[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Billedkunst: «det essensielt kvinnelige»

Eros & Logos
Museet for Samtidskunst
Til 4. februar
Det kvinneliges relasjon til kunsten søkes vist via en kjønnsmetafysisk innpakning i utstillingen Eros & Logos, - med en dualistisk påstand om mannlighetens rigiditet, orden og tukt, kontra hunkjønnets drøm og villskap.
Eros & Logos er tittelen på en utstilling av fjorten kvinnelige tyske kunstnere, på Museet for samtidskunst. Leibliche Logos heter den på tysk, hvilket direkte oversatt kan bety noe slikt som Legemlig Logos, og under dette navnet er den blitt vist flere steder i Europa. Utstillingens katalog belyser innledningsvis dette meget ambisiøse spørsmål angående det essensielt kvinnelige, og dets relasjon til kunsten.

Gudrun Inboden behandler forskjellen mellom det hun kaller logos, som identifiseres som mannlig, hierarkisk, åpenbart og rettlinjet, med det kvinnelige, kjødelige språk, mørkt og uberegnelig i sitt vesen. Hun ender opp med å definere kunsten som definitivt kvinnelig, og derfor er det jo bare rett og rimelig at det kun er kvinnelige kunstnere som fyller opp en slik katalog. Og det er et mangeartet uttrykk som disse fjorten damene utgjør samlet.

Mekaniske skulpturer

I korridoren mellom salene i første etasje, har Karin Sander stilt ut et egg. Mellom kongeblå fløyelssnorer ligger det i sin glinsende hvite stenaktighet på en kvadratisk søyle. Dets plassering får en til å identifisere det som en slags kronjuvel, særlig med disse vaktene som stadig reker rundt på museet i øyensyn. I den store salen inn til høyre er en ring av åtte, sorte pantere, som vender blikket innover mot hverandre, det man umiddelbart får øye på. Katarina Fritsch har stått for panterne, sammen med en hylleinnretning med åtte madonnaer på toppen, alt i hvitt.

Innerst i salen løper Dagmar Demmings dame i shorts bortover veggen, blir mindre, forsvinner, løper videre, hele tiden baklengs. Pia Stadtbaumers skulpturer, som synes gjort i et forsøk på å subtrahere tyngdekraften fra inntrykket av skulpturen, ligger mellom den løpende damen og panterne. Det er mennesker som ligger med ryggen på brisker og ser ned i gulvet, ben og armer fra en eller annen muskelmann dingler løst i luften, et hode av voks splitter sine to like ansikter med et stort hull.

I museets venstre sal møter man Rebecca Horns mekaniske skulpturer. Bøker på glasskap, som åpner og lukker seg, østers på lange stenger som går opp og ned som tiggemaskiner - eller et forsøk på å gjengi undersjøiske bevegelser. En annen skulptur med lange fuglefjær, duvende opp og ned, som for liksom å ville lette, akkompagnerer den første. Her har man noe av det katalogen snakker om, om det tvetydige, provoserende ordløse som attpåtil har gått hen og blitt objekt. Noe som endog er så viktig at man i offentlig regi stiller hele saler til disposisjon for det. Og bakenfor disse bevegelsesskulpturene er det et tegneværelse for barn. Små bord i gilde farver, blyanter i like gilde farver, og en henstilling i flyveseddelen som skal kommentere kunstverket, om vennligst å la tegningene ligge når barna er blitt ferdige med dem. Maria Eichorn som står bak dette hadde nok av ivrige småbarn til å arbeide for seg. Wiebke Siem har stilt ut en rad med plastfrisyrer innenfor dette kunstneriske barneværelset, frisyrer til å ta på seg som hjelmer, i gult, brunt, orange og rødt. Det gir umiddelbart inntrykk av å være en mangelvare, ved at de i hele sitt vesen oser av å være praktiske, som om kunstneren maktet å føre plasten til sin ytterste tinde av daglignytte. Universalmaterialet virker bare enda mer selvfølgelig, i disse halvgroteske skalpene, som i alle sine avlegse etterkrigsvarianter virkelig minner en om institusjonen «mote».

