apropos: Rune og jeg

Flere enn meg har merket seg hva som har skjedd, hele vognen ånder i stillhet, ingen sier noe, selv alkisen på bakerste benk holder kjeft. Det er stille som på Røabanen.

Vi venter, det er det vi gjør. Vi venter på at Rune skal handle, si noe, ta ordet, fortelle oss et par sannheter, stramme oss opp, fortelle oss litt om forskjellen på galt og rett. Men det kommer ingen anti-snillistisk prediken, Rune finner seg et sete og setter seg rolig ned tvers overfor en type som er sjokoladebrun i ansiktet, jeg ser på min sidemann, han nikker megetsigende til meg. - Rune går varsomt frem, han finner seg sitt bytte, setter seg rolig ned og begynner å diskutere og før vi er fremme ved Ullevål Hageby har svartingen reist frivillig hjem, sier sidemannen. Jeg ser på Rune, det lyner i de blå øynene, det er som om han er på nippet til å ta innvandreren et skikkelig tak, alle kan se at han er skikkelig forbannet, antisnillisten i oss andre trikkepassasjerer våkner, vi puster tungt og følger intenst med, omtrent som om det var en fotballkamp. Dette er alvor, når vil Rune slå til?

Innvandreren begynner å merke det mentale presset, jeg ser svetteperlene piple frem på pannen, han må nå skjønne i hvilket land han lever, hvem det faktisk er som setter premissene.

Vi nærmer oss Bislett, den sjokoladebrune gir etter for presset og går av. - Hva var det jeg sa, sier min sidemann, og vår beundring for Rune er steget noen hakk. Han bare stirrer dem ut av landet!

En pensjonistklubb kommer på, gamle damer tyter inn i trikken og Rune følger sin

egen lære og lar de gamle og syke komme først, han reiser seg og gir plassen galant til en av de trengende.

Nå står Rune i midtgangen, nok engang venter vognens andre reisende i spenning. Vil ha gjøre det nå? Vil han ta en par armhevinger i trikkens takrør, de man vanligvis benytter til å støtte seg til i rushtiden, nærmest bare for å utnytte tiden til litt sunn gymnastikk? Men Rune gjør ikke det, han nøyer seg med blikkets kraft, vi vet alle at vi kommer til å ta en liten treningstur når vi kommer hjem i dag. Han sender oss stram-deg-opp-blikket, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på det.

Men på Adamstuen går Rune av, en av de gamle damene slenger et kyss etter ham, snøen faller og før han er gått over gaten er han ute av syne.

DOKK

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.