Kommentar: Dømt til å elske Amerika

Krigen i Bosnia er den første store utfordringen Europa har fått siden 2.verdenskrig, og skulle være prøvesteinen på Europas muligheter til å holde fred i eget hus.

Å si at de europeiske statene mislyktes er ingen sterk påstand, 250.000 lik nytter det ikke å snakke seg bort fra. Selve ideen om et selvbestaltet og selvsikkert Europa er ødelagt i uoverskuelig fremtid.

EUs mektigste stater, Frankrike, Tyskland og Storbritannia hadde når det kom til stykket ingen vilje eller evne til å gjøre noe med krigshandlingene, intet moralsk mot, ingen forestilling om at dette handlet om selve det europeiske prosjektets fremtid. De opererte som suverene nasjonalstater med egne agendaer og prioriteringer, og klarte knapt å samhandle om annet enn ikke å handle.

FNs fredsmegling førte heller ikke frem, men det ville være galt å legge hele byrden på organisasjonen. Sikkerhetsrådet fikk aldri de nødvendige fullmakter fra sine medlemsland. FNs mandat var fredsbevarende, men det var ingen fred å bevare, derfor var oppgaven umulig, og ble i stedet omdefinert til å være en ren humanitær innsats. Men et humanitært prosjekt i en bestialsk krig kan vise seg å gjøre vondt verre. Serberne utnyttet aktivt FN-soldatenes tilstedeværelse og tok dem i sommer som gisler i kampen mot trusselen om NATO-bombing. Krigen kunne fortsette og serberne viste seg umulig å stoppe. Inntil et visst punkt.

Amerikanerne hadde gjennom flere år rustet og trent opp kroatene, og når offensiven kom - delikat akkompagnert av NATO-bombingen (i realiteten nesten bare amerikanske fly deltok) - var de bosniske serbernes lykke snudd.

Dette er det andre eksemplet på Pax Americana, det første var Irak. Der ordnet USA opp på en temmelig hardhendt måte, og de aller fleste oppfattet at aksjonen var mer motivert ut fra USAs behov for sikre oljeleveranser fra Midtøsten, enn av krenkede folke- og menneskerettigheter.

Pax Americana er ingen konsistent strategi, men rollen som verdenspoliti vil ligge på USAs skuldre i lang tid fremover, i fravær av et mektig og aktivt FN må klodens sterkeste stat fylle dette tomrommet.

Denne gangen var USAs inngripen delvis motoivert av Clintons behov for å ha en utenrikspolitikk å vise til ved presidentvalget neste år. Delvis lå også en alt mer fremtredende ergrelse over at USAs europeiske allierte viste seg helt impotente til å ordne opp i egen bakgård, men aller sterkest var de rene humanitære hensyn, skal man tro mye av den bakgrunnsinformasjon som har lekket ut.

Spesielt opplysningene om de bosniske serbernes makabre framferd i Srebrenica skal ha ført til at USA rett og slett bestemte seg for å stoppe krigen, en gang for alle.

«Dette kan ikke fortsette lenger», utbrøt en amerikansk diplomat til Newsweek, og andre kilder har også sagt at det til USA å være var en forholdsvis endimensjonal moralsk begrunnelse som veiet tyngst.

Uansett, de gjorde det igjen. Amerikanerne reddet Europa for tredje gang.

Selv om det i dag virker både naturlig og som det eneste rette, er det viktig å være klar over at USA historisk sett ikke har vært spesielt begeistret for å engasjere seg i Europa.

Da de i 1917 gikk inn i krigen på engelsk og fransk side var det etter langvarig press både eksternt og internt. Det var en ytterst komplisert prosess som førte frem til USAs deltagelse, isolasjonismen stod sterkt, og frykten for å bli trukket inn i en krig som aldri ville slutte var sterkt.

USA deltok ikke i 2. verdenskrig før Pearl Harbour, og hadde det ikke vært for det japanske angrepet og Japans allianse med Tyskland, er det ikke selvsagt at USAs engasjement ville gitt seg et så aktivt utslag som det gjorde.

Det viktige er imidlertid at USA har vist en forbausende evne til å redde Europa, i 1. og 2. verdenskrig fra det totale sammenbrudd, denne gangen fra en moralsk kollaps.

USAs hegemoniske rolle og åpenbart imperialistiske ambisjoner i store deler av den fattige verden, samt landets aggressive opprustning under den kalde krigen har gitt mange den nødvendige moralske begrunnelse for å ønske å ikke tilhøre USAs interessesfære. For mange europeiske radikalere har dette vært en essensiell motivasjonsfaktor for en stadig tettere europeisk integrasjon, men nå er det blitt åpenbart at dette kontinentet ikke har noe å by på.

Europa er et umodent og inkompetent barn, 2000 år med sivilisasjon har vist seg som komplett uegnet basis til å løse de mest symptomatiske av alle konflikter i Europa; de nasjonalistiske.

Både kroatene og serbere har etnisitet som eneste legitimerende funksjon for sine statsdannelser.

Europas inndeling i nasjonalstater fungerer selvsagt som trylleformular for disse fascistoide maktene, kanskje var det nettopp også derfor totalt urealistisk å vente at et kontinent som er grunnlagt på selve nasjonalstatsideen var i stand til selv å regulere de mest perverse utslag av den.

Derfor har vi intet valg - muligens dessverre - , vi må elske denne nasjonen som padler og flyr seg over Atlanteren hver gang vi er på vei ned i vår egen udugelighet.

Uten Amerika er det ikke håp. Let's face it!

ERLING DOKK HOLM

Bildetekst: Pax Americana: Bill Clinton og amerikanske soldater i Kuwait.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.