![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BOK: Harald Rosenløw Eeg: Glasskår
181 sider
Aschehoug
Det kan vel være greit at noen tar over for Lars Saabye Christensen mens han er på ferie i Nord-Norge - uten at det egentlig er så nøye.Ungdom i oppvekst-land har fascinert mang en forfatter, og det viser seg ikke sjeldent å være gunstige vilkår for en roman å basere sin handling rundt mennesker i puberteten. Alle har vært igjennom det, og alle har gjort rare ting en husker livet ut i denne alderen. Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) debuterer som romanforfatter med Glasskår, den dreier seg om Viktor Hansen, og hans omgangskrets i overgangen mellom barn og voksen.
Eeg selv er født i Tønsberg og har lagt handlingen dit med start engang på åttitallet, Viktor og vennene hans går mot slutten av barneskolealder, og de gjør som barn flest, de leker. En kald vinterkveld i juleferien er gutta på skøytebanen, de sitter i varmebua, skjønt det er ikke så mye varme å snakke om i det skrøpelige skuret. De skal bli blodsbrødre, kirurgien skal gjennomføres med en bit av en Cola flaske, men ingen har mot til å være førstemann. Viktors to år eldre bror Ole Henrik gjør det, men han gjør det så altfor bra, og blodspruten står. Han må på sykehus og boken er i gang.
Glasskår dekker noen år av guttenes liv hvor de opplever ganske vanlige saker som er så forunderlige når de skjer for første gang, og som kan gi helt tåpelige resultater. En av dem samler opp sneipene til en jente i lomma, for å finne ut om hun har så brune lepper eller ikke, det ender med at hele karen etterhvert stinker så sigg at foreldrene tror han røyker, og da blir liksom ikke den reelle historien særlig troverdig.
Men mellom alle de snurrige episodene er det en dyster undertone, for Ole Henrik fikk ikke bare et arr av den litt overivrige kutte-episoden, han fikk og en blodsykdom som ikke er bra. De fleste i boken har et eller annet arr, fysisk eller psykisk, og som moren til Viktor sier: «Alle arr har en historie.»
Ungene virker litt vel alvorstyngede, men det ligger kanskje i at mange av dem tilhører strengt kristne miljøer, hvor en rekke mørkemenn figurerer. Feriene går med til blandingsleirer hvor Guds budskap kan deles med en aldri så liten titt på jentene. Det hele er fortalt gjennom ungdomssjargong, hvor den mest rappkjeftete er han som dobbeltbanner - det å si: «Dobbeltforpultfaen» f.eks.
Handlingen strekker seg over et par år i Viktors liv, med teknikken å trekke ut visse episoder, for så å hoppe et halvtårs tid frem i handlingen, uten at det gir noen problemer på forståelsesplanet, og det fremstår som en greatest hits-versjon av disse årene i Viktors oppvekst. Noe i nærheten av en novellesamling med en sterk, rød tråd.
Boken byr ikke på særlige overraskelser den ene eller andre veien, og den slekter meget sterkt på vestkant- og sekstitallskronikør Lars Saabye Christensen, bare med en liten forflytning i tid og sted. På mange måter er Glasskår en Beatles-ultralight, for boken er på alle områder mindre. Eegs bok er nok en mer rendyrket ungdomsbok enn mye av det Christensen har levert, og Glasskår er ikke særlig interessert i større samfunnsmessige temaer, det mest eksotiske i boken er Depeche Mode og en indianerleir rett utenfor byen. Fokuset ligger på det mellommennesklige planet hos pubertetsvennene, og hvor skjørt alt er.