![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Galleri K
Tom Lid - malerier
til 21. desember
Tom Lids 14 malerier lar nær sagt all maling være manipulert i en tre-imitasjonsteknikk.Flere av Lids malerier ser ut som om de kunne vært malt i norge på 50-tallet eller tidligere, under innflytelse av en Nesch-aktig lyrisk material-eksperimenterende metode. For eksempel inneholder maleriet Ikke alle en rekke farge-blobber som gjennom tre-imitasjon ligner en menneskemengde, - ikke ulik de blandingene av materialtrohet og figur-karakterisering man kan se hos Rolf Nesch og Ludvig Eikaas.
Andre malerier ser ikke ut som noe som helst. Livstrøtt, melankolsk og lyrisk, innbyrdes forskjeller og likheter som har noe av det samme over seg: Tahiti Tahiti, Himmelvindu, Ung sol, Oceaner, Gjerningsbilde. Denne «livstrøtte» lyriske eller melankolske innstillingen virker nemlig å være gjennomgående for mange av våre høyproduktive mannlige malere i 40-50 årene: Torriset, Leonard Richard og Kjell Nupen foruten Lid selv.
Hvis dette «psykologiske» trekket, som også poengteres i titlene, skal bli meningsfullt, må det være gjennom en annen vinkling enn den gammel-kunsthistoriske individ-psykologiserende eller biografiske. Trekket bør heller knyttes til en psykososial, markedsmessig eller politisk sfære. Man kunne begynne: Mannen maler alene, skulle han ikke være trist?
Det er noe som river blandt disse bildene, og denne kvaliteten er ikke uforbundet med karakteristikken ovenfor. Ser man eksempelvis på Tom Lids Mellomrom eller Palett fra midten av 80-tallet, som finnes på Museet for Samtidskunst, er dette ekspresjonistiske malerier utført etter «ekspresjonismekritikken». Det er også malerier som er ekspressive, utsatt for en vesentlig selvkritikk, utenfor de rammene som er gjengse å sette på problemstillingen.
Maleriene som kan ses på Galleri K er anakronismer, slik de tilfeldigvis kan ligne på 50-talls eksperimenter. Men de er anakronismer som skriker, eller hvisker, etter det fraværet som er den vesentlige og store anakronismen. Lids malerier er på grensen til å være meningsløse å male. Det har de også, på sitt beste, innreflektert. Nettopp der ligger deres mulighet og seriøsitet.