iløseluften

Denne golde førjulsdagen var ordkunstneren på sitt mest rebelliøse. I positiv forstand. Sannhetssøkende. Ærlig.

Den brystfagre intervjudamen begynte diskret å kneppe igjen bluseknappene da Epleblomst styrte samtalen inn på temaer som frelse, vitenskap og tro.

Men Tormod sa:

- Frøken, brystene dine er meget vakre. Det skuffer meg at du knepper igjen blusen bare fordi vi samtaler om guddommelige ting. Din første impuls om å vise frem brystfagerheten for å anspore min interesse, var riktig. Jeg så på det som en ærlighetsgest. Noe vakkert. En frihet mellom oss. Knepp dem opp igjen, er du snill.

Dødsstille i det rå kjellerrommet. Alle ventet at noen skulle si KUTT. Men ingen sa det. Og sakte, sakte lot intervjudamen fingrene gli ned over silkeblusen. Så festet hun øynene nærmest demonstrativt på Tormod, og begynte å kneppe…. En…..to….tre….

- Er det bra slik, hr. forfatter?

- Hva synes du selv?

- Jeg føler meg naken.

- Da bør du nok åpne en til…

Hun åpnet to til. Liksom for å overby ham. Ville at Tormod skulle føle seg brydd. Men Tormod var alvorlig.

Intervjueren sa:

- Vil du kanskje ta på dem også?

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- Fordi jeg forholder meg til din kroppslige skjønnhet som et bilde. Slike bilder jeg noen ganger ser på i mannfolkblader.

- Du kaller meg en hore?

- Jeg kaller deg ikke noe som helst. Jeg bare nyter synet av deg.

- Du tør ikke å ta på en vakker kvinnes bryster når du får tilbud om det; er du feig?

- Selv som ugift mann gikk jeg aldri på bordeller eller oppsøkte prostituerte. Jeg hadde nok lyst noen ganger…men…

- Motet sviktet?

- Mot?

- At du ikke turde, rett og slett?

- Det også, kanskje. Men først og fremst var det for å beskytte meg selv, tror jeg. Et slags forsøk på å verne om min menneskelighet.

- En menneskelighet du altså kan beholde så lenge damene befinner seg på bilder, og du har «sakene» i egne hender?

- Om jeg, i streng forstand, har klart å beholde min menneskelighet, er det all grunn til å tvile på. Jeg har siden ganske unge år sett på meg selv som en slags sykdom. Som menneske betraktet har jeg liten eller ingen ære. Ingen verdighet. Ingen forrang foran noe eller noen.

- Og det er nå du vil at jeg skal synes synd på deg, stryke deg over kinnet som en liten gutt?

- Ja, det hadde vært fint.

- Leker du med meg?

- Det også.

(Teksten er hentet fra Attimo Geistschreibers bok «Thormod Apfelbluhme», Berlin 1989, oversatt av P. Mathiesen. Fortsettes.)

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.