Leserbrev: «Ministerstyre» og Statens Kunstakademi

Det finnes i dag ingen offentlige organer som har dannelse nok til å gi en annen fremstilling. En stat som har besluttet å holde seg med kunstakademier, har ikke lykkes i å spre noen forståelse for at slike institusjoner finnes, og det regnes som et uttrykk for folkestyre at de til stadighet henges ut. Arbeiderpartiet som engang under gjenoppbyggingen etter krigen støttet en ufarlig modernisme, har snudd. I dag bruker det ene-regjerende partiet populismen til å styre disse institusjonene. Hernes har i sine omfattende reformer ikke funnet det nødvendig å gjøre noe med dette vakuumet i den offentlige informasjon, så lenge det er et egnet styringsmiddel.

Statens kunstakademi (SKA) har i alle år vært preget av slapp struktur, manglende helhetsforståelse og vilkårlig styring. Oppå dette har det i de senere år foregått en omlegging av grunnleggende sider ved skolen, som kan sammenfattes i følgende punkter: 1) Sammenbruddet i hierarkiet av tradisjonelle medier og materialer 2) Nødvendigheten av teori 3) Behovet for nye undervisningsmetoder.

Det er vår oppfatning at Hernes` inngrep mot akademiet i den senere tid, både opprettelsen av professorater i det han kaller «tradisjonelle figurative teknikker», og de omfattende planene om sammenslåing av alle estetiske skoler til en slags Fame-school, ikke kan forstås som annet enn en maskinstorm mot disse endringene. Dette fordi planene om å samle byens kunsthøyskoler i en ghetto overser at de fruktbare alliansene for kunstakademiene går i helt andre retninger enn mellom kunstfagene. Sammen med denne ghettoiseringen ser vi så behovet for å skrive kunst ned til håndverk, og professorater på akademiet ned til utøvelsen av en teknisk ferdighet, noe ingen med forstand på såkalt figurativ kunst vil kunne akseptere.

Det er likevel ikke verre fatt ved SKA enn at flertallet av norske kunststudenter søker seg hit. De er ikke blitt skremt bort av omleggingen mot en «vanskeligere» kunst som forutsetter teoretiske tilganger, andre undervisningsformer enn den gamle individuelle korrekturen og en verden av ting hvor ikke kunstverdigheten er fordelt på forhånd. Det er ikke hendighet, men en kritisk holdning, - ikke produksjon av, men en diskusjon om kunst som er blitt det vesentlige i dagens akademiutdannelse.

I den senere tid har det som kjent fremkommet uregelmessigheter ved SKA som både studentene og de ansatte beklager. Nå har Aftenposten (9/11) også greid å gjøre ruteknusing på rektors kontor til en del av diskusjonen. Men knuste ruter er og blir en politisak, og intet argument til støtte for rektors kunstpolitiske syn. Det er imidlertid ingen politisak, men et ubehagelig faktum at rektor har pådratt seg mistillit fra 90 prosent av skolens studenter og lærere.

På grunn av indre stridigheter, slapp struktur, og nødvendigheten av endringer i undervisningens innhold, har det blitt for fristende for en sosialdemokratisk minister med sterke markeringsbehov å gripe inn, overkjøre styret og tvinge gjennom en «løsning». Heller ikke Hernes er interessert i å gi kunst akademisk frihet. Når han i talen ved skolens åpning i høst gir inntrykk av en minister som står for tradisjonen, løper han inn åpne dører i norsk kunsthistorie. I Sverige har man villet unngå komikken i slike departementale inngrep mot den akademiske friheten med lov, og overtredelsen kalles rett og slett «ministerstyre». Her i landet mangler det som kunne hindre Hernes i å få et offentlig kunstsyn med følger for høyskoleutdannelsen. Og det synet han avslørte i sin tale til akademiets studenter og ansatte, ville ikke overraske noen samfunnsvitere. Komikken blir ikke mindre ved at det er de borgerlige avisene i Oslo som tar til orde for departementale inngrep. Det er denne konsensus mellom styringskåtskap og fordommer mot vanskelig kunst som burde bekymre den demokratiske politikeren Hernes. Forenklingen av figurativ kunst til hendighet er det opp til akademiet selv å forhindre.

