Leder: Rottefangeren fra Gutenberg

Pressens lesere eller medias publikum får stadig samme matretter. Nye og atter nye biografier over enkeltpersoners privatliv og enkeltpersoners privatøkonomiske feiltrinn. Medias publikum kan iblant fortone seg som en dvask mengde - et galleripublikum som søker et tidsfordriv. De gir seg således den innbildning at alt hva noen gjør, skjer for at de skal få noe å snakke om. Denne dvaskheten sitter fornemt med bena over kors og lar enhver som stikker seg frem bli spent foran, for å slepe denne dvaskhet frem, som fornemt tror, at de andre er hestene.

Høsten myldrer av biografier med forskjellig kvalitet - om det skulle være en matbit Mykle, Bratteli, Bull, eller Hauge. Eksempelvis opplevde Agnar Mykle selv det totale mediehysteri, og med avsløringene vrir han seg vel i graven, av liksjendere som ivrige Eistein Eggen og nå Herborg Nordahl - hvor avsnitt må strykes i bøkenes annenopplag. Neste ut på bokmarkedet blir Tarjei Vesaas. Men denne gang kan vi håpe for den sky manns minne at intime detaljer beholdes i familien - tross alt er biografien skrevet av sønnen og gjennomlest av hans nylig avdøde Haldis Moren.

Så over til annen rotteføde. Her finnes både en Moland, Sahlin, Ditlef-Simonsen og andre i godt selskap. Vi har nettopp fått høre at en av Sahlins skarpeste kritikere - Bildt-regjeringens undervisningsminister Per Unckel - må svare for samme anklager som han fremsatte mot Sahlin. Han har brukt uhyrlige 9288 kroner det ikke finnes bilag for! Før antok man at han skulle etterfølge Carl Bildt i Sverige, det burde han nå glemme. Og her i Norge burde Ditlef-Simonsen også gi publikum det de vil ha - gamle høyrevennlige Aftenposten har jo bedt ham trekke seg…

Vi kan også minnes helikopteret med TV2-journalister som flakset over barnehagen i Bjugn og påsto at her fant overgrepene sted. Dette gikk så langt at selve galskapen i media til slutt vendte seg mistenkelig mot rottefangerne selv. Pressen ble til slutt kritisk til politiarbeidet. Rottefangere mot rottefangere.

Men hva har ført til at offentligheten eller «publikum» skal informeres om alt og alle - hvor yttringsfriheten blir et mål som helliger midlene? Peker ikke nettopp de siste dagers oppstyr rundt hemmeligholdelsen av forvalternes dokumenter - tross unntak - på en misbilligelse over medienes fremstillingsform? Mange konflikter er «Gefundenes fressen» for pressen. Men trenger vi alt dette, - skulle ingen kunne ordne opp på kammerset? Skal mediene være stedet for enhver dårlig samvittighets bekjentgjørelse?

Men hva er nå dette «publikum», annet enn en uhyre abstraksjon? I en lidenskapsløs medietid kan publikum utvikle seg til et fantom, som igjen gjør mediene til en abstraksjon. Dette publikum kan også utvikle fantastiske sansebedrag i et stillesittende liv hvor deler av pressen holder liv i døsigheten. Når enkeltpersoner i mediesamfunnet ikke får oppleve sterkt samliv og nærhet som nettopp gir det konkrete fylde, dannes det abstrakte publikum gjennom media. Men i vårt tidseventyr av forstand - er ikke publikums alt og alle det som gjør enkeltindividet innbilsk nok til å anmasse seg mediauhyret, mens virkelighetens konkrete synes fattig?

Hva er det rottefangerens fløyte serverer av prinsesser, diktersjebner, statsfolk og enkelte folkelige sjebner? Alle eksemplene som skulle vært eksemplariske, spises opp i verdi-nivellerende, nihilistiske krampetrekninger. I mediesamfunnet har vår valuta blitt bilder, forbilder og representasjoner som ikke er representative, men har alle de feilene som får oss andre til å glemme at rotteskinnet kleber seg fast.

tl

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.