Mediekeiseren: Citizen Murdoch

Hvem eier luften? Hvem eier ordet? Det gjør Rupert Murdoch, men han eier også en stabel med politikere rundt om i hele verden. Og er det nå på tide at han vinner valget i Storbritannia for Labour? Av Andreas Viestad.

En gang var han en australier ingen hadde hørt om. Men han kan sin bibelhistorie og sin Machiavelli, og nå er han en av de få som kan sies å være en virkelig global medieperson. Fra Matteus har han lært sin tvilsomme moral: «Den som har, skal få, og den som intet har, han skal miste selv det han har» (13:12). Fra Machiavelli har han lært at man ikke skal være nøye med hvem man inngår allianser med, så lenge det lønner seg.

I sommer reiste Murdoch rett fra et møte med sin venn og politiske partner Newt Gingrich i USA til Kina, der han inngikk en avtale med Folkets Dagblad. «Den ideelle alliansepartner», sa han etterpå om kommunistorganet. Man kan lure på hva som gjør at han har falt for Arbeiderpartiet i Australia, Thatcher i Storbritannia, Gingrich i USA og nå i det siste, det kinesiske kommunistpartiet, men de har faktisk alle noe til felles som gjør dem fristende for mediemogulen: Samtlige er eller har vært på jakt etter å endre på de statlige reguleringene, og i endringsfasen kommer Murdoch inn og får tak i så mye av kaka som mulig.

Kampanje for Major

Neil Kinnock var på vei mot seier da Murdoch-pressen satte inn en kjempekampanje mot Labour i 1992. Martin Linton, journalist i The Guardian, har analysert meningsmålinger gjort før valget og konkluderer med at det var leserne av The Sun, landets klart største avis, som vendte seg bort fra Labour i innspurten av valgkampen. I kjent stil antydet avisen at Kinnock var «ustabil», slik tidligere partiledere var kalt «KGB-agenter» og «psykotiske». Utslaget gjorde overskriften i The Sun valgdagen: «If Kinnock wins today will the last person to leave Britain please turn out the lights».

Like før hadde The Sun brakt en «nyhet» om at en egen nemnd av homofile og lesbiske skulle vurdere byggesaker: Hvis du skal bygge ut garasjen din trenger du de lesbiske og homofile gruppenes godkjenning, skrev avisen.

En merkverdig løgn å komme med, men etter sigende fulgte den av at Murdoch hadde gitt ordre om at alle midler måtte brukes for å bekjempe Labour. Ennå var ikke hans verk ferdig i Storbritannia, og han kunne ikke godta en ny regjering som ville begynne å regulere det mediesirkuset Thatcher slapp løs på 80-tallet.

Nå er det mange ting som tyder på at han har skiftet lojalitet i det siste. Tony Blair, stadig mer opptatt av å ligne på Thatcher enn forgjengerne i eget parti, begynner å bli en ny yndling for Murdoch. Sommeren brukte Blair blant annet på en tur til Australia, der han ble offisielt forsonet med mediemogulen. Kanskje synes Murdoch det er på tide med litt mer reguleringer igjen, for å beskytte investeringene i Storbritannia. Han har stort sett det han vil ha der nå. Han kontrollerer de største og mest toneangivende avisene i landet, og er den største private enkelteieren på fjernsynsfronten. Det er på tide å konsolidere.

Kjøper venner

Ingen har visst bedre enn Murdoch hvor viktig det er å ha venner i det politiske liv. Han er for eksempel forleggeren til Newt Gingrich. Gingrich tjente 15.000 dollar på sin forrige bok. Med Murdoch som redaktør er summen hevet til bemerkelsesverdige 4,5 millioner dollar for to bøker, skriver det amerikanske tidsskriftet The Nation. Robert Sherill, amerikansk kommentator og Murdoch-kritiker, er ikke nådig.

«Det er korrupsjon, det er bare det at lovene våre ikke klarer å plukke det opp. Ingen kan anklage en forlegger for å betale for mye til forfatterne sine, men at det i dette tilfellet er snakk om en bestikkelse, er det nok lite tvil om».

Sherill ser gavmildheten i sammenheng med at Murdoch-imperiet var i en klemme i det føderale medierådet FCC. I verste fall kunne Murdoch miste retten til å eie fjernsynskanalen Fox, og tape nærmere en halv milliard dollar. Gingrich på sin side signaliserte sin støtte, og FCC nøyde seg med å påpeke klare regelbrudd, men uten å gjøre noe med det.

The Nation skriver at også Margaret Thatcher har mottatt en pen sum fra redaktør Murdoch for sine memoarer - over fem millioner dollar. Det var som takk for sist, for at hun plukket fra hverandre Storbritannias antitrustlover, og lot australieren få overta en tredel av den nasjonale pressen. Han fikk et eget unntak fra reglene for fjernsynsdrift, slik at han har kunnet etablere en mengde nye kanaler. Og i kampen mot fagforeningene var jern-ladien og den stadig sterkere mediekeiseren kampfeller.

