![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Samtlige av de «feilene» Thon (8.12.) mener å ha funnet i min anmeldelse (1.12) av hans bok om tidsskriftet Profils historie er fullstendig grepet ut av luften.a) Thon påstår at han aldri har avsverget sin fortid i m-l- bevegelsen. Feil. Jeg har dokumentert at han har foretatt en overraskende kuvending i forhold til sin egen hetskampansje mot postmodernistenes Profil i 1984 - hvilket han nå har funnet opportunt å fortie. Denne hetsen var uten tvil maoistisk motivert - han ville blant annet stoppe redaktørskiftet ved å aktivisere Sentralkomiteen. Thon prøver videre å gjøre seg selv ansvarsløs som medarbeider i perioden fra 1976 ved å fremheve partiets totale styring av tidsskriftet. «Denne selvutslettende gesten forekommer meg å være både unødvendig og feig», skriver Bjørn Aagenæs treffende i sin slakt av Thon i Kritikkjournalen. Jeg har dokumentert hvilke debatter som tross alt fant sted i Profil under partistyringen. Grunnen til at Thon utsletter sin egen redaktørtid er ikke bare basert på et «metodisk» eller «bevisst» valg - det er et forsøk på opportunistisk historieforfalskning av velkjent m-l-kaliber. Thon forsvarer ikke Yenan-linjen slik som i 70-årene, men etter mange års hjernevask er han fortsatt preget av svart-hvitt-tenkning.
b) Thon hevder at Profil og Fossegrimen ikke vurderes i forhold til hverandre. Feil igjen. Thon har lest en rekke norske tidsskrifter for å dokumentere at «den seieren som ga den kulturelle høyresiden hegemoni i Norge i hele tiåret fram til 1959, var komplett». Fossegrimen er for mariginalt til å utgjøre noen motvekt mot dette, i følge Thon. Av bibliografien hans går det imidlertid frem at han ikke har lest Fossegrimen før 1959. I 1959 skjer det noe oppsiktsvekkende, det etableres et tidsskrift som i perioden 1959-1965 opplagsmessig er mer «marginalt» enn Fossegrimen, men som ifølge Thon på en overraskende måte får høyresidens absolutte kulturhegemoni til å forsvinne. (41) Hvordan kan Thon da hevde at Fossegrimen og Profil ikke vurderes i forhold til hverandre?
c) Det går ikke klart frem i boken at «Øklands kommentar om refusjon gjelder hovedsaklig ham selv og Jan Erik Vold, delvis Tor Obrestad.» Grunnen til at «de» - og det gjaldt flere enn dem Thon nevner - kuppet Profil i 1966 var i følge Økland at «andre fora var stengt for oss». (46) Jeg har dokumentert at dette er uriktig, og det kunne Thon også ha gjort hvis han hadde hatt et begrep om elementær kildekritikk.
d) Jeg har aldri benektet at gardens russiskkurs var et etterretningskurs, Thon angriper her en stråmann. Men at Otto Hageberg gikk på dette russiskkurset er ikke tilstrekkelig til å gi noe belegg for at studentoffentligheten på den tiden hadde teatret som modell og at det forkledde etterretningskurset «var en del av tidas maskespill». (34) Jeg har antydet at Thon istedet for slike luftige spekulasjoner burde ha sammenlignet de radikale styrene i Studentersamfundet med redaksjonsmedlemmene i Profil, men det har han ikke.
e) Thon påstår at analysen av maoismen som et «sluttpunkt for modernismens «spillvirkelighet"» ikke er sakset fra Jahn Bøhler. Thon må gjerne påstå at han har funnet på dette selv. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at han leste Bøhler i -78, der dette synspunktet kommer til uttrykk. I Harald Bache-Wiigs artikkel om Solstad fra -77 i «Linjer i Nordisk prosa 1965-75» er et slikt perspektiv fraværende. Thon selv var meget fjernt fra å betrakte maoismen som en spillvirkelighet i -78. Når fant han ut at Bøhler hadde rett? Eller kanskje noen lar seg lure til å tro at Thon har oppfunnet kruttet?
f) Ny stråmann: Jeg har ikke påstått at Thon ikke har benyttet seg av Kleberg. Jeg har sagt at Thon tålkelegger den klare forbindelsen mellom Bürgers teori om avantgardens prosjekt - åoppheve kunsten i livspraksis - og maoismen. Tvert imot påpeker han at «De fleste i Profil-redaksjonen ble SUF-ere og maoister, uten å se den store forskjellen det i virkeligheten var mellom 68/69-prosjektet og maoismen.» (135)
g) Det er irrelevant at Haavardsholm hadde en medforfatter til Gyldendals litteraturhistorie for den vidergående skolen. På forespørsel opplyser Per Christian Øiestad i Gyldendal at det ble funnet feil i både Øverlands og Haavardsholms bidrag, og at forlaget av den grunn valgte å trekke boken tilbake for å korrigere og publisere en ny og forbedret utgave. Aschehoug gjorde nylig det samme i forbindelse med oversettelsen av Anne Franks dagbok. Vi venter spent på om Cappelen Akademisk Forlag vil vise et lignende ansvar når det gjelder Thons bok.
Jeg har altså ikke begått noen feil i anmeldelsen. Men Thon har tilføyd en rekke nye til alle de halvsannhetene, uetterrettelighetene og fortielsene han allerede har gjort seg skyldig i. Han hevder også at jeg skal ha brutt «litteraturkritikkens grunnregel om å redegjøre for hva slags verk man tar for seg (intensjoner, genre)». Problemet består snarere i at Thon selv ikke har klart å redegjøre for hva slags bok han har villet skrive. Denne vurderingen skyldes ikke min angivelige «vrangvilje», men deles av både Bjørn Aagenæs (Kritikk-journalen 2-95) og Helge Rønning (Klassekampen 9.12-95). Thon bedyrer at han ønsker seg en diskusjon om boken, bare ikke på mine premisser. Rønning har påvist at det Thon egentlig vil ha ikke er en «samtale, men en enetale». På det grunnlag kan man kanskje gi Thon rett når han hevder at han ikke har avsverget maoismen.
bombe 1: Grunnen til at Thon utsletter sin egen redaktørtid er ikke bare basert på et «metodisk» eller «bevisst» valg - det er et forsøk på opportunistisk historieforfalskning av velkjent m-l-kaliber.
bombe 2: Jeg har antydet at Thon istedet for slike luftige spekulasjoner burde ha sammenlignet de radikale styrene i Studentersamfundet med redaksjonsmedlemmene i Profil, men det har han ikke.