OPERA: Puccini: Turandot Regi: Per E. Fosser Den Norske Opera

En fallitt

Det må jo være hyggelig for en som presumptivt er en ringrev av en regissør å tryne skikkelig med intet mindre enn Puccinis Turandot. Det gjør sikkert Per E. Fossers arbeidsforhold til DNO-sponsoren Esso temmelig anstrengt. For oss i salen er det bare å håpe at operasjef Bjørn Simensen gir mannen en parabolantenne og blir kvitt ham snarest.

For Turandot er Ragnhild Heiland Sørensens store aften; hun bringer liv, lys, stolthet og smerte til sin rollefigur i en grad som gjør at alle andre på podiet blekner. Heiland Sørensens stemme har neppe vært bedre; hun bergtar og begeistrer. Men først og fremst forårsaker hennes prestasjon at resten av ensemblet knapt har pust igjen til å fullføre dette statiske svart-hvitt dramaet.

Handlingen: I 1926 på Teatro della Scala er kvinnesjarmøren med pengepungen Puccini ikke på vei mot en losje: Han er død. Turandot har premiere, og selve døden trenger seg på som tematisk stoff i operaen i en heksegryte av et spørreprogram; et slags jet-set-jeopardy som ikke kan besvares med mindre du gir avkall på din egen stolthet, redsel og kanskje også din sosiale tilknytning. Karen heter Calaf, slavepiken Liu, men han elsker (uten videre) den iskalde discodronningen Turandot som har aksjer i større slott enn det med adresse Drammensveien 1. Tre Hernes-ministre utstyrt for styrtregn men uten Festspill-paraplyer (sorry Bergen) ser an situasjonen som oppstår da den heller lite begavede men svært kroppskontaktsøkende Calaf tilbyr seg å løse tre gåter for derved å vinne sin plass i Turandots indre gemakker, bokstavelig og brutalt, noe han klart gir uttrykk for i den norske teksten: Jeg vil ha deg skjelvende av lengsel, og da mener han hennes skjelv, ikke hans egne.

Den tilsynelatende maktkampen i Turandot har forledet Fosser til å gå god for den absolutt kjedeligste sado-masografien jeg kan erindre. Han har sikkert, som en god regissør bør det, gjort hjemmeleksene sine, vært innom et par S/M-klubber i dertil egnede strøk, men det han oversetter derfra er så fattig, fult og fremmed at det ikke engang engasjerer et publikum i DNO-salen.

For DNOs del er det flott å våge å bringe en premiere en gang i blant, vi gratulerer umiddelbart og noterer det triste faktum at du skal til EU-land for å se oppdaterte versjoner av operaklassikerne, ikke til landets eneste institusjon for den slags totalkunst. Turandot slik den settes opp nå, burde la sine kritikere stumme tilbake, men det skjer ikke. En oppdager ikke at guttekorets problemer ligger i jentestemmene, og det er halvparten av den gjengen, en annen har et så harmonisk øre at det lar seg gjøre å tilbringe forestillingstiden i et baderomsinteriør.

Javel.

Jeg gir forestillingen ingen sjanse på en Scala fra hundre til null, og tar selvsagt feil, fordi operakunst i Oslo ikke kan bli bedre enn dette i dagens situasjon. Så kan du spørre hvorfor man setter opp musikkdramatiske verk når det i utgangspunktet aldri kan bli noe mer enn underholdning for et publikum som sist så Sound of Music på kino, og som knapt vet hvem Ivar F. Andresen var.

Puccinis Turandot krever et velspillende orkester, og fikk det langt på vei i Oslo-oppsetningen. Problemet for dirigenten Martin Turnovsky bestod i balansegangen mellom de fulltonende kor- og orkesterpartiene som brakte liv i Puccinis verk og selve solistledsagelsen, der han druknet sangerne i klang, noe som ikke var så merkelig, for særlig Giorgio Tieppos Calaf manglet vokal gjennomslagskraft, og Antje Janssens Turandot ble i større perioder like blek som nattserken hun hadde på seg. Det er et stort problem å gjennomføre en troverdig forestilling med en såvidt svak Calaf som her; han har jo tross alt arien som er den absolutte publikumsfavoritten: «Nessun dorma». De tre commedia del arte-figurene Ping, Pang og Pong kom stort sett greitt fra oppgavene sine, til tross for at det fantes samkjøringsproblemer de tre imellom.

Kostymene er nesten et kapittel for seg, for her var alle kledd opp så fargeløse som vel mulig, med keiseren selv sittende fastklemt i en sølvfarget parabolantenne under snorloftet, Turandot ikledd en drakt som må ha blitt innkjøpt i souvenirbutikken til Operahuset i Sydney, og gutte(jente)koret med svarte solbriller til de hvite kappene sine. Militæruniformer, horete løssluppenhet og noen lærkledde utfyller bildet.

Scenografiens gitterslottsvegg var akseptabel, mens den store grønne trappen i annen akt gjorde at forestillingen stivnet fullstendig der aktørene trippet omkring, og tredjeaktens utsikt over Peking i det fjerne fikk tydeligvis lysfolkene til å bruke tid til å bestemme seg om vi skulle se eller bare ane bakgrunnsbildene. Halshuggingen manglet blod på falløksen, mens Lius mordere heller ikke gikk blodstenkte fra liket sitt. Det første kysset melom Calaf og Turandot finner sted på toppen av en safe av alle ting.

Kulisser, kostymer, lyssetting og fargelegging kan være som den vil, om bare det musikalske innholdet, selve operasangkunsten blir tatt vel vare på. Når begge deler ikke når lenger enn til det middelmådige, kan vi ikke annet enn gratulere hverandre med en provinsiell operascene og glede oss til neste premierekorsvei i trygg forvissning om at vi vet hva vi får.

ESPEN MINEUR SæTRE

Antje Janssen: En vokalt utilstrekkelig Turandot, Calaf Giorgio Teppo, under) pep vi ut. Foto: Erik Berg.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.