![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Mens NATO etter Dayton-avtalen kommer til å bruke titalls milliarder kroner neste år på å beskytte grensene til Karadzic' «Republika Srpska», lider menneskerettighetsarbeidet under pengemangel. FNs nye spesialrapportør Elisabeth Rehn mener at dette arbeidet er en forutsetning for fred og forsoning. Av Lars HoffFinlands tidligere forsvarsminister og for tiden medlem av Europaparlamentet, Elisabeth Rehn, var en rask tur innom Oslo fredag i forrige uke for å informere om sitt arbeid som FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i det tidligere Jugoslavia. Møtet med Rehn inngikk i Amnesty Internationals høstkampanje for forsvunne personer. Man regner med at 20-25.000 personer er «forsvunnet» i Kroatia og Bosnia-Hercegovina siden krigen startet i 1991.
Rehn overtok som spesialrapportør i slutten av september etter polakken Tadeusz Mazowiecki som gikk av i sommer i protest mot FNs og UNPROFORs passivitet under den serbiske erobringen av de «sikre sonene» Srebrenica og Zepa og de påfølgende massakrene av flere tusen bosniske muslimer. Stillingen som spesialrapportør er et hedersoppdrag, det vil si ulønnet, kunne fru Rehn fortelle, men det gjør at hun føler seg fullstendig uavhengig av press fra resten av FN-systemet. Rehn er formelt underlagt FNs menneskerettighetskommisjon i Genève, men skal også rapportere til FNs krigsforbryterdomstol. Spesialrapportøren har kontorer i Zagreb, Sarajevo, Mostar, Banja Luka og i Skopje i Makedonia, og hennes stab består kun av ni personer. Rehn understreket at hun ikke ønsker å fungere kun som bokholder, men også vil ha frem det menneskelige aspektet i konflikten. Hun er derfor opptatt av å knytte kontakter til lokale frivillige organisasjoner og har allerede gjennomført flere høringer i området.
En annen hjertesak for henne er at åpningen av massegraver skal skje på en verdig måte. Hun ønsker å ha representanter for de ulike trossamfunnene til stede slik at ofrene kan gis en velsignelse.
Hun satte umiddelbart denne godviljen på prøve da hun presenterte seg for de serbiske myndighetene i Banja Luka og forlangte å få besøke en gruppe eldre menn i den muslimske organisasjonen Merhamet som siden februar i år er holdt fengslet under svært kummerlige forhold. Motstrebende måtte de la ord følges av handling og slippe henne inn til de gamle mennene som er anklaget for spionasje og risikerer dødsstraff. Hun ble riktignok fratatt alle notater da hun forlot fengslet. Selv tror fru Rehn at det er lettere for en kvinne å få slike løfter, fordi på det mannsdominerte Balkan forventes det ikke at en kvinne våger å sette sin vilje igjennom. På sin neste reise vil hun forsøke å reise til Srebrenica.
Rehn har fått førstehåndskjennskap til det utbredte fenomenet «looting», dvs. plyndring av fiendens hus, gjerne etterfulgt av ildspåsettelse. I Krajina er 600 slike forhold blitt anmeldt, men det kroatiske rettsvesenet har så langt ikke foretatt seg noe. I det hele tatt er det rettsløsheten som kjennetegner situasjonen i de områdene hun har besøkt, sa Rehn. Det er også liten vilje blant de lokale myndigheter til å la flyktninger som tilhører andre befolkningsgrupper vende tilbake, noe som inngår både i Dayton-avtalen og fjorårets føderasjonsavtale mellom de bosniske og de Zagreb-lojale kroatiske myndighetene i Hercegovina.
Balkan har alltid produsert flere problemer enn det har kunnet konsumere og slik vil det fortsatt være, hadde en lokalkjent person sagt til henne. Men fru Rehn er ikke en som gir seg så lett. Hun har stor tro på at de lokale initiativene for å skape forsoning mellom befolkningsgruppene vil føre frem. Hun hadde gjerne sett at den internasjonale pressen ville bidra mer til fredsprosessen ved å omtale disse, og ikke bare krigen og overgrepene. Dessuten er det i dag ikke lenger mulig for FN å skyve menneskerettighetsaspektet i bakgrunnen, slik det var de første årene av krigen, mente hun. Mazowiecki skrev 18 rapporter og ble fullstendig neglisjert av FN-systemet. Menneskerettighetsarbeiderne i området sliter imidlertid fortsatt med elendig økonomi.
I en uttalelse til FNs Generalforsamling rett etter at Dayton-avtalen kom i stand, fremhevet Rehn at «uten rettferdighet kan det ikke bli noen forsoning og uten forsoning kan det ikke bli fred». Dayton-avtalen sier ikke noe om hva som skal skje med de som er siktet for krigsforbrytelser, men noe generelt amnesti må være utelukket, sa Rehn. Hun oppfordret samtidig Generalforsamlingen til å gi høykommissæren for menneskerettigheter og andre som arbeider for menneskerettigheter i området all den støtten de trenger, også økonomisk.