Lordz of Brooklyn overser dagens trend mot jazz- og funkbasert hip hop og går tilbake til åttitallets «Old School»-rapmusikk. Inspirasjonen kommer fra barndommens Brooklyn, der virkelighetens pizzabuler kjemper om plassen med gategjengene fra Saturday Night Fever.

DIDRIK SøDERLIND

Lordz of Brooklyns navn inneholder alle komponentene i deres univers. «Lordz» henspiller på gjengene som hersket over gatene på seksti- og syttitallet. Feilstavingen henspiller på hip hop-jargong og lar gammelt møte nytt. Og «Brooklyn» er deres alfa og omega, forklarer gruppens kreative hovedkraft Mike McLeer:

[[Eth]]Vi kommer fra et veldig stolt nabolag. Det har alltid vært en følelse av at det var oss mot verden der. Vi ville vise at det var tæl i oss også. Selv kjører jeg en `52 Buick og bruker sort lærjakke. Jeg elsker den typen gjengnostalgi. Utseendet mitt er sikkert et resultat av en oppvekst med Scorsese-filmer.

Gjengene Mike forguder sloss om pizzabuler og gatehjørner i Brooklyn. Det sier litt om samfunnsutviklingen når balltrær og blåveiser tar på seg et ufarlig skjær sammenlignet med dagens gjengkrigere som kjemper med automatvåpen om crack-markeder.

Det begynner å bli nesten umulig å finne nye band uten pene klær og pyntelige hårsveiser. Det ser ut som om frisørene kommer til tjene inn det de tapte da Nirvana herjet som verst. I Mikes tilfelle handler det om å opprettholde tradisjoner:

[[Eth]] I mitt nabolag var det alltid viktig å være ordentlige, og når min far gikk ut var han alltid pent kledd. Menn trenger å se bra ut, denne møkkete grunge-greia var bare tull. Sier Mike, og anskueliggjør nok en gang at det er de rike ungene som lukter vondt, som de gjør det i velstandsbyen Seattle. Overklasseyngelets arbeiderromantikk

er grovt misforstått:

[[Eth]]Foreldrene mine arbeidet. Moren min hadde tre jobber slik at vi skulle ha mat på bordet. Det har gjort oss ydmyke. Arbeiderklassefolk er skikkelige mennesker som står på. Alle ønsker seg de gode tingene i livet, men for noen er det vanskeligere enn for andre.

Lordz of Brooklyn er, på samme måte som de opprinnelige skinheads, stolte av sin arbeiderklassebakgrunn. For dem er den blå kragen symbolet på ærlig arbeid, verdighet og lojalitet mot familien (den som vil, kan sikkert lese inn «Corleone» her.) Som blir en naturlig del av musikken deres. Han er derimot ikke blind overfor de negative aspektene ved arbeiderklassen, slik som jantekultur:

[[Eth]]Nabolaget kan holde deg nede, sier Mike. Selv har han brukt det som springbrett.

[[Eth]]Jeg vil påstå at vi er den første ærlige rapgruppa noensinne. Alt i alt er det få band som tar rapmusikken alvorlig. Som ung jypling fløy jeg rundt med sprayboks på jakt etter anerkjennelse.  spraye ned togvogner var vår måte å uttrykke oss på. Vi drev det ganske langt, og endte opp i flere bøker om graffiti på åttitallet. Men det hadde sin pris. En venn av meg mistet livet. Selv ble jeg arrestert. Rap var en annen måte å uttrykke seg på innen Hip Hop, og vi har tatt med oss det visuelle elementet inn i det mediet, sier Mike. Og demonstrerer dermed hvor viktig ansiennitet er i subkulturell sammenheng.

[[Eth]]Mange rapartister forsøker inntil det kjedsommelige å fremstå som «real.» Dere har plass for litt lek med deres egen fremtoning?

[[Eth]]Jo, det er klart vi har tunga rett i munnen. Hvis ikke vi kan le av oss selv, hvem kan det da? «Real» koker som regel ned til at folk forteller deg at de er gangstere. Der jeg vokste opp var det ekte gangstere, og de snakket ikke om hva de holdt på med.

[[Eth]]Dere har satset på rock der de fleste andre rappere beveger seg mot jazz og funk?

[[Eth]]Ja, og vi er utstøtte på grunn av det. Men å lage noe annet ville være umulig. På åttitallet hørte jeg mye på tidlige ting på Def Jam-etiketten. Alle bandene deres, som Run DMC, Public Enemy og Beastie Boys hadde alltid et veldig hektisk, kaotisk sound med rock«n«roll-samples flytende rundt. Moren min hadde en stor Woodstock-samling som jeg utforsket. Faren min hørte på ting som Cream og Rolling Stones hele uka og litt doo-wop på lørdagene. Det ville vært falskt om vi skulle prøve å fundere vår musikk på R&B eller jazz. Dette er min tolkning av hip hop.

En innvending Lords of Brooklyn ofte får høre er at hip hop ikke er noe for folk som er så bleke som dem. Det er selvfølgelig tull:

[[Eth]]Da hip hop ble født i New York var det et flerkulturelt miljø. Unger av alle raser løp rundt med spraybokser. Det var mange hvite med blant pionerene som graffitimalere, breakdansere og rappere. Det var fargen på sprayboksene, ikke på huden, som betydde noe. Men miljøet ble mer politisk fundert utover åttitallet, med det resultatet at de hvite ungdommene ble sett på som djevler og sånt noe. Tross alt er det mange hvite artister som har gjort mye for å ødelegge for hip hop, som Vanilla Ice. Selv er vi først og fremst ute etter å underholde. Jeg forteller alltid folk at Lords of Brooklyn er musikere, ikke politikere.

Det uunngåelige spørsmålet, i det sentimentaliteten tar overhånd, besvares:

[[Eth]]Jula er alltid den beste tida på året i Brooklyn. Samme om folk kranglet i familen eller hadde andre problemer så ordnet det seg alltid i jula. Jeg husker godt de store snøstormene vi hadde på syttitallet, og Julenissen kom gjennom gatene. Jeg har alltid opplevd det mer julete. Vi snek oss ut av senga klokka fire om morgenen for å smugtitte på pakkene.

[[Eth]]Noe av det jeg virkelig respekterer moren min for er at samme hvor blakke vi var, sørget hun alltid for å gjøre jula til noe spesielt. Om hun måtte stampe smykkene sine for å få endene til å møtes, gjorde hun det.

Lordz of Brooklyn

All in the family

American Recordings/BMG

Forslag til billedtekst: Gutta på hjørnet: Lordz of Brooklyn

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.