BOK: Neil Postman: The End of Education. Redefining the Value of School. 209 sider. New York: Alfred A. Knopf

Siste ord?

Formidabel nedtur for Neil Postman.

Det er i alle fall gode grunner til å la være. Selv om man nok kan hevde at krisen i utdanningssystemet, som Postman denne gang tar opp, er internasjonal, er den gamle amerikanske rikssynserens perspektiv så eksklusivt amerikansk, for ikke å si New Yorksk, i at det lille han har å melde verken er relevant eller interessant på vår side av Atlanteren. I forhold til tidligere bøker kommer altså The End of Education som en skuffelse. For om man så har vært uenig med ham, for eksempel i tesene som fremmes i Den tapte barndommen, i Vi morer oss til døde eller Teknopolis er alle disse bøkene likefullt båret oppe av hver sin tydelige røde tråd, hvert sitt overordnede poeng.

I The End of Education mangler alt dette. Teksten er usammenhengende, teorien tilfeldig.

Ukritisk bruk av allehånde passende empiri kombinert med suveren ignorans overfor alt upassende sådan, overrasker imidlertid ingen av dem som allerede har lest noen av Postmans bøker. Men så pludrende og privat anekdotisk som han er denne gangen, har hans forleggere aldri tidligere tillatt ham å være. I denne nye boken får vi navnet på fire-fem av hans kamerater fra barneskolen, vi får innblikk i harmonien som rådet i hans barndoms flerkulturelle Brooklyn, vi får historier fra hans jødiske oppdragelse og vi får til og med vite hvor han har slått seg ned nå på sine eldre dager. Fra hans lille institutt ved New York University, der Postman selv, på noen få unntak nær, er den eneste som har publisert noe som helst, nevnes flere av hans helt ukjente kolleger - som om dette var navn man burde merke seg.

Så er han nok en snill og velmenende mann, i sin honnør til gamle venner såvel som i sine høflige gester til kolleger. Men sett i forhold til alt det potensielt tankevekkende og viktige som tittelen lover at denne boken skal handle om, er det dessverre en uting at Postman er blitt enda snillere med årene. Vel er han ansett som en gammel vismann på sitt felt. Vel har han forført titusener av medievitere verden over - også her hjemme - til å begå det de senere - og noe motvilig - har vedkjent seg som den postmanske feilslutningi om medienes ubegrensede makt og innflytelse. Men det som var av gnist og brodd i tidligere bestselgere fra denne mannen er borte nå. Tilbake står et virvar av argumenter som forlaget må gi en tittel det ikke er dekning for og et omslag som slår hardere enn noe poeng i selve boken. Omslagets horisontale todeling i svart/hvitt gir de tilsiktede assosiasjoner om teppefall, mørklegging og, som tittelen også foreslår, ende. Boken selv etterlater isteden det utilsiktede inntrykk at det snarere enn Amerikas skoler og utdanningssystem er Postmans eget forfatterskap som er i ferd med å møte veggen.

Tidens tiltakende fin de siécle-ånd har fem år før århundret er over for lengst gjort the end til en forslitt frase i titler og overskrifter. Dette har Postman fornemmet. Hans vri er derfor å gjøre et nummer av at the end kan bety både slutt/ende og mål/hensikt. Etter å ha malt fanden på veggen gjennom å skildre problemet i bokens første del, der den førstnevnte betydningen naturlig nok står sentralt, kommer han frem til sine løsninger og ordets andre betydning i siste del. Men her blir leseren bedratt av bokens pretensiøse undertittel; Redefining the value of school. For ingenting blir redefinert. Når akademikere melder at de skal redefinere eller gjentenke noe, forventer man nemlig mer enn at saken tenkes eller defineres om igjen - på samme måte. En redefinering i denne betydningen er likevel alt Postman har å tilby.

Og mer kan han heller ikke klare. For den gamle professoren følger simpelthen for dårlig med. For den som bare fornemmer, men sjelden bryr seg om å lese filosofi, er det lett gjort å tro at tidsriktig språk og moteriktige tanker er suget fra eget bryst. Slik presenterer da også Postman sitt materiale. Likefullt; boken igjennom klinger ekkoene; særlig fra siste generasjoner franskmenns innflytelsesrike synteser av politikk, filosofi og litteraturteori. Men dette vet ikke Postman. For han har i alle år kategorisk avvist alt fransk som sludder. Slik blir Postman like tragikomisk som mannen som ville fra nissen flytte. Sludderet har sneket seg inn bakveien, innhentet ham og preget hans sinn i den grad at han ikke lenger er seg det bevisst. Skal vi så, på en måte Postman ville likt - med et Bibel-sitat - «tilgi ham, for han vet ikke hva han gjør?» Nei. Postman er utvilsomt i god tro med hensyn til forestillingen om sitt språk og enkelte av sine tankers originalitet. Men av en som har solgt i millionopplag kreves det kjennskap til og vedkjennelse av sine tankers kilde. Postman viser ingen av delene. Sammenliknet med alle de originale foreleggene denne boken likefullt har, blir Postmans resirkulerte versjon derfor så meningsløst lett at den intellektuelle næringsverdien forsvinner.

NIELS JACOB HARBITZ

Neil Postman: Gnisten er borte. Foto: Truls Lie.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.