Bok: Seamus Heaney: The Redress of Poetry Essays, Faber and Faber 1995

Sterk nok til å hjelpe

Med Seamus Heaney til diktningens grenser.

Harold Bloom leverte et debattinnlegg i og med sin The Western Canon ifjor, der han blant annet tar til orde for å forholde seg til litteraturen upolitisk. Bloom synes og har sett seg lei på at utenomlitterære ting i for stor grad får prege litteraturundervisningen og litteraturkritikken. Den kulturelle konteksten blir satt foran den estetiske bedømmelsen. Særlig trekker han frem situasjonen i de akademiske miljøer i USA, hvor han mener at minoritetslitteratur av forskjellig slag får oppmerksomhet som følge av den politisk korrektheten som preger amerikansk samfunnsliv som sådan. Han mener at det ikke er riktig å blande sammen politikk og litteratur. Rett og slett fordi litteraturen er for viktig til det.

Mye tyder på at Heaney langt på vei deler Blooms syn på litteratur. Ved lesningen av hans siste bok, The Redress of Poetry (en samling forelesninger han holdt i egenskap av å inneha stillingen som professor i poesi i Oxford), er det noe av det første som slår en - litteratur for litteraturens skyld. Hele boken er preget av en smittende og overveldende kjærlighet til litteraturen og det den kan gi oss.

Det er politikk på et annet plan og felt Heaney snakker om i sine forelesninger enn den politikken som foregår på amerikanske universiteter. En poet fra Nord-Irland bærer med seg et konfliktstoff som i høyeste grad har dreiet seg om liv og død. Han er inne på den tosidige kulturpåvirkningen en nord-ire er utsatt for i bl.a. skole og utdanning. I Nord-Irland føler mange seg som irer samtidig som de er borgere av Storbritannia, og selve definisjonen av en nasjonalitetstilhørighet inneholder en underliggende stillingstagen i politiske spørsmål. Han er også inne på den vanskelige posisjonen offentlige personer med nord-irsk bakgrunn har i forholdet til Storbritannia. Heaney er en svært avholdt dikter i Irland, og det legges derfor merke til hva han gjør og ikke gjør med hensyn til konflikten i Nord-Irland.

Men uansett er det ikke i den virkeligheten poesien skapes. Heaney er opptatt av hva som skjer når man passerer «The Frontiers of Writing». Han tar ofte utgangspunkt i det svært hverdagslige, det kan være minner fra barndommen - som å spille med klinkekuler eller spille fotball med fire jakker som stenger. Det kan være motiver fra den irske naturen og det irske bondelandet. Herfra skaper han en helt unik poetisk bevegelse. Det er sagt om Heaney at det er vanskelig å peke på hvor det hverdagslige slutter og det mirakuløse begynner.

Innledningskapitlet i The Redress of Poetry har gitt samlingen navn, og her forklarer han hva han mener med ordet «redress». Det finnes flere betydninger av det. Den vanligste betydningen er oppreisning, å gjøre bot for en urett, slik taler han for en oppreisning av poesien. Redress kan også bety «å reise opp», slik peker han på den evnen poeseien har til å hjelpe menneskene til å reise seg. Til sist har ordet en gammel og lite brukt betydning som stammer fra jaktaktiviteter: To bring back the hounds or deer to the proper course - en «redress» som for Heaney både gjelder leseren og dikteren.

Seamus Heaney sier at enhver forfatter begynner som leser (noe sikkert Harold Bloom ville skrive under på), og leseopplevelsen er viktig for ham. I essayet «Joy or Night», om døden i to dikt av Philip Larkin og W.B. Yeats summerer Heaney opp hva han mener poesiens mål er: «the goal of life on earth, and of poetry as a vital factor in the achievement of that goal, is what Yeats called in «Under Ben Bulben» the «profane perfection of mankind» (…) The world is different after it has been read by a Shakespeare or an Emily Dickinson or a Samuel Beckett because it has been augmented by their reading of it.»

Han skriver om Christopher Marlowe og hvordan han utvider alfabetet. I en undertrykt kultur er diktningen nødvendig fordi det er diktningen som benytter «hele alfabetet» og den har evnen til å frigjøre og uttrykke ting det ikke er mulig å snakke om i det «begrensede alfabetet» en undertrykkende makt legger på språket. Dette aspektet ved diktningen er det umulig for en tyrann å ha kontroll over, fordi så mye av betydningen ligger i andre steder enn det som blir bokstavelig uttrykt.

Heaney er ingen politisk dikter i den betydningen at han skriver kampdikt med klare politiske budskap. Det er ikke poesiens oppgave å legge lodd i den ene siden av en konflikts vekt. Det er ikke dermed sagt at diktningen ikke skal kunne handle om vanskelige og konfliktfylte temaer. Poesien skal vise opp en alternativ virkelighet for oss. Denne kontrære virkeligheten skal veie opp for situasjonen i den egentlige virkeligheten. Selv om den alternative virkeligheten er tenkt, har den vekt fordi den er tenkt innenfor det reelle og derfor kan den balansere den historiske situasjonen. Slik kan denne tenkte virkeligheten vippe en konflikts vekt over i det Heaney (inspirert av Simone Weil) kaller et «transcendent equilibrium».

Den tenkte virkeligheten er den andre siden av skrivingens grensområder. I sitt essay «Frontiers of Writing» tar Heaney utgangspunkt i den vanskelige stillingen han er i som nord-ire, etablert poet med verv i det britiske akademiske liv og motstander av all vold. Dette er et tragisk dilemma, der kanskje bare diktningen kan vise vei ut, ihvertfall er poesien «strong enough to help».

Av Seamus Heaney på norsk finnes et utvalg ved Alf Saltveit, Tonen som kom (Solum) fra 1989 som nylig er kommet i ny utgave. Den dekker Heaneys diktsamlinger frem til The Haw Lantern (1987). Hans siste utgivelse med dikt er Seeing Things fra 1991, en ny samling er ventet til våren. The Redress of Poetry kom ut på Faber and Faber i år.

ESPEN HOLTESTAUL

Ill.: Lasse Kolsrud.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.