BOK: Jeremy Nicholas: Operaguiden
Oversatt av Merete Lie Hoel
Grøndahl Dreyer
Morsomhetene blir ufrivillige i Operaguiden.Jeremy Nicholas' etpar år gamle introduksjonsbok til musikdramatikk, eller opera om du vil, er ute i norsk språkdrakt. Den henvender seg i følge bokomslaget til alle de som lever i den villfarelse at Cosi fan tutte er navnet på en god italiensk iskrem og som tror Madame Butterfly har noe med insekter å gjøre.
Den lettvinte og, stadig i følge forlaget, morsomme innføringen i opera henvender seg med andre ord til folk som ikke tar det så nøye, mennesker som bare vil vite det som er «verdt å vite» om opera, altså minst mulig. Operaguiden heter boken, men den får neppe plass i håndvesken.
Oversetteren Merete Lie Hoel «includes me out» i forordet til boken, for hun sier rett frem at den ikke er beregnet på operaeliten, heller ikke på dem som kan alt om alle oppsetninger, vet navnene på alle operasangere gjennom tidene, gjenkjenner arier og kan plystre og nynne dem; de som vet at det finnes forskjellige utgaver av noen av operaene, og som kan diskutere seg imellom hvilken oppsetning som er best.
Så vet vi det, og skulle du ikke vite at det bare er ti, tolv operaer som går igjen på repertoaret over hele verden, og at det er bare noen få komponister som har laget dem alle, så kan Merete Lie Hoel fortelle deg også dette.
Vi snakker med andre ord om et noe begrenset oppslagsverk og en svært personlig vurderingsevne som drivkraft for forfatteren, og ikke minst for oversetteren.
Du får en gjennomgang av operahistorien fra Peris Dafne (1600) til det tyvende århundrets Kurt Weill og hans medkomponister på knappe to sider; du får operauttrykk fra A til Å der kastratsangeren Alessandro Moreschi blir omtalt som 40 år gammel i 1902, året han fylte 36.
Titlene boken bruker på operaene er de som er kjent av det norske operapublikummet, og slår du opp på Purcells Dido og Aeneas finner du fort ut at det er en humoristisk bok, for der oversetter Lie Hoel et annet av Purcells verk, nemlig The Fairy Queen med «Fedronningen», noe som i hvert fall gir meg ganske andre assosiasjoner - mer buskap enn budskap, for å si det slik. Slår du opp i komponistdelen av boken på Purcell finner du en lovprisning av hans eneste opera - Dideo og Aeneas (Dideo står det faktisk!) Slikt er selvsagt korrekturfeil, kan man forestille seg, men hva da med Lie Hoels korte beskrivelse av opera i Norge? Her klager hun over at unionen med Danmark frarøvet oss både kongehus og adel, og dermed opera, som hørte sammen med en kulturell overklasse som ikke eksisterte her.
«Det skal riktig nok ha vært oppført en opera som het Dafne i 1597, kanskje en eller annen danskekonge tok et ensemble med seg, eller en initiativrik person fant at landet langt der nord også burde få litt underholdning», skriver Lie Hoel og gjør krav på å bli trodd.
Jeg tror snarere hennes publikum vil føle seg tvunget til å påpeke at hun lurer dem trill rundt når hun allerede tidlig i boken har slått fast at Dafne ble til i 1600 som den første, nå uheldigvis ikke lenger eksisterende opera.
Hvem som faktisk var danskekonge i 1597 ligger det utenfor oversetterens kunnskapsområde å finne frem til, noe som uten tvil setter boken i et spesielt lys.
Vil du likevel anskaffe deg en bok med korte oppsummeringer av standardrepertoaret innen den romantiske opera, får du akkurat så lite som du ber om. Billedmaterialet er i all hovedsak hentet fra Opera Norths oppsetninger, noe som fullt ut er forståelig ettersom boken tar mål av seg til å presentere operakunstnere med internasjonal berømmelse, men heldigvis får vi ikke vite hvor selskapet oppfører sine operaer Forfatteren tilbyr også anbefalte plateinnspillnger av de verk han kortomtaler; boken har en avdeling sangerbiografier og en avdeling komponistbiografier, noen ganger ikke mer enn seks linjer lange. Norske sangere som er funnet internasjonalt berømte nok til å få en plass i hvermannsens hukommelse er tenoren Ragnar Ulfung, sopranen Kaja Eide Norena, sopranen Kirsten Flagstad, tenoren Bjarne Buntz og Ingrid Bjoner.
Men når det gjelder valg av Wagner-innspillinger er det svenske Birgit Nilsson forfatteren foretrekker.
Operaguiden er som ølbarometeret i gratisavisene, du kan lese det som står der, lure på om informasjonen virkelig kan være riktig, legge lesestoffet vekk og glemme det hele. Og ettersom jeg ikke har originalboken til Nicholas tilgjengelig akkurat her og nå, kan jeg ikke annet enn anta at det er på den norske siden bokens stoff er blitt lettere latterliggjort, ikke minst takket være oversetter Lie Hoels engasjerte kunnskapsløshet.