkurransetilsynet på forlagene. Snakk om å inngå en pakt med djevelen!

Nå ja, det var jo lyspunkter også, måtte han medgi. I tiden frem mot 12. desember hadde bokhandlere og forleggere sluttet rekkene. Alle gode krefter gikk sammen for å redde ham - og seg selv. Kaasin i Libris, som i slutten av november hadde truet med å trekke kjeden ut av Bokhandlerforeningen fordi han ikke fikk dens støtte til EMO-samarbeidet, sluttet like helhjertet opp om avtalen som alle de andre.

Bransjeavtalen ville gjerne slappe av, men klarte ikke. Han måtte snakke med noen. Innkjøpsordningen, tenkte han, og løftet av telefonrøret.

Hun var bekymret.

- Thorvald Steen, Forfatterforeningens formann, har skrevet bok om meg, sa hun.

- Ja, men boken heter jo En fallskjerm til folket. OK, Cappelen tar 168 kroner for de 44 sidene, så den blir neppe noen bestseller, men Steen tar da til orde for å gjøre deg enda mer omfattende. Han vil utvide til 1.550 innkjøpte eksemplarer, innvendte Bransjeavtalen.

- Men er det ikke et dårlig tegn at han føler trang til å forsvare meg? sutret Innkjøpsordningen.

Bransjeavtalen sukket. Her måtte han trå til og berolige, mens det var han selv som hadde noe å frykte.

- Har du ikke hørt hva Steen selv sier? Det er nettopp fordi du ikke er under særlig press nå at det er lurt å gå på offensiven. Ellers er det jo bare når noen truer oss at kulturfolka engasjerer seg.

Heldigvis støtter Steen meg også, tenkte Bransjeavtalen. «Den litterære bransje i vårt lille land er helt avhengig av et samspill med staten», sa han da jeg ringte i går. Men

samtidig medga han at ingen bransjeavtaler har vært utsatt for større press enn det jeg er nå…

Han mumlet noe utydelig til Innkjøpsordningen og la på. Stresset ga ham hodepine og stiv nakke, og han følte behov for dagens første whisky. Eller kanskje en liten akevitt nå ved juletider?

Spriten fikk ham til å tenke tilbake til oktober, da han besøkte kompisen Net Book Agreement i London. Stakkaren hadde mistet alt da de store forlagene HarperCollins og Random House brøt ut av Avtalen i september. Nesten 100 års tradisjon for kartell og faste bokpriser, borte vekk. Straks etter annonserte de store bokhandlerkjedene WH Smith og Waterstones store prisavslag på populære titler.

Her om dagen hadde han ringt Susan Blishen, informasjonssjefen i den britiske forleggerforeningen (Publishers Association), for å høre om konsekvensene av de «frie» prisene, nå som det var gått noen måneder.

- Det har vært store prisavslag, men overraskende nok ikke så mye som enkelte ventet. Avslagene gis først og fremst på bøker som selges raskt unna - bestseller-materiale. På enkelte titler har avslagene vært hele 50-60 prosent, sa hun. Andre, «vanlige» titler har det egentlig ikke vært prisavslag på, fortalte Blishen.

Ny akevitt.

Boksalget hadde gått kraftig opp i begynnelsen etter at gamle Net Book var satt på porten.

- Folk ventet at alle ville kjøpe bøker som gale, og det så også ut til å skje den første måneden. Men siden har det roet seg, faktisk selger man ikke mer nå enn på samme tid i fjor, selv om det er førjulstid, sa Blishen.

De små bokhandlerne så ut til å ha klart seg brukbart, men de vil komme under økende press etter hvert som supermarkedene fører mer og mer bøker, mente hun.

Bransjeavtalen tenkte på det Blishen sa om selve bokbransjen i Storbritannia, som ser ut til å være i en dyptgripende endringsprosess. Mange venter at prisene vil gå opp neste år, fordi fortjenestemarginene i forlagene blir mindre som følge av prisavslagene på bestsellerne. På den andre siden ser den britiske forleggerforeningen positivt på at bransjen kan bli mer livlig og dynamisk som følge av de «frie» prisene.

Dynamisk, ja, tenkte Bransjeavtalen. Det betyr flere bedriftsøkonomer inn i bransjen, det. Mer effektivitet, jo takk. Men Blishen var ikke så negativ til det som han hadde trodd. I det lange løp kan det gjøre det lettere for forlagene å overleve i en kompleks tid med utfordringer fra ny teknologi, dersom ledelsen er klartenkt og villig til å konkurrere tøft på det nye markedet, mente hun.

- Lett å si for henne, hun beholder vel jobben en stund til. Men Net Book er vel på sosialen nå, og hvordan skal det gå med meg? Bransjeavtalen gremmet seg, men forsøkte å følge Blishens råd - ha is i magen.

Han prøvde å vurdere hvilke sjanser han hadde i Administrasjonsdepartementet. Anken fra Forlegger- og Bokhandlerforeningen skulle behandles så fort det var mulig, fikk han vite der. Det kunne bli tidlig på nyåret, det. Hvem vet hva denne eldre herren Totland kan finne på? Konkurransepolitisk avdeling i departementet ville sikkert faglig sett være enig med sine protesjeer i Konkurransetilsynet, det var Bransjeavtalen sikker på. I så fall ville siste håp være Totlands egen vurdering, og eventuell påvirkning fra andre i regjeringskollegiet. Signalene fra Åse og Gudmund var jo gode. Ville de to være sterke nok til å stå imot Jens, Gunnar og Grete? Kanskje de andre statsrådene ikke ville legge så mye prestisje i saken som Åse og Gudmund? Dette var jo tross alt deres felt…

Nå gikk det helt rundt for Bransjeavtalen. Han ga opp hypoteseøvelsene og så mistrøstig ut på det vinterlige Oslo vest. Så snudde han hodet og betraktet de velfylte bokhyllene som dominerte hele leiligheten han hadde arvet av sine forgjengere.

Men bøkene stirret bare tause og anklagende tilbake.

Bildetekster:

Støttespiller I: Forfatterforeningens formann Thorvald Steen. (Scan-Foto)

Støttespiller II: Kulturminister Åse Kleveland.

Støttespiller III: Forlagsdirektør William Nygaard. (Scan-Foto)

Erkefiende: Tidligere prisdirektør Egil Bakke.

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.