Ministeren fremstiller sitt inngrep som et forsvar for pluralismen. Han mener optimistisk at beslutningen om to professorater i figurative teknikker gjør at «Akademiet kan erobre seg en plass som en ledende institusjon i Norden ved sine vitale spenninger». Ingen burde ha illusjoner om at et statlig overstyrt akademi noen gang kan bli «ledende». En annen ting er at han tror at en innføring av massemedienes fremstilling av vitale spenninger høyner presisjonsnivået på landets fremste læreanstalt i kunst.

Her fortsetter Hernes i god norsk tradisjon; han vil ha mer av den styring som har ødelagt norsk kunst etter at kunstbegrepet ble nasjonalisert ved inngangen til dette århundret. Siden har norsk standard vært inkonvertibel i internasjonal kulturell valuta, og uansett moderne preg vært husflidskopier av konsepter som knapt har vært forstått. Inkonvertibel ikke bare fordi vi er usamtidige med den diskusjon som foregår, men fordi det intellektuelle nivået er så lavt at norsk kunst uansett ikke ville ha noe å bidra med.

Akademiet kan umulig se det som sin oppgave å smigre norsk kunst i tiltro til sin egen nordiske standard, slik rektor gjør i en kronikk i Aftenposten 15/10. Det ville gjøre undervisningen på akademiet overflødig. Undervisningen må derimot både kompensere for mangelen på offentlig informasjon om det som er felles internasjonalt vilkår for kunst, og samtidig legge seg på et nivå som gjør det mulig å forholde seg kritisk, dvs. ikke bare fordomsfullt eller etterapende til denne informasjonen.

Å forvente at akademiet både skal fungere kritisk, og samtidig legitimere populistenes syn på kunst, om enn i pluralismens navn, er et besynderlig stykke tankegang. Det er akademisk umulig både å følge en internasjonal diskusjon, og operere med en depresisert motsetning mellom «modernisme» og «tradisjon» som knapt gjør annet enn å opphøye fidus til tradisjon og derfor bare bidrar til den enorme omsetningen av rammeforretningskunst i dette landet.

I rektor Petterson fikk departementet sin mann på akademiet. Akademiet fikk derimot ingen talsmann overfor departementet. Rektor har aldri lagt for dagen noen helhetsforståelse for institusjonen, men monomant holdt fast ved sin fikse idé om «teknisk-figurative» professorater, som nå altså er innført på akademiet ved «ministerstyre». Dessuten har han tolket passasjen i beskrivelsen av sin stilling som «faglig ansvarlig» på en fundamentalistisk måte, noe samarbeidsproblemene viser. Han har oppfattet seg som skapende og ikke bare godkjennende instans for innholdet i undervisningen, noe som aldri har sluttet å forundre de faglig ansatte. Det får være et åpent spørsmål om denne feilslutningen skyldes personen eller stillingsbeskrivelsen, men den er uansett en misforståelse av hensikten med en faglig ansvarlig rektor.

Rektor skal ikke ha noen ideologisk, men en kritisk oppfatning av sin funksjon, om han vil unngå å forsterke det populistiske kvelertaket på akademiet og fordommene mot den moderne kunstinstitusjonen. Det hører med til historien at rektor i to og et halvt år har styrt skolen fra sitt kontor, uten interesse for annen daglig drift, og uvitende om hva som foregår på ateliene eller i undervisningen. Dette til tross for at han gjentatte ganger er bedt om å holde seg informert, om ikke for annet så fordi han er «faglig ansvarlig». Rektor har hele tiden latt seg bruke av pressen, som har funnet støtte for sin gamle vrangforestilling om undervisningen som en modernistisk konspirasjon mot landets forfulgte tradisjonalister.

Ingrid Book, professor maleravdelingen

Steinar Christensen, prof. skulpturavdelingen

Dag Erik Elgin, timelærer maleravdelingen

Stian Grøgaard, teorikoordinator

Carina Hedén, amanuensis maleravdelingen

Arne Nilsskog, amanuensis grafikkavdelingen

Hege Nyborg, timelærer maleravdelingen

Michael O'Donnel, 1.amanuensis skulpturavdelingen

Arvid Pettersen, prof. maleravdelingen

Zdenka Rusova, prof. grafikkavdelingen

Dag Rødsand, amanuensis grafikkavdelingen

Staffan Schmidt, teorilærer skulpturavdelingen

Lars Vilks, teorilærer skulpturavdelingen

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.