- Jeg liker det rene, det asketiske, konsentrasjonen om et verk, sier Eirik Stubø. Etter endt regiutdannelese ved Statens teaterhøgskole i fjor vår, har den 30-årige narvikværingen vært en eneste stor suksess. Denne uken ble kometen ny teatersjef ved Rogaland Teater.
- God Dag?
- Ja, det er det. Jeg føler meg stolt, beæret og gleder meg kolossalt.
- Men litt skummelt må det vel føles å bli utnevnt til teatersjef i en alder av 30?
- Ikke mere skummelt enn at jeg liker det. Jeg liker ting bedre når de er vanskelige, enn når de lette. Skummelheten virker motiverende på meg.
- Så veldig skummelt blir det kanskje ikke å sitte bak et skrivebord med regnskap og...
- Her på teateret er vi velsignet med en direktør som er fundamentalt ansvarlig for økonomien. Sjefsrollen innebærer en rendyrket kunstnerisk ledelse. Pluss personalansvar selvfølgelig, som kan blir det aller skumleste.
- Fornyelse, utvikling og eksperimentering har gjennom de siste 20-30 år vært de sentrale tema i norsk teater. Men ditt prinsipp synes å være "tilbake til teksten"?
- Kulturdebatten er blitt forsøplet med ord som eksperimentelt, aktuelt, moderne og Gud vet hva. I dag er disse moteordene uten mening. En Oslo-avis skrev for noen år siden at "Gjengangere" var et aktuelt stykke fordi syfilis- og AIDS-problematikken var sammenlignbar. Slikt er hårreisende! Det viktigste man gjør som instruktør er å lytte til verket. Man kan ikke bestemme over det. Man må finne dramatikerens temperament, verkets komposisjon og egenart.
- Du tar avstand fra hele det modernistiske prosjekt i teateret?
- Det er vel litt sterkt. Men når jeg kom inn i teaterlivet for 5 år siden ble det bedrevet utbredt lefling med Derrida og annet tøv.
- Tøv?
- Ja, det er tøv å tro at teaterets oppgave er å avspeile virkeligheten. Selv om virkeligheten er fragmentarisk betyr det ikke at scenen må være slik. Snarere motsatt. Teaterets oppgave er å protestere, besverge...dette urgamle; et ritus mot djevelmakt.
- Er tekst hellig for deg?
- Nei. Det er for enkelt å si at jeg er fokusert på ordet som sådan, i motsetning til det fysiske uttrykk. Men jeg mener vel i utgangspunktet at Shakespeare, Tsjekhov; dramatikeren, er mere interessant enn meg.
- Hvordan velger du ut stykker?
- Noen ganger står jeg i dramaturgiatet...blar igjennom stykker. Leser et par replikker her og der. Plutselig er det noe som treffer meg. En gjenklang. En tenning. Det første møtet er alltid blindt, i betydningen emosjonelt basert. Og slik bør også teateropplevelsen i utgangspunktet være. At den virker som musikk...at det bobler. Refleksjonen kan komme senere på kvelden eller neste dag...
- Vil det være riktig å karakterisere deg som minimalist?
- Ja, forsåvidt. Jeg er minimalist i den betydning at jeg setter skuespilleren, kropp og stemme, i det absolutte sentrum. Jeg er heller asketisk når det gjelder kulisser, sceneløsninger og andre effekter. Basisen på scenen er at skuespilleren makter å suggerere publikum.
- Søkenen etter enkelhet er viktig for deg?
- Hvis man bærer et kaos inne i seg, er det viktig å sortere. I mitt arbeid er jeg nok opptatt av dette; jeg vil vite hva det som uttrykkes på scenen betyr hvert eneste sekund av forestillingen. Presisjon og kontroll er viktig for meg. Det er riktig at jeg inntil nå har brukt et enkelt teateruttrykk. Om det kommer til å fortsette vet jeg ikke. Nå i startfasen har det vært vesentlig for meg å ikke "legge på" mer enn jeg har kontroll over. Men ikke misforstå: Jeg liker det rene, det asketiske, konsentrasjonen...
- I hvilken grad opplever du din akademiske bakgrunn som et kunstnerisk aktivum?
- Det er en force fordi jeg kan lese! Utvikle resonnementer, ja, jeg har en slags studieteknikk. Det er nyttig. Men da jeg studerte ble jeg aldri opphengt i det akademiske som en verdi i seg selv. Innenfor filosofien ble jeg mer og mer opptatt av hvordan det faktisk forholder seg mellom mennesker. "Die Wahrheit ist immer konkret", sier Hegel et sted. Det er bra.