![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Stadig flere nordmenn holder seg med den oppfatning at de deltar i diskurser under lunchen, ved cafe-bordet eller i foreningen. Det de mener er den type muntlig meningsutveksling de fleste av oss ennå benevner 'diskusjon'.Nå er det jo slik at innhold og mening i begrepene vi gjør bruk av ikke er gitt en gang for alle, men derimot varierer i tid og rom - altså med påviselige forskjeller i mening fra sted til sted og underlagt endring over tid. Slik også med diskurs-begrepet, naturligvis. Dets tiltagende popularitet som beskrivelse av lunch-samtaler skriver seg imidlertid fra begrepets sentrale posisjon i poststrukturalistisk analyse og fransk semiotikk. Denne postmoderne måten å forstå verden på har grepet om seg til tross for betydelig motstand innenfor etablert Akademia, og nå altså i en slik grad at mange mener de kan påbegynne og avslutte halv-times diskurser på egenhånd. Innenfor poststrukturalistiske tilnærminger er imidlertid forskjellen på diskurs og diskusjon noe større enn den fonetiske variasjonen i termer som refererer til samme fenomen. Mens diskusjoner er individers meningsutveksling i entydig avgrensede fora, som regel begrenset oppad til et tresifret antall deltagere, er diskurser fluktuerende systemer som utgjør og regulerer meningsdannelse med nedslagsfelt i hele kulturkretser.
Det lar seg gjøre å identifisere en tematisk kjerne i diskurser, men bare såvidt. Ellers er diskurser sammenflettet i uopphørlig overlapping og forandring, preget av kronisk flytende grenseområder. Mens diskusjoner ideelt sett er strukturert som dialoger - men stundom antar form av monologer - kan diskurser anses for å være heterologer. Altså et kakofonisk kor av stemmer der deler av virkeligheten utrustes med mening i en spontan, men likevel regulert prosess. Den er spontan forsåvidt som at produksjonen og utvekslingen av ideer ikke kan kontrolleres i detalj, samtidig som den er regulert forsåvidt som det dannes grenser for hva som legitimt kan tenkes og uttrykkes.
En rekke disiplineringstiltak er virksomme, hvorav de mest åpenbare er å hogge hodet av den som sier noe galt - alternativt å sperre ham inne. En annen åpenbar og utbredt løsning er å erklære opponenter til de rådende forestillinger for sinnslidende og derved ugyldiggjøre deres ytringer. I tillegg reguleres meningsdannelsen gjennom mer sublime mekanismer der form og adgang er nøkkelord. Hvorledes noe sies har betydning for hva som kan sies, noe man tillæres gjennom for eksempel utdanningssystemet. Og mestrer man ikke formale regler for meddelelse, nektes man adgang - til for eksempel universitetene eller redaksjonene. Diskurser er dermed ikke simpelthen det som ytres eller tenkes, men også de (forskjellige) sett av regler, systemer og prosedyrer som bestemmer hva som kan ytres - og som i sum regulerer hvorledes viten dannes.
Et hovedanliggende i diskursanalyse er å påvise rådende forestillingers historisitet. Organisatoriske enheter, sosiale systemer og politiske regimer - fra det rasjonelle subjekt til det internasjonale anarki - er temporære og tilfeldige derved at de er historisk betinget. Et studium av ideenes, forestillingenes og tenkningens genealogi - deres opphav og utviklingshistorie - inntar derfor en sentral plass i poststrukturalistisk analyse. I vissheten om at poststrukturalistiske tilnærminger har sin egen historisitet, søker man ikke å konstruere nye teoretiske grande designs, men tar snarere sikte på å nedbygge forestillinger som tas for gitt, med målsetting om å åpne opp for nye tankebaner.
I poststrukturalistiske studier flyttes det analytiske fokus fra det man apriori anser for å være grunnleggende og bestandige strukturer, til en undersøkelse av hvorledes struktur og aktør er kognitivt konstituert - altså uten annen forankring enn som forestillinger i våre egne hoder. Disse forestillingene er dannet gjennom diskurs, og man kan altså søke seg frem til deres kjerne, opphav og endring gjennom diskursanalyse. Derigjennom kan man vise hvorledes ubestandige og tilfeldige forestillinger tilordnes uomtvistelig status som grunnlag for bestemte handlinger. Siden forestillingene i en viss forstand er tilfeldige konstruksjoner, er handlingene de avstedkommer slett ikke uomgjengelige - selv om mange ser seg tjent med å påstå nettopp det. Gjennom diskursens orden er tenkningen disiplinert og handlingsalternativene derved redusert.
Slik vil man innenfor poststrukturalistiske tilnærminger stille seg tvilende til fruktbarheten av skarpe skiller mellom tenkning, ytring og handling (og ikke bare for de tilfeller hvor handlingen utføres ved en ytring), såvel som mellom metodologi, studieobjekt og analyse. Snarere kan disse distinksjonene ses som nok en ytring - en tekst - innenfor metateksten 'epistemologisk teori', som utgjør en del av - og bidrar til å konstituere - rådende forstillinger om virkeligheten, men ikke uten egen intertekstualitet og historisitet. På samme vis, og under den samme type føringer, leverer heller ikke den poststrukturalistiske analyse annet enn nok et bidrag til heterologen - til 'Le Texte Général'.
Det er altså bare én god grunn til at man bør omtale sine diskusjoner som diskurser, nemlig at ens anseelse som regel stiger ved påtatt beleven språkbruk av ord ikke alle er fortrolig med betydningen av.