![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tegneserie: Steffen Kverneland: Slik har de det der
& den store hattefesten
64 sider, Spartacus Forlag
Steffen Kverneland kan ikke bare drikke, han kan tegne òg.Slik har de det der handler nesten utelukkende om tegneren og hans forhold til alkohol, og føyer seg dermed inn i en markert trend hos yngre, norske tegneserieskapere: tegneserien som selvbiografi, ens eget liv som plot. For eksempel viser Christoffer Nielsens offisielle selvportrett ham plassert avkledt foran et speil, med hodet mellom knærne for å kunne inspisere sin egen analåpning. Waldemar Hepstein har konsentrert seg så til de grader om seg selv at han er blitt omtalt som en norsk Woody Allen.
Det er lettere å få oppmerksomhet ved å fremheve seg selv fremfor det man kan. Man kan selvfølgelig skylde på fjernsynets uvilkårlige fokusering på person fremfor sak, men det er nok et hakk for lettvint. Etterhvert som medieinntrykkene blir flere og flere, er forbrukerene mer og mer avhengige av et tillitsforhold til den enkelte kunst/media/nyhetsformidler. Arbeiderbladet var svært tidlig frempå da de kjørte en portrettserie skrevet av fjernsynsjournalisten Tonje Steinsland. På de tilhørende fotografiene var nemlig journalisten blikkfanget fremfor intervjuobjektet - mest avansert var kanskje bildet der Steinsland sto klar til å senke hogtenner i nakken til Jan Guillou.
Voldsom selvfokusering fra folk med tilgang til mikrofoner, kameraer og trykkpresser er ikke så nytt som det ofte anses å være, og skyldes kanskje ikke alltid slett karakter som det populært hevdes. Hans Jæger hadde antageligvis en dårlig personlighet, men kan ikke anklages for å være et barn av fjernsynsalderen. Steffen Kverneland lever i en tid der media først og fremst fungerer som ego-forlengere, men har mer på hjertet enn bare å utlevere seg selv. Det virker bare ikke slik.
På samme måte som i fjernsynsprogrammet Lille lørdag makter Kverneland å etablere faste uttrykk og sin egen dialekt som bærende elementer i alt han har å formidle. Nå har han ikke så mye å formidle i dette tilfellet, men det er ikke poenget. Etter å ha lest gjennom heftet til Kverneland kan en hvilken som helst leser gripe seg i å sitere fra det, særlig hvis vedkommende er i beruset tilstand. Språklig og begrepsmessig innflytelse av dette slag er et adskillig vanskeligere prosjekt enn man skulle tro. Jeg og en kamerat har for eksempel lenge arbeidet for å innføre noe mer ungarsk i norsk slang, uten at det har gitt utslag overhodet, selv ikke i vår egen, tarvelige lille krets.
Av tegneserien å dømme, er Kverneland hverken påfallende vakker eller en person som lever et spesielt spennende liv. Han ligner i det hele tatt temmelig mye på sin egen målgruppe, skulle man mene: Her finnes ikke en eneste referanse til fast arbeid, fast partner eller fast føde. Derimot er hans skildringer av utesteder i Oslo og Haugesund så treffende at alle med noenlunde felles referanserammer som ham tvinges til identifikasjon.
Spartacus har satt en temmelig stiv pris på dette heftet, Slik har de det her koster faktisk mer enn tre halvlitere på Olympen (men riktignok litt mindre enn tre på Justisen). Mon tro om man ikke her har operert med vel optimistiske anslag på hvor mye spenn folk er villige til å bytte mot små fortellinger om Kverneland på fylla.
Prisen til tross, Slik har de det her burde være takknemlig lektyre for alle som er glad i å drikke.