Leder: Rosenes torner

Sett fra de fleste synsvinkler må Aps etterkrigshistorie sies å være gloriøs. Men én torn er det i rosenes verden, og den kan for enkelhets skyld kalles Haakon Lie.

Lie var leder for Arbeiderpartiets organisatoriske arm fra 1945 til 1969. Det var i denne fasen det moderne Norge ble skapt, Arbeiderpartiet hadde 20 ubrutte regjeringsår, og galluptall partiet knapt har vært i nærheten av siden. Så hvordan kan man komme utenom Haakon Lie?

Svaret er enkelt: Det er umulig.

Det har Thorbjørn Jagland tatt konsekvensen av. Han hylller i dag Haakon Lies innsats mot kommunismen.

Reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg. Berntsen, Bakke og Rune Gerhardsen tar til motmæle på vegne av seg selv og alle de partikameratene som fikk føle Haakon Lies partipisk. Ekstra bittert må disse fire føle det faktum at den eneste Haakon Lie brukte sterkere språk om enn dem, var nettopp Thorbjørn Jagland. Men Jagland kan ikke lenger tillate seg å huske slikt. Det som skjer nå, er at Arbeiderpartiets formann tar på seg sin historiske eller ahistoriske/ evige oppgave: Å få partiet til å gravitere mot harmoniens forjettede sted eller ikke-sted.

Særlig interessant er Rune Gerhardsens innspill mot Jagland: Vi klarte å bekjempe kommunismen med demokratiske midler. Hvis han med «vi» her mener kretsen rundt kjøkkenbordet hos familien Einar Gerhardsen i Sofienberggaten, og det gjør han nok, så bør man huske hvem det var som først, kontant og definitivt skjøv kommunistene ut i kulden: Einar Gerhardsen under Kråkerøytalen i 1948.

Haakon Lie selv har aldri vært i tvil om hvem som var Arbeiderpartiets sjefsarkitekt: «Einar var et geni», «Einar hadde Fingerspitzgefühl», «Einar kunne skyte når noen måte dø.»

Einar Gerhardsen og Haakon Lie kan på mange måter sies å ha perfeksjonert et «good cop, bad cop»-arrangement. Ved siden av Haakon Lie, fresende sint og truende med bål og brann, kunne alltid Einar Gerhardsen fremstå som den følsomme, fornuftige, den det gikk an å snakke med. Hvilke enorme politiske og sosiale gevinster kunne ikke Einar Gerhardsen heve takket være dette?

I ettertid kan det virke som om selv «oppgjøret» Einar Gerhardsen tok med Haakon Lie på landsmøtet i 1967 var nok et taktisk trekk, nok et uttrykk for geni, fingerspissfølelse og en stø avtrekkerfinger. Haakon Lie selv var der og da blitt en belastning - på grunn av radikaliseringen av de yngre kadrene i partiet og ikke minst blant yngre velgere. Haakon Lie var blitt en anakronisme. At Gerhardsen skulle ha vanskelig for å omgås Lie, er ikke tilfelle, det viser de senere brevene - og de velpubliserte samtalene - de to imellom.

Kort sagt: Det er umulig å skille ut Haakon Lie som syndebukken og holde resten av partiet utenom ransakelsen. Tornen er en organisk del av rosen. Partiet som sådan må ta et samlet ansvar, og det har Thorbjørn Jagland sikkert innsett. Men det passer ikke Rune Gerhardsen og co. Bitterheten er for stor. Og de gamle radikalere skulle på en måte ønske at Ap ikke fra 1945 til 1969 hadde vært det partiet det var. Dét toget er imidlertid gått.

lm

Lurium

I det ville Vesten reiste Ebenezer Whitewash rundt og solgte sine miksturer til blodpris, inntil noen mistet tålmodigheten og klynget svindleren opp i nærmeste tre. Idag er Ebenezer blitt respektabel samfunnsborger med direktørtittel og kledelig dobbelt(dusj) etternavn med bindestrek og ingen kommentar til pressen. Same shit new wrapping. Noen ganger er medienes gapestokkmentalitet fullstendig på sin plass.

lm

Artikkel automatisk generert, 18/12-95, kl. 23.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.