Inngangsbilletten til Kina var også en bokkontrakt. Datteren til Deng Xiaoping skal ha mottatt et uspesifisert beløp fra forlegger Murdoch, samtidig som han inngikk viktige avtaler med kinesiske myndigheter.

Australske avtaler

Men han legger ikke skjul på det, australieren som ble amerikansk statsborger i 1985; det er fortsatt gamle Australia som ligger hans hjerte nærmest. Her har han, igjen ifølge kritikere, ikke bare manøvrert seg i terrenget, han har skapt det. Gjennom suspekte allianser med det australske arbeiderpartiet har han klart å vinne en unik posisjon, med kontroll over 70 prosent av storbyavisene og en rekke fjernsynskanaler.

I Australia bor også mesteparten av familien hans, sønnene og døtrene har overtatt ledelsen i datterselskapene. News International, det store Murdoch-selskapet som opererer over hele verden, er i ferd med å bli overtatt av neste generasjon Murdoch'er.

Tidsskriftet The Economist har lenge spekulert i fremtiden til selskapet, ettersom det i så stor grad er bygd opp rundt «fornemmelsene til en svært spesiell mann, som er villig til å gamble stort på svært forskjellige områder i hele verden». The Economist mener Murdoch nå er i ferd med å konsolidere, slik at selskapet kan stå frem som stort og solid når teknologien sprenger grensene for politikernes reguleringer. Det er da neste generasjon kan overta; det er på det rene at Rupert Murdoch først og fremst er en gründer. Det eneste overordnede forretningsmålet han har annonsert offentlig er at han vil sette Australia-baserte News International i stand til å være den viktigste medieaktøren i det neste århundret.

Gjennom det nære samarbeidet med Labour i Australia har han klart å bli det onde tunger kaller «keiseren av Australia». Ved å gi hverandre gjensidige tjenester har partnerne kunnet fø på hverandre i tunge stunder; partiet har, blant annet gjennom lojal støtte fra Murdoch-avisene, klart å holde seg ved makten i 12 år. Til gjengjeld har Murdoch kommet først i køen når privilegier skal deles ut. Skribenten John Pilger i det britiske tidsskriftet New Statesman & Society forteller om den siste merkverdige «gaven» mediemogulen har fått fra staten:

«Partiet har en tradisjon med å gi Murdoch «noe stort» til gjengjeld for støtte fra avisene hans. Det siste er en del av Australias kulturarv: Sydney Showground ble gitt til befolkningen i 1822, og er en av byens samlingsmerker. Nå skal Murdoch få området, og forvandle det til «et Hollywood ved sjøen», der filmselskapet Fox skal holde til.»

Men vennskapet har overgått seg selv denne gangen, mener Pilger.

«For at partiet og formannen i New South Wales skal få en overskrift per dag, og ikke en bøtte med dritt, skal staten i tillegg betale for oppussingen av parken. 26 millioner australske dollar koster det, bare for at Labour skal kunne fortsette alliansen med en av verdens mest notoriske monopolister.»

Paul Keating, Labour-lederen i Australia, er ikke kjent som noen diplomatisk mann. Han kaller sine politiske motstandere for «pissmaur» og «løgnere». Dette er en stil som passer godt inn i en tabloidpresse av Murdochs slag, særlig når den er vennlig innstilt.

Mange lurte på om den britiske Labour-lederen Tony Blair ville klare å komme på bølgelengde med Murdoch på samme måte som Keating. I hjemlandet er han jo kjent som Tony Blur, fordi han for mange har virket uklar og vinglete i kontroversielle saker.

Men i sommer klarte han trolig å vinne også Murdochs personlige tillit. Sammen med sin kone Cherie reiste han til Australia for å holde et foredrag for Murdoch og News International. I stedet for å snakke om Labour-politikk holdt Blair et foredrag der hovedsaken var hans store beundring for Thatcher. Storbritannia skulle aldri inn i reguleringenes jernklo igjen, lovet han.

Etter foredraget var det tid for sosialt samvær, og New Statesman kunne rapportere at «Tony og Cherie hadde koselige middager med Rupert og Anna». Hjemme i Storbritannia fulgte den gamle venstresiden utviklingen med frykt. Var partilederen i ferd med å selge partiets sjel til djevelen?

Det virket umiskjennelig slik, men ingen ville protestere for høyt. Labour må vinne neste valg, hvis partiet skal overleve. Og flere og flere skjønner at det er i en uhellig allianse med Murdoch dette kommer til å skje.

Teknologiens triumf

I Norge har vi stadige debatter om hva monopolisering vil bety for pressen, for kvalitet og integritet. Resultatet i Murdochs tilfelle er i hvert fall klart. Han har blitt en Berlusconi som ikke en gang har et ønske om å stille til valg, han har jo all den makt han trenger. Ifølge The Nation er også den journalistiske linjen hans for skitten til at han ville oppnå noen særlig tillit. Han representerer det folk forakter ved mediene, men likevel kjøper.

«Opphisselse, sensasjonalisme og vulgaritet», kaller den offisielle biografen William Shawcross den redaksjonelle linjen i Murdoch-avisene. Mest beryktet er The Sun og News of the World. Sistnevnte brøt gjennom til det store markedet med overskriften «Aliens kidnapped our son and turned him into a cucumber». Seriøse pressefolk satt latteren fast i halsen da de oppdaget at avisen var i ferd med å bli den største søndagsavisen i Storbritannia. The Sun er allerede den største engelskspråklige avisen i verden, med et opplag på mer enn to millioner hver dag.

I USA har han stor suksess med fjernsynskanalen Fox, som har satset på spekulative kriminalprogrammer fra virkeligheten, «Reality TV».

Da Murdoch ga ut Hitlers dagbøker, visste han trolig at de var falske, han hadde i hvert fall blitt advart en rekke ganger. «Vi er tross alt i underholdningsbransjen», var hans greie kommentar da svindelen var avslørt. Og i hans medieverden er det ikke lett å skille nyheter fra underholdning. For det er ved å viske ut skillene at man kan kontrollere opinionen lettest. «Han er rn suspekt pupp- og rumpe-salgsmann fra Oz», skriver Robert Sherill i The Nation.

Nylig la Murdoch ned en av avisene sine, Today i London, en forholdsvis renslig «down-market»-avis med et opplag på 250.000. I stedet for å selge den brysomme avisen med underskudd, la han den ned. Undersøkelser viste at flesteparten av dem som nå ville bli avisløse kom til å ende opp med å kjøpe The Sun. Dermed kunne han beholde leserne uten å trenge å lage en egen avis for dem. Dessuten - Today var en lojal Labour-avis. Uten den på markedet kan Murdoch selge sin støtte ved neste valg enda dyrere; The Sun blir dermed et viktigere politisk talerør, trolig det som kommer til å avgjøre også neste valg, slik de skryter av at de vant valget for toriene i 1992.

For all del, Murdoch driver seriøse aviser også, både The Times og New York Post hører til det enorme mediekonsernet hans, News International. Kritikere sier at han har gjort dem om til bleke skygger av seg selv, men de er fortsatt svært viktige. Høyresiden i USA har også fått et nytt talerør i The Standard. Dette er hans måte å holde kontakten med de som styrer, og dermed være med på å sette dagsorden også for eliten.

Når det snart er valg både i USA, Australia og Storbritannia, er det ingen grunn til å tro at Murdoch vil trå forsiktig. Nå skal landene vinnes for neste fase av Murdoch-revolusjonen. Han vil holde seg inne med lederne inntil han ikke lenger trenger dem. «Til slutt vil teknologien vinne over politikerne, slik at de ikke lenger kan regulere», sier han. Og når den tiden kommer har Murdoch allerede spunnet sitt nett rundt hele verden.

Billedtekst: The Sun: Med denne forsiden vant Murdoch valget for Major i 1992.
Mer i sikte: Murdoch er ikke fornøyd med det han har, nå vil han konkurrere med CNN.

Imperiet

CNN er blitt for liberal, mener Rupert Murdoch. Det var i hvert fall begrunnelsen han brukte da han forrige tirsdag avslørte planer om å starte en ny, 24-timers ren nyhetskanal.

I løpet av noen få år vil kanalen være i sving, skal en tro Murdoch. Dersom han makter å ta opp konkurransen med Ted Turners CNN, vil enda en brikke i australierens medieimperium falle på plass.

Overskuddet i Murdochs selskap News Corporation var i fjor på 9 milliarder dollar, og stammet fra en rekke forskjellige medieselskaper. De viktigste:

- Murdoch står bak en tredjedel av avisopplaget Storbritannia, og nær halvparten av det australske

- Fox Television i USA, som truer hegemoniet til de tradisjonelle tre store nettverkselskapene ABC, CBS og NBC (sto for 31 prosent av profitten i fjor)

- British Sky Broadcasting, som inkluderer tv-nyhetskanalen Sky News

- TV Guide, magasinet med størst opplag i USA

- Forlaget HarperCollins, et av verdens største

- Star TV, som sender over satellitt til et asiatisk publikum på rundt 220 millioner

- Online-tjenesten Delphi, som gir tilgang til Internett

oaø