Barneværelse

I annen etasje møtes man av Quin Yufens svære ansamling av vimpler, hengende i klyper, med små høytalere inne i seg og et stadig skiftende kor av undring og klage i ett. En syngende forsamling, som fyller et helt rom. En kombinasjon av barnepass og klesvask, der hver anonyme, hvite klut syter forbauset og atonalt, og gjør seg tvingende viktig ved å være del av en majoritet av masende vaskeplagg.

I nabosalen kombineres en besynderlig lek med minner fra diktatoriske epoker, gjennom Ute Wiss Leders installasjoner, med Elke Dendas bilder som minner om tapeter i barneværelser, med sine stadig gjentatte små figurer, aper, salamandre og ringer. Ute Weiss Leder har i installasjonen De indre ganger satt sammen en rekke små, sorte bokser, som inneholder en russisk tekst som forkynner poeten Osip Mandelstams død, med bilde og saksmappe fra NKVD. Disse boksene går opp mot veggen og blir en labyrint der man kan skimte svastikaformasjoner, brutte ganger, dulgte veier i et avbrutt mønster. På veggen ved siden av denne installasjonen står en rekke primitive hjemmekinoapparater, av den typen som får fotografier til å agere levende bilder ved at man sveiver dem fort rundt. Stalin, Hitler og Franco dukker frem i hver sin boks. De holder taler, gestikulerer raskt eller sakte alt etter som man ønsker å få disse herrene til å skyte fart eller stå stille; - hastighet etter behag.

Mangfoldig perlekjede

Så langt skulle et grovt inntrykk av utstillingen være formidlet. Undertegnede har ikke gjort noe forsøk på å gi den enkelte kunstner en dyptgripende, individuell behandling, men tar utstillingskonseptet desto mer på alvor. Hva er det i dette mangfoldige perlekjedet av høyst forskjellige uttrykk som gir utstillingen karakter av «Kjødelig Logos»? Med katalogens forord i tankene, der det kvinnelige presenteres som det ubevisste, mørket, det uberegnelige og det som til sist viser seg å være uoversiktelig og inkommunikabelt, blir kanskje utstillingen synlig som helhet. Det synes meg likevel klart, at det spesifikt kvinnelige i denne utstillingen ikke er spesielt uoversiktelig. Harpyien er langt mindre tilstede enn husmoren, moren, skolepiken, i all sin tekkelighet, om enn ironisert over på grensen av det eksplosive. Rosemarie Trockel har jeg foreløpig ikke nevnt, men kan nevne at deler av hennes bidrag viser møllspiste ulltøy med kokeplater montert på veggen ved siden av. Her har husmoren for alvor tatt av, og ved nærmere ettertanke er dette mer gjennomgående enn den munchske vampyrskikkelsen, som man ville ha forventet etter katalogens lille manifest. Kjønnstyper er noe mer enn pyntelige, anatomiske detaljer som noteres med en M eller K i folkeregisteret, og at disse alle fjorten katalogiseres under K gjør ikke kunsten deres mer sanselig, eller mindre hierarkisk, streng og såkalt mannlig.

Det som dermed gjenstår å forstå er hvordan denne kjønnsmetafysiske innpakningen setter utstillingen sammen, under sin dualistiske påstand om mannlighetens rigiditet, orden og tukt, kontra hunkjønnets drøm og villskap. Behovet for å gi kjønnsbegrepet et innhold, og forstå det som prinsipp og korrespondanser, er forståelig nok. Mindre begripelig blir det når man skal insistere på at disse egenskapene umiddelbart følger av ens anatomi. På sett og vis fortetter dette perspektivet sammenhengen mellom de fjorten, men på en måte som gjør at den enkelte ikke får den rettferdige individstatus som hun fortjener, fremfor å være representant for kunstens kjønn.

SIMEN MIDGAARD

((tekstboks))

«Menn, i hvert fall i Vesten, elsker ikke kjærligheten men seieren. Blandt dem hersker en ironisk forakt for kroppene og sansene, for luktene, berøringer, utsondringer, å la ting bare skje, klangene. De av mennene som overlater seg til dette kaller de «kunstnere». Men kunstnerne er kvinnelige»

Jean-Francois Lyotard (fra katalogen)

((liten ill.))
Rosemarie Trockel: Uten tittel

Karin Sander: Hønerede

Katarina Fritsch: Panter

Rebecca Horn: Piano av østers